Hvor skriver du?
Overalt. Men helst på arbeidsrommet med utsikt mot Kampen kirke, eller på hytta med utsikt over Hurdalsjøen. På skrivemaskin, datamaskin, mobil, inni hodet og i margene på bøkene jeg leser.
Når skriver du?
Når som helst. Hele tiden. I korte intervaller (mellom Fantus og bleieskift). Men aller helst tidlig om morgenen. Nå er jeg så heldig at jeg har fått både Bokhandlerforeningens forfatterstipend i år og arbeidsstipend fra Kulturrådet i to år. Så endelig har jeg mulighet til å arbeide mer uavbrutt enn tidligere – og til å fullføre trilogien fra Hurdal i et helt annet tempo enn hva som ville vært mulig om jeg gikk på jobb hver dag.
Hva trenger du for å skrive?
En kopp god kaffe og en ikke altfor god stol. Kaffen: fordi det ikke holder å våkne, man må nyte også. Stolen: Men ikke nyte for mye. Synker man for dypt ned i komfortable møbler, er det en fare for at man aldri reiser seg helt igjen. Men aller mest trenger jeg andre bøker. Akkurat nå leser jeg Underverden av Robert Macfarlane. Et langt essay om alt som skjuler seg under jorden, og hvordan kunst og litteratur har formidlet underlandet. Veldig inspirerende lesning!
Boken lærer meg å tenke i «dyptid» – dvs. med svimlende lange tidsperspektiv som får et liv til å fortone seg som et kort blaff, men likevel uten å miste betydning. For perspektivet må ikke nødvendigvis avføde nihilisme. Snarere kan det forplikte, mane til større ydmykhet. For hvis vi virkelig erkjenner vår ubetydelighet og ikke minst at vi er som døgnfluer, så er det vanskeligere å tillate seg å ødelegge jorden.
Tilintetgjørelsen kommer uansett, er det som om han skriver, nedbrytningen er uavvendelig, men vårt moralske imperativ bør være dette: Bevare lengst mulig. Hegne om. Leve i fred. Bøker som klarer å formidle sånne innsikter og som setter vanetenkningen på hodet, er det viktigste drivstoffet for egen skriving.
Hva gjør du når du står fast i skrivingen?
Jeg står nesten aldri fast, i hvert fall ikke i betydningen av skrivesperre. Hvis det skjer, så skyldes det at jeg har tenkt meg inn i et hjørne. Jeg forsøker heller å la det komme det som kommer, uten altfor mange fikse forestillinger om hva jeg prøver å si.
Men det hender så klart at jeg betviler verdien av det jeg holder på med, at det føles meningsløst på mange plan. Da kikker jeg opp på portrettet av Jan Kjærstad, et tresnitt av Tom Gundersen, og lar det være en påminnelse om å tenke stort. Nødvendigheten av akkurat det. Skal det være noen vits. Heller stort og rufsete enn blankpolert ingenting.
Hvordan vet du at en tekst er ferdig?
Den blir vel aldri det. Men på et eller annet tidspunkt vil jeg videre. Forhåpentligvis mens det fortsatt finnes en spontanitet i teksten. Skriver jeg om igjen (f.eks.) et kapittel for mange ganger, blir det ofte dødt, og det er bedre bare å stryke det. Det som kommer fort er som regel det beste.