Skrive hjem fra Fjøsfestivalen

Endre Ruset er på Fjøsfestivalen i Loddegård. Han forteller om hyggelige, norske forfattere, og skriver tretti postkort til familie og venner. Se på han, sier Endre Ruset, og peker fra det ene bordet på tunet til Loddegården, til en annen benk. Ved det bordet sitter Tomas Espedal og de nye vennene hans.
Tomas Espedal må vær den hyggeligste forfattern i veit om, sier Endre Ruset, bare minutt etter at han, som er kunstnerisk leder ved Undsetdagene, snakka om hvor hyggelig og raus Sofi Okssanen er, hvor mild og søt Inger Christensen ble etter et par dager i Molde, da hun ble trygg der, da hun visste vel at det var kjentfolk med henne fra et arrangement til en annen, og at jodleren, som hadde jodlet for henne, og henne bare, dukket opp igjen, kveld etter kveld. Jodleren, Bjørn Tomren, var ikke kjent for noen før Endre Ruset satte han på programmet for Bjørnsonfestivalen. Fjøsfestivalen har sin siste dag. Endre Ruset legger tretti postkort utover bordet her på tunet. Det ene kortet er til Gossa-Per, det andre til "Mor og far". Noen går til Lillehammer, hvor han fortsatt jobber som kunstnerisk leder, og andre til Molde, hvor han er født, oppvokst, og jobbet som programansvarlig for Bjørnsonfestivalen. Stakkars Bjørnsonfestivalen som nå har mistet Endre til Lillehammer. Enn så lenge. Endre har fortsatt visjoner for hva Bjørnsonfestivalen kan være.
Det kommer så mange fantastiske forfattere fra Møre og Romsdal, sier han, og blir nesten skjelven på stemmen når han nevner alle de kjente, store navna. Men også alle de som har skrevet jevnt og trutt i alle år, for forlag eller bare for aviser.
Hedvig Wist! Hun er så underkjent! Hun er en formsterk og god poet. Og det er det ingen som anerkjenner! sier Endre, og tar en sup av pappkruset. Jeg trenger også kaffe, og skal inn etter en kopp.
Mer kaffe, Endre?
Det er rødvin, sier Endre, som var oppe først av alle her på festivalen. Han gikk rundt på tunet, da, vurderte å vekke vennene sine, men tok. Det samme skjedde for to år siden. Endre, Joakim Kjørsvik og Bjørn Tomren gikk til fots fra Lindesnes til Nordkapp. Tomren og Kjørsvig (debuterte litterært i 2007. Gitt ut en bok) var oppe til tre-fire-tida hver natt. Om Endre la seg da eller da, våknet han alltid i seks-tida.
Men Joakim er en fantastisk fyr. For en fyr, sier Endre, det siste jeg hører før jeg går etter kaffe. På veien passerer jeg bordet til Tomas Espedal. Han, Botheimsøstrene, Kjersti Rorgemoen, Sigbjørn Skåden, er det ikke? Det er ikke så lett å si. De bøyer seg fram. Tomas Espedal forteller visst et eller annet. Over ryggen på denmest hyggelige foratteren i Norge, ser jeg Endre Ruset fylle et pappbeger med vin, og gi det til ei venninne som sitter der.