Hvor skriver du?
Jeg kan skrive hvor som helst, det er en fin ting med å ha tekst som materiale. Jeg kan skrive på toget, i bilen, på kafé, på biblioteket eller på venterommet. Jeg kan skrive på en serviett, en kvittering, et kopiark eller på telefonen. Jeg kan skrive med penn, med skrivemaskin eller med saks og teip. Jeg kan skrive mens jeg går, mens jeg bærer et barn i bæresele, mens jeg utfører en annen bedre betalt jobb eller i senga når jeg våkner om natta og synes jeg har tenkt noe genialt. Men mest og mest konsentrert skriver jeg på datamaskinen på et av kontorene mine.
Jeg har ett kontor hjemme og ett kontor på et kulturhus. Det lureste er å dra til kontoret i byen, for der har jeg ingen klesvask og ingen oppvask og det kommer ingen barn inn dørene der. På ordførerens frokostmøte ble jeg i fjor bedt om å si noe om hva kulturhuskontoret mitt betyr for meg, og da klarte jeg å fortelle høyt om den gangen jeg lå i fosterstilling på baderomsgulvet etter å ha fått urinveisinfeksjon fordi jeg under innspurten av min siste bok desperat prøvde å bruke lekestua i hagen som skrivestue.
Det var kanskje mer enn ordføreren og de andre tilhørerne trengte å vite, men jeg synes det er viktig å fremheve betydningen av det å ha et eget rom. For jeg har brukt en del tid på å lete gjennom den lille byen vi bor i etter steder der jeg kan skrive. Når en bor sammen med barn, er det nemlig ikke alltid så lett å få sitte i fred og skrive, siden barn har en tendens til å være ofte syke, ha planleggingsdager eller korte skoledager. Når barna mine er utenfor huset, fungerer hjemmekontoret mitt som kontor. Resten av døgnet blir det imidlertid gjort om til lekerom, dansesal og scene for noen andre enn meg. Så det å ikke bare ha et eget rom, men å ha et eget rom utenfor hjemmet, oppleves i denne fasen av livet som helt nødvendig for meg.
Når skriver du?
Jeg kan skrive når som helst, men sånn livet er nå, med barn og jobb og hverdager og døgnrytme, så skriver jeg mest på dagtid de dagene som tillater det. Nå for tiden prøver jeg å skrive mellom klokka ni og tre minst én dag i uka.
Hva trenger du for å skrive?
Jeg trenger veldig lite for å skrive, annet enn tid – men ideelt sett selvfølgelig et eget rom og penger. Tiden henger sammen med pengene som henger sammen med rommet. Rommet har jeg altså, for nå har jeg penger nok til å ha rommet, men på grunn av pengene har jeg ikke nok tid til å være i rommet. Jeg har helt siden jeg debuterte for seksten år siden, skrevet mest, men jeg har hele tiden måttet ha pengejobber ved siden av skrivingen.
Det kan være veldig frustrerende å ha alltid ha lite penger, å bli delvis forsørget av partneren sin og ha diverse stillinger der en aldri får utnyttet sitt potensiale. Så for halvannet år siden byttet vi om på det, sånn at det nå er jeg som forsørger familien og han jeg lever med får endelig bruke kunstutdannelsen sin. Konsekvensen for meg, er at skrivingen har blitt nedprioritert til når jeg har tid og overskudd til det. Jeg synes imidlertid jeg har løst det på best tenkelig måte, fordi jeg har skaffet meg en fleksibel jobb innen noe jeg brenner for, der det i perioder ikke er plass til noen skriving, i andre perioder litt mer, mens jeg innimellom får lange friperioder som kan brukes bare til å skrive.
Hva gjør du når du står fast i skrivingen?
Jeg lar meg sjelden stå fast i skrivingen. Jeg ser på det å skrive som et arbeid, så jeg fortsetter å skrive; kanskje prøver jeg meg på et annet sted i teksten eller jeg gjør et grep eller tilfører noe eller tar noe bort, eller jeg prøver å bare tenke på teksten heller enn å skrive på den en stund. Hvis jeg opplever for mye motstand med en tekst, lar jeg den kanskje ligge mens jeg jobber med et annet prosjekt. I andre perioder leser jeg mer enn jeg skriver.
Ellers er jeg nok ganske flink til å tenke at det å gå en tur eller ta et bad eller gjøre yoga eller se en film eller overhøre en samtale, også kan være å arbeide med tekst. Og så tenker jeg at det å skrive skal få lov til å ta tid, jeg kan bruke lang tid på en bok og lar ofte prosjekter ligge i mange år før jeg skriver dem ned og ut og fra meg. For en stund siden sa jeg imidlertid til redaktøren min at jeg kanskje var ferdig med å skrive bøker, eller i alle fall med å utgi dem. Da var jeg sliten av å aldri ha penger, sur for å få så lite betalt for en bok, lei meg fordi jeg ikke følte meg anerkjent og provosert over å ikke få oppmerksomhet, anmeldelser og arbeidsstipender. Men så konkluderte jeg med at det å skrive er det eneste som virkelig gir mening for meg, så da måtte jeg innrømme at jeg alltid kommer til å gjøre det.
Hvordan vet du at en tekst er ferdig?
Det er et godt spørsmål. Jeg tror det er en egen følelse. Jeg jobber med mange ulike typer tekster og har både skrevet en bok som er en sammenhengende tekst på over hundre sider og jeg har skrevet en bok med bare én linje på hver side, jeg har skrevet en bok med ti kapitler som hver er på seksten tekster med seksten linjer og jeg har skrevet en bok der jeg rett før trykk strøk store deler av tekstene og lot hullene stå. Med alle disse prosjektene har jeg kommet til et punkt der jeg har følt meg ganske ferdig, muligens som at jeg selv har malt meg inn i et hjørne, men i alle fall som at teksten ikke kan bli så veldig mye annet enn den på det tidspunktet er blitt.
Teksten må oppfylle noen kriterier jeg har satt for f.eks. form, innhold, rytme, vinkel, blikk, stemme; og sammen må de ulike bestanddelene gi en komposisjon som er i harmoni eller som nettopp ikke er harmonisk, men som skal være skakk eller skurre. Jeg må føle at teksten «går opp», at jeg har løst noe eller knekt noe. Helst skal jeg ha hatt en opplevelse av noe magisk; at noe bare kommer til meg eller at det treffer noe i meg eller at jeg oppdager noe eller at noe refererer til noe eller møter noe annet i teksten, sånn at det liksom bare kan gjøres på akkurat den måten jeg skriver det.
Det er bare jeg som kan si at det er ferdig, for det er bare jeg som kan kjenne den følelsen for min egen tekst. Men selvfølgelig har jeg en redaktør som kjenner meg og skrivingen min godt, og som kan ha en formening om at jeg er ferdig før jeg selv synes det. For det er jo sånn at en tekst kan bli for ferdig også, at den blir for gjennomarbeidet og polert. Det er nok noe jeg selv ofte står i fare for å gjøre, fordi jeg går så i detalj og ikke klarer å gi meg. Men det er også noe av det jeg synes er mest spennende med det å skrive; hva ved formatet tekst som gjør arbeidet til et verk, når en som forfatter kan påstå at det er kunst.
Vil du bidra til Skriverommet? Send bilder av der du skriver, samt svar på spørsmålene over til post@forfatterforeningen.no.