No og då kjem eg over bøker i hylla som betydde noko for meg då dei kom. Kanskje har det ikkje kommet noko bok sidan den boka som eg likte. Kvifor ikkje? Eg har spurd nokre av desse forfattarane om kva som er grunnen, og grunnane er ymse, men har ofte til felles at det er sårt. Meir og mindre. Nokre vil ikkje seie noko om det. Nokre, som Bjørn Skogmo, nyttar høvet til å demonstrere, i sitt svar, at han framleis er der, at han framleis skriv, og at han framleis er, som ho sa, Cathrine Krøger: Poengtert.
Bjørn Skogmo debuterte med kortprosasamlingen Han byttet meg bort med en Studebaker (1999), og har sidan gitt ut samlingane Under holdning (2003) og Fall fra liten høyde (2005). Sidan romanen «Som porselen kanskje» kom ut har det vore ganske stille. Kvifor? “Wim T.” fortel:
Vel bevart
Hei, Mette. På vegne av Bjørn Skogmo sier jeg takk for mailen. Jeg har hans fullmakt til å lese og, i den grad det er påkrevet eller ønskelig, besvare henvendelser som denne. Forfatteren befinner seg for tiden på et sted uten mobildekning, internett eller ordinær postgang, og av ukjent varighet. Jeg vet at han gjerne, hvis det hadde vært mulig, ville ha kommentert dine spørsmål, og skal derfor etter beste evne forsøke å sette meg i hans sted og svare på hans vegne.
Du spør hvorfor det har gått så lang tid siden forrige bok.
Her er det flere muligheter, men la meg begynne med å opplyse at Bjørn Skogmo ikke har lagt ned pennen for godt. Vel kan det gå både dager, uker og en måned eller to uten at noe blir produsert, men plutselig en dag ligger det en bunke håndskrevne ark i innkurven min. Og dette har gjentatt seg i rykk og napp i, hvor lenge er det, en ti års tid.
I mitt arbeid med å renskrive tekstene har jeg ikke kunnet unngå å få en forståelse for Bjørn Skogmos personlighet, selvsagt, men også til en viss grad å få et innblikk i hva han har holdt på med, hva han har brukt all denne tiden til, hva han har vært opptatt av, og så videre, i årene som har gått.
Det er ikke så rent lite når det kommer til stykket, og kanskje kan det se ut som om all denne aktiviteten har kommet i stedet for og har fortrengt det han egentlig skulle gjøre, nemlig å skrive, men slik er det ikke. Nei, mitt inntrykk er at han har skrevet nærmest uavlatelig, men kortfattet, alltid kortfattet, slik han er kjent for å gjøre. (Som Cathrine Krøger sier: «Han er stram og poengtert, Skogmo.») Imidlertid finnes det også tekster som åpenbart er tenkt som kapitler i en ennå ikke fullført roman. La oss anta at det er a work in progress. Det vil jeg si er en god nyhet!
Nøkkelen til svaret på hva Skogmo har bedrevet i årene etter at romanen «Som porselen kanskje» ble utgitt, finnes i det nye romanmanuskriptet, og jeg har ingen problemer med å gjenkjenne forfatteren selv som modell for den 40-årige mannen vi der kan lese om. Et kort resymé: Etter å ha sett en forestilling i Operaen legger vår mann i vei ned til Vippetangen, der han går ombord i danskebåten. Etter en urolig natt våkner han i Fredrikshavn og setter seg på toget, som frakter ham ned gjennom Jylland, nesten til Kontinentet. Det er blitt kveld når han ankommer Esbjerg og blir møtt av en bibliotekar. Hun gir ham en nøkkel. Han tar ferge over til Fanø, overfarten tar nøyaktig 12 minutter. I Nordby står bussen til Sønderho og venter. I den gamle seilskutebyen går han gatelangs en stund, slepende på kofferten, det er halmtak og overgrodde hager, belysningen er sparsom og han føler seg fortapt. Han får øye på en mann med hund, spør etter veien til Bomholts hus, faktisk har han stått med ryggen til det, oppdager han, og han åpner den knirkende hageporten, gresset vokser fuktig og ankelhøyt, han famler litt i lommen, men nøkkelen passer akkurat.
Hva gjør han her, i dette store, to hundre år gamle huset som har tilhørt Danmarks første kulturminister, men som han nå har til fri disposisjon, bare for seg selv, i tre måneder? Han har kommet for å skrive en roman. Slik er det alltid, er det ikke, og dagene går og han kommer ikke av flekken. Han kikker i skuffene, blar i bøkene og studerer edderkoppene i taket. Når han langt om lenge kommer i gang med å skrive, oppdager han dagen derpå at noen har klusset med manuskriptet hans, strøket ord, tilføyd ord og hele avsnitt. Dette gjentar seg dag etter dag. Samtidig begynner han å høre, tror han, underlige, klagende lyder fra loftet i det ellers så stille huset. Det kommer, og her må jeg holde tann for tunge, til et forbitret oppgjør – men med hvem?
Neste morgen, på det som skal bli årets varmeste dag, tar han taxi den lange veien til Billund, kjøper en billett med lavprisselskapet Sterling og flyr hjem.
Som en annen trekkfugl dumper han ned i sitt lune rede på St. Hanshaugen. Det er tidlig i juni, det er sommer og hysterisk aktivitet i byens gater, parker og serveringssteder. Han går for å gjøre innkjøp, vender hjem og blir sittende inne. Han føler seg underlig medtatt. Han har ikke lyst på selskap, men oppdager mikrobloggen Twitter og engasjerer seg der. Det føles trygt med en skjerm mellom seg og resten av verden. Etter en tid har han over to tusen følgere, som det heter, uten egentlig å ha anstrengt seg. Og ut av ingenting, slik han ser det, og til hans store overraskelse, dukker det opp et kjent navn fra radio og tv, som klikker på «liker» under meldingene hans, gang på gang og mer og mer. Det skjer for ofte til at det bare kan være vanlig «liker»-aktivitet. Hun er blond, høy og vakker, og han spør seg hva i all verden hun ser i ham. Ønsker hun kontakt?
Det blir kontakt. De finner hverandre på mobiltelefonen, det blir tekstmeldinger, mange tekstmeldinger, det går en uke, og de skal møtes. Fem år senere våkner han som av en drøm. Han har nettopp smelt igjen bildøren hennes, ettertrykkelig, tatt heisen opp til seg selv og gått til sengs. Sengetøyet dufter av henne. Han står opp og skifter på sengen. Det vil ta tid, men langsomt vil han komme til seg selv igjen. Det tror han. Det gjør han ikke. Han er bare en skygge av hva han var. Han er lettere enn luft. Han ser ikke seg selv i speilet. Han er usynlig. Han hadde utslettet seg selv.
Som du vet, Mette, er kjærlighet det farligste som finnes og vi kan ikke leve uten den. Uten kjærlighet forblir vi usynlige. Det er derfor spøkelser kan flagre usett forbi. Og når vi virkelig føler oss utslettet kan vi velge å gå i kjelleren for å finne igjen oss selv. Vedkjelleren, potetkjelleren eller matkjelleren. Helst det siste. Jeg tror vår felles venn forfatteren befinner seg der, blant norgesglass med hermetiserte pærer, plommesyltetøy, ripsgele, kasser med åkerø og annen vinterfrukt. Kort sagt alt godt. Vel bevart. Blir det bok også, så blir det det.
Vennlig hilsen
Wim T.