Aktuelt

Skriver du, Jon Ståle Ritland?

Jon Ståle Ritland er opprinnelig fra Drammen, og var allerede lege, utdannet ved UiO, da han debuterte som poet med Kroppsvisitasjoner (2004). I 2008 var…

Jon Ståle Ritland. Foto: Anne Bøhler

Jon Ståle Ritland er opprinnelig fra Drammen, og var allerede lege, utdannet ved UiO, da han debuterte som poet med Kroppsvisitasjoner (2004). I 2008 var han ferdig med sin PhD i øyesykdommer. Året etter kom den andre diktsamlinga hans, Vannmerker

Den siste diktsamlinga, I bane rundt en gul ball, har motiver fra tennisbanen. Ritland sitter nemlig i styret til Norges Tennisforbund. Og senest denne etterjulsvinteren kunne man lese i Sunnmørsposten at Jon Ståle Ritland vant to gull i tennis, han vant både singel og double for klasse herrer +50.

Men tilbake til litteraturen. Om debuten, som Ingunn Økland skildret, i Aftenposten slik: «Kroppen er tema for en diktdebut som primært henvender seg til intellektet.» Hun skriver: Ritland har åpenbart valgt å dikte videre på sin egen utdannelse (medisin) og profesjon (øyelege). Ikke overraskende er «Kroppsvisitasjoner» dermed en fordringsfull bok. Den krever et visst kjennskap til poetiske eksperimenter på naturvitenskapelig grunn, og den vil være en konsentrasjonsprøvelse selv for vante poesilesere. Ved flere gjennomlesninger gir den likevel mye tilbake.

Ritland er noe så sjelden som en mye anmeldt poet. Hver diktsamling blir møtt med interesse, med lesinger og altså anmeldelser. Gode anmeldelser. Men best er han når han er enkel, er mantraet. 

Kan du kjenne deg igjen i det, Jon Ståle Ritland?

Jeg tror ikke jeg er noen god leser av mine egne dikt. Selv liker jeg best de diktene som tåler å bli lest flere ganger. Bjørn Aamodt sine diktsamlinger ABC og Atom er bøker jeg kan vende tilbake til. Diktene er komplekse, uten å bli jålete, med flere mulige lesninger. Jeg har av og til blitt overrasket over hvilke dikt som har blitt nevnt i anmeldelser. Men jeg kan ikke se bort fra at det enkle er det beste for de fleste lesere.

Hva skjer nå med forfatterskapet?

Siden jeg jobber fulltid og skriver i fritiden går det langsomt med skrivingen. Etter at debutsamlingen min Kroppsvisitasjoner ble oversatt til engelsk (Body Searches) i 2013, har jeg blitt invitert til flere internasjonale litteraturfestivaler. Jeg opplever at diktene blir møtt med større interesse og nysgjerrighet utenfor Norge. Jeg kom nettopp tilbake fra European Poetry Festival i London. Jeg var heldig å bli invitert til opplesning sist lørdag med bla a Morten Langeland, og 34 andre poeter fra 27 nasjoner. Det var veldig inspirerende å møte og lytte til forfattere med forskjellig bakgrunn fra ulike nasjoner. Den siste boken min med tennisdikt «I bane rundt en gul ball» var blitt oversatt til engelsk (Orbiting the yellow ball) og ble utgitt under festivalen.  

VG skreiv, da boka kom, at det er den første diktsamlinga om tennis. Hæ, tennis som er en så poetisk (og ikke minst stilbevisst) sport! Hvor i verden må man dra for å finne mer tennispoesi?

Jeg gjorde noen google-søk for å se etter diktsamlinger om tennis da jeg holdt på med boken, og det var skuffende lite å finne. Men det var en del enkeltdikt lagt ut på engelsk. Jeg er ganske sikker på at det er den første norske diktsamlingen om tennis, men det er sikkert andre som har gjort det før et eller annet sted der sporten er større enn i Norge. David Foster Wallace har skrevet noen fantastisk fine essays om tennis som jeg tror mange også uten interesse for tennis også vil finne interessante. 

Men du skriver altså etter arbeidet som øyelege. Og hva går det i da?

Jeg holder på med et manus som jeg har ruget på og arbeidet med lenge, og jeg håper på at det ender med utgivelse av en ny diktsamling. På samme måte som i Kroppsvisitasjoner og Vannmerker, som jeg skrev med inspirasjon fra henholdsvis genetikk og vann, har jeg vendt tilbake til det naturvitenskapelige, og denne gang er det livets atom, karbon, som får unngjelde. Jeg prøver å finne andre og nye synsvinkler for å skrive om livets og menneskenes vilkår og utfordringer. Med ett øye i mikroskopet og ett i teleskopet oppstår svimlende perspektiver. Å bruke naturvitenskapelig metode i skrivingen er selvsagt et håpløst og umulig prosjekt, men i randsonene og i feilende forsøk kan det oppstå energier og uforutsette reaksjoner. Manus har blitt lest underveis og har møtt motstand. At man har fått publisert bøker tidligere gir ingen garantier for at neste manus blir bok. Den siste tiden har det vært en god prosess, og jeg krysser fingrene for at denne diktsamlingen etter hvert vil bli å finne mellom to permer. 

Du som er øyelege, kan du si hva som skjer på netthinnen når bildet fra mikroskop-øyet møter bildet fra teleskop-øyet? 

Det er en farlig øvelse som frarådes på det sterkeste. Det danner seg sprekker, mønstre, figurer, bokstaver, synshallusinasjoner, før det ene øyet slukes av det andre.. (her er det dikteren og ikke øyelegen som svarer..)

Hehe. Du skriver at den naturvitenskapelige metoden er håpløs når man skriver skjønnlitteratur. Men hva naturvitenskapen – har den forskningen din dratt nytte av at du er poet?

Nei, det tror jeg dessverre, eller kanskje jeg heller skal si heldigvis, at den i liten grad har dratt nytte av. Da jeg skrev forskningsartikler, måtte jeg lære meg å bli mer tålmodig. Jeg skjønte etter hvert at en artikkel slett ikke var ferdig da jeg trodde jeg var i mål. Fra tidsskriftredaksjonene stilles strenge krav til språk og presisjon, og artiklene går ofte mange runder mellom forfatter og redaksjon med pirking rundt detaljer. Øvelse i dette har vært til hjelp i det skjønnlitterære arbeidet. Selv om det kan være irriterende, så vil begge parter det beste for teksten og leserne. En parallell er også at man både i vitenskap og kunst må prøve å se det store bildet, samtidig som man må være detaljfokusert.

Hvorfor har det ikke kommet bok på noen år? 

Jeg har vel trodd at hver utgivelse vil være den siste. Nye prosjekter har imidlertid fortsatt med å dukke opp, men jeg har ikke så mye tid til å skrive, så for meg er det naturlig at det har gått noen år mellom hver bok. Siden forrige bok har jeg vært involvert i et prosjekt med 3D-poesi. Det tok en stund mye av tiden jeg hadde til å skrive. Det hele startet med at jeg møtte videokunstneren Michiel Koelink fra Nederland på poesifestivalen Stanza i St Andrews. Han hadde sett mine dikt fra Body Searches som var utstilte der. Koelink arbeidet med softwareutvikling mtp å lage 3D-film av tekst, inspirert av synaptiske forbindelser, og vi innledet et samarbeid. Det resulterte i utviklingen av www.3Dpoetryeditor.art, en webside der man kan laste ned program for å forfatte tekster/dikt i 3D. Ved å skrive i 3D-programmet blir man nødt til å tenke diktning og skriving på en annerledes måte, noe som er stimulerende for kreativiteten. En gruppe på 14 poeter fra 9 land (bla a Nils Christian Moe-Repstad) presenterte 3D-dikt med utstillingen Gravity of Words på Poetry International i Rotterdam for 2 år siden. Det er ikke så ofte jeg er blitt invitert til å lese i Norge, men i fjor fikk jeg lese med musikeren Nils Petter Molvær på Høstscena i Ålesund. Det var den beste opplevelsen jeg har hatt som forfatter, og jeg krysser fingrene for at det kan gjentas ved en senere anledning.

Ah, Ålesund! Det er lett for en som kommer fra lille Kristiansund å bli imponert av storesøster Ålesund. Men hva med deg, som kommer fra litteratursentrum Drammen, arnestedet for noen av våre flotteste poeter og prosaister – Triztan Vindtorn, Kyrre Andreassen, Fredrik Høyer, Jonas Fjeld, Øivind Hånes osv osv. Har du funnet deg tilrette som kunstner i Møre-hovedstaden?

I hverdagen opplever jeg meg ikke så ofte som kunstner, men jeg trives godt i Ålesund. Det hender jeg treffer Marit Kaldhol eller Bjørn Vatne. Begge er lynende gode forfattere, og samtidig er de rause og fine folk. Bjørn arrangerer litteraturkvelder og Marit har vært en av initativtakerne til Poesiscena som arrangeres årlig. Begge bidrar til at Ålesund blir en litt bedre og mer interessant by å bo i. Selv om det er lenge siden jeg har bodd der, har jeg fremdeles et hjerte som banker for Drammen, og følger ekstra godt med på utgivelser fra elvebyen. Erland Kiøsterud og Vindtorn er fyrtårn som har vist vei.