DnF-leder Heidi Marie Kriznik ser alvorlig på tallene i undersøkelsen.
Les alle tallene fra undersøkelsen her.
– Kartleggingsundersøkelsen Ipsos har gjennomført på vegne av organisasjonene i litteraturfeltet, viser at 4 prosent av respondentene har blitt utsatt for seksuell trakassering. Det er 4% for mye! sier Kriznik. – Videre viser undersøkelsen at bare 3 av 4 fire som ikke er i ansettelsesforhold, som da blant annet innbefatter forfattere, ikke veit om varslingsrutiner hos oppdragsgivere, organisasjoner eller foreninger de er tilknytta. Det er altfor lavt. Her har vi et stort arbeid å gjøre. Målet må være at varslingsrutinene skal være kjent av alle!
Forfatterforeningen vil, alene, og i samarbeid med de andre organisasjonene på feltet, arbeide for å synliggjøre retningslinjene og være en veiledende instans, vi vil øke bevisstheten om seksuell trakassering og bidra til å etablere gode trygge rammer på arrangement der forfattere møtes og i forfatterhverdagen ellers.
Kriznik viser til at Forfatterforeningen i 2017 diskuterte hva vi kunne gjøre umiddelbart.
– Det første og opplagte vi fant at vi kunne gjøre noe med, var å redusere alkoholservering på våre arrangement, sier hun. – Undersøkelsen fra Ipsos innehar nærmere 500 åpne svar. Disse ligger det mye læring i, og her nevner flere spesifikt redusert alkoholservering som et virkemiddel.
Kriznik minner om at det finnes informasjon og veiledning på Forfatterforeningens nettsider, under fanen for medlemmer.
– Men jeg vil understreke at den informasjonen er for alle forfattere, ikke bare medlemmer, sier hun. – Og jeg hører gjerne fra dere hva dere synes fungerer og ikke fungerer hva gjelder den informasjonen som ligger ute.
Kriznik oppfordrer forfattere til å ha lav terskel for å ta kontakt.
– Og jeg vil tillate meg å oppfordre til at vi, i fellesskap, i den grad det kjennes mulig, sier ifra når noen trår over grenser. Og at forhold som er straffbare anmeldes. Forfatterforeningen vil forplikte seg til å forebygge uønskede hendelser og lage trygge rammer i forfatterhverdagen. Det må være et aktivt og kontinuerlig arbeid. For det må være nulltoleranse for seksuell trakassering. Det handler om grunnleggende anstendighet og respekt for andre mennesker.
Les Aftenpostens omtale av undersøkelsen her.
Agnes Ravatn
Agnes Ravatns kronikk i Aftenposten utløste denne siste runden om #metoo i bokbransjen. Les Agnes’ kronikk her. Hadde hun ventet slik respons?
– Slett ikkje, sier Ravatn. – Responsen eg fekk vitna om at problemet var større enn eg først hadde trudd. Eg er veldig imponert over modige stemmer som f.eks. Tine-Jarmila Sir, som tok debatten vidare og gav tematikken eit ansikt. Og så er eg glad for at bransjen sette i gang kartlegginga så kjapt.
– At så mange som rundt 80 personar i bokbransjen har opplevd seksuell trakassering dei siste to åra, etter at alle har fått med seg #metoo, og trass i at det eine året var delvis nedstengt, er oppsiktvekkande og verre enn frykta, sier Agnes Ravatn. – At heile 36,8 prosent av respondentane er blitt trakassert, er også ille, og viser at vår bransje ikkje er betre enn andre bransjar. Som venta er det yngre kvinner som er mest utsette, men litt overraskande er det kanskje at tilsette i endå større grad enn sjølvstendige har opplevd seksuell trakassering. Det mest urovekkande er kanskje likevel at berre éin av fem varslar, og at såpass få kjenner til varslingsrutinane.
– Eg set min lit til at bransjen gjer det enklare og mindre risikofylt å varsle framover, og er glad for at kartlegginga skal gjentakast, sier Ravatn.
Tine-Jarmila Sir
Agnes Ravatn kalte Tine-Jarmila Sir en modig stemme. Hun fortalte i en kronikk om sin egen erfaring. Les Tine-Jarmilas kronikk her.
– Etter jeg skrev kronikken i Minerva (som også ble publisert på DnF sine sider) mottok jeg flotte tilbakemeldinger, fra både kolleger og andre utenfor bransjen, som også har vært utsatt for trakassering, sier Tine-Jarmila Sir. – At det er så utbredt var jeg ikke klar over, men etter å ha sett på resultatene fra undersøkelsen, er det med forferdelse jeg må se på hvor høyt tallet er.
– Interessant er hvor mange som har svart at de ikke har følt at det har vært noe å melde i fra om. Det kan være fordi respondentene virkelig ikke har følt at det er noe å melde fra om, men det kan også være fordi de har tenkt at dette ikke er saker for verken politi eller Diskrimineringsnemnda. Terskelen for å melde fra til politi er svært høy, og jeg må personlig få si, at etter at Diskrimineringsnemnda frikjente en person som dro ned en ansatt sitt undertøy, har jeg mistet mye tillit til dem også. Men, tilbake til undersøkelsen – den viser at det absolutt er en problematikk med seksuell trakassering i bransjen, for når man ser på hva slags hendelser respondenter sier de har vært utsatt for, viser det at det er mye å ta tak i her.
Hun påpeker at hun kan ikke gå inn i alle tallene som foreligger.
– Men jeg merker meg i stor grad at de som meldte fra om hendelsene var fast ansatt, altså hadde en HMS-avdeling og sted å varsle. For oss selvstendige er det ikke steder å ta dette, hvert fall ikke med andre enn kolleger eller kanskje redaktør (hvis hen ikke er den som har gjort ugjerningen). Det er ikke det samme som å melde fra. Det gir hvert fall ikke noen konsekvenser for vedkommende som har trakassert. Det er fire av fem som ikke melder fra (78 %). Er det akseptabelt?
– Det jeg krever nå, er at bransjen som helhet ser behovet for et varslingsombud, og at det kan bli diskutert muligheten for nedfellelse i normalkontrakter at seksuell trakassering ikke tolereres, og at det kan føre til terminering av kontrakt – dette er en utopi, jeg forstår at jussen ikke er enkel her, for det er stadig ord mot ord, og særlig i saker hvor man opplever press på å gå med på seksuelle handlinger for ikke å miste oppdrag eller kontrakter. Det er behov for å ha et sted å varsle, og gjerne et sted hvor man kan ta det utenfor Diskrimineringsnemnda, som nå viser seg å ha en underlig måte å håndtere saker på (dette kunne jeg sagt så uendlig mye mer om). Kan bransjen i seg selv få myndighet, altså de ulike foreningene, til å ta slike saker, selv om de i mange saker (sett ut fra undersøkelsen) vil sitte med en lojalitet overfor begge parter? Kanskje det er på tide at foreningene har mulighet til å ta side med varslerne?
Tine-Jarmila Sir er opptatt av at det skal være mulig for begge parter å uttale seg før «dommen faller». – Men lojalitetskonflikten til foreninger kan ikke gå på bekostning av at de utsatt for seksuell trakassering slutter å skrive, slutter å skape fantastisk litteratur eller gir oss store kunstopplevelser, fordi det koster for mye å ta det til politi eller Diskrimineringsnemnda. Det kan ikke være den utsatte sitt ansvar å beskytte andre fra å bli utnyttet eller forgrepet på.
80 personer sier seg utsatt for seksuell trakassering. Det er mange mennesker som har gått fra et oppdrag, møte, fest eller festival, med en uggen følelse i magen. Som kanskje har sagt fra seg senere oppdrag, unngått sosiale tilsteninger eller møter som kan føre til fantastiske bøker. Vi kan ikke fortsette sånn. Gleder meg til å se hva foreningene nå vil foreta seg.
Les Klassekampens omtale av undersøkelsen her.
Olaug Nilssen
Olaug Nilssen er ikke spesielt overrasket over tallene.
– Egentlig er ikke tallene det viktigste, sier hun. – Jeg har verken trodd de var verre eller bedre i vår bransje. At det er så mange som 80 som de siste to årene har opplevd noe sånt, er ille. Ikke minst fordi landet har vært nedstengt det siste året. 80 er 80 for mange!
Forfatternes største problem er at vi er så løst tilknyttet arbeidslivet, mener Nilssen.
– Vi har ingen solid plass å henvende oss, sier hun. – Det burde være uproblematisk for foreningene å ha et organ i organisasjonen som håndterer slike saker. Vi trenger et slikt organ der vi kan lande erfaringene våre og der de blir behandlet på en seriøs måte.
Olaug Nilssen trodde et slikt organ kom på plass etter siste runde med MeToo-saker i bokbransjen tilbake i 2017. – Men undersøkelsen viser jo at folk ikke vet hvor de skal henvende seg, påpeker hun. – De vet ikke hvor de skal gå!
Hun minner om at mange saker ender opp i sosiale medier og mener det for alle parter vil være bedre om interne organer – der alle har taushetsplikt – håndterer tilfellene.
– Det håper jeg virkelig vi vil få på plass etter denne runden, sier Nilssen. Hun vedgår at det er en nøtt hvis en forening som DnF skal håndtere en konflikt der den som føler seg trakassert og den som er anklaget for trakassering begge er medlemmer.
– Da er det ikke opplagt hvordan DnF skal opptre, selv om man selvsagt skal lytte til og ta på alvor den som melder inn en sak, sier hun. Men hvordan slike situasjoner skal løses, håper hun forfatterne nå kan gå inn og diskutere.
Torsdag denne uken har Olaug Nilssen tatt initiativ til en digital Litterær salong om seksuell trakassering i bokbransjen. Les om den litterære salongen her. Hit har hun invitert sentrale kvinnelige og mannlige forfattere. Arrangementet har sin egen facebookside her, og du kan følge det direkte på YouTube fredag kl. 19.
Bror Hagemann
– Rapporten viser at utviklingen tross alt synes å gå riktig vei, påpeker Bror Hagemann. – #Metoo-bevegelsen har hatt en effekt også i norsk bokbransje, og frekvensen av seksuelle overgrep eller trakassering er lavere enn for noen år siden. Men fortsatt står mye igjen. Som på andre samfunnsområder er det hierarkiske strukturer i bokbransjen, og ikke minst unge debutanter som kommer inn med store forventninger og begrenset kunnskap om hvordan ting foregår, hvilke grenser som gjelder mellom profesjonell og personlig oppmerksomhet, kan være sårbare. Enkelte vil alltid forsøke å utnytte slike asymmetriske maktforhold, og det kan være vanskelig å vite når man skal si nei. En idé kunne være at foreninga utarbeider en oversikt over hele systemet, veien fra manus til ferdig bok, og hvilke yrkesgrupper man vil møte på veien, hva den enkelte har ansvar for og hva som IKKE inngår i jobben. Dette kan deles med alle interesserte. En egen kontaktadresse for overgrep og ubehagelige episoder hører med. Så får vi menn, spesielt, og alle som på noen måte kan oppleves å være i en maktposisjon, ta inn over oss hvor mye skade vi kan gjøre ved ikke å vise hensyn, og heller ikke være redde for å si fra om vi observerer noe uheldig. Ta ansvar for hverandre! Og bidra til en bokkultur med best mulige kollegiale forhold.
Les NRKs omtale av undersøkelsen her.
Håvard Syvertsen
– Etter alle rundene med metoo på ulike felt er det ikke overraskende at seksuell trakassering, uønska seksuell oppmerksomhet og sexistiske kommentarer også forekommer i bokbransjen, sier Håvard Syvertsen. – Bokbransjen består jo av folk som, ofte også i egne øyne, besitter en betydelig kulturell kapital. Da er det underlig at en del folk stiller så lave krav til egen oppførsel, og til dem er det vel bare å si at de får jaggu skjerpe seg, både som en allmenn oppfordring, men også ansikt til ansikt hvis man ser folk oppføre seg dårlig og uverdig. Tallene viser også at det er viktig at rutiner for varsling er godt kjent, og her kan nok forfatterorganisasjonene bli enda tydeligere overfor både medlemmer og ikke-medlemmer.
Demian Vitanza
Demian Vitanza påpeker at metoden som er brukt i undersøkelsen gjør at vi ikke får et eksakt bilde av omfanget på problemet, men det tydeliggjør at problemet eksisterer.
– Ethvert tilfelle av trakassering er uansett et tilfelle for mye, sier han. – Det er viktig å anerkjenne at begge kjønn er utsatt for dette, og samtidig se at det er noe langt flere kvinner enn menn rammes av. Yngre kvinner er særlig utsatte, og undersøkelsen tydeliggjør at problemet er aller størst i etableringsfasen. Da er man også mest sårbar. Det må settes inn tiltak som er målrettet mot de unge og uetablerte, og varslingskanalene må være tilgjengelige også for personer som ikke har rukket å gi ut bok og organisere seg i fagforeninger. Det kommer tydelig fram i undersøkelsen av det ikke finnes etablerte og velfungerende varslingskanaler som er kjente for de som trenger det, og det må vi snarest gjøre noe med.
Demian Vitanza vil også knytte noen ord til metoden som er brukt i undersøkelsen :
– Rapporten avdekker at seksuell trakassering er et særlig stort problem for de yngste kvinnene, sier han. – Samtidig er det bare 12 % av de som har svart som er under 30 år. Dette, i kombinasjon med at undersøkelsen bare spør etter hendelser fra de siste to årene, gjør at den ikke gir et riktig bilde av hvor mange som har opplevd dette. Trolig er det langt flere som har opplevd dette tidligere i karrieren, og vi vet noe om at trakassering kan sette spor som preger en lenger enn to år. Det er også verdt å merke seg at undersøkelsen ble sendt ut hovedsakelig til medlemmer av fagforeninger, hvor de som er i etableringsfasen enda ikke har rukket å organisere seg. På den andre siden vil det alltid være slik at de som svarer på en undersøkelse, ofte er engasjert i saken som undersøkelsen handler om. Dette gjelder særlig når undersøkelsen sendes ut til mange og det legges relativt lite press for å få hver enkelt til å delta. Dette kan føre til en forskyvning i hvem som velger å svare. Vi kan derfor ikke konkludere bastant med hvor mange som har opplevd seksuell trakassering, men vi kan si at problemet eksisterer. At det har et visst omfang. Og at det rammer særlig yngre kvinner. Vi ser også at varslingskanalene er alt for dårlig etablert.
Endre Lund Eriksen
– Det ser ut til at problemene med seksuell trakassering er omtrent som i samfunnet for øvrig, sier Endre Lund Eriksen og viser til statistikk fra Statistisk sentralbyrå. – Når det er litt lavere tall for frilansere enn ansatte, har nok det å gjøre med at det for frilansere som jobber mye alene og ofte på hjemmekontor er færre anledninger der de kan utsettes for seksuell trakassering. Når så mange som fire av fem av de som har opplevd seksuell trakassering valgte å ikke varsle hendelsen, tyder på at det er for høy terskel for å varsle. For frilansere er det spesielt vanskelig – hvem skal de kontakte, og hva hvis trakasseringen har blitt gjort av en mulig oppdragsgiver? Dette viser at det er behov for en form for ombudsinstans for bokbransjen som frilansere kan få hjelp og veiledning fra. Organisasjonene har begynt dialog om en slik ombudsordning, opplyser Endre Lund Eriksen.
Birger Emanuelsen
– En kan jo møte tallene ved å puste lettet ut og tenke at dette ikke var så mange, sier Birger Emanuelsen. – Kun fire prosent har opplevd seksuell trakassering de siste to årene. Med andre ord har de aller fleste ikke opplevd det. Men fire prosent er altså rundt 80 personer. Og om du ser bakenfor de to siste årene, oppgir nesten en tredel at de har opplevd seksuell trakassering i løpet av tiden de har vært i bokbransjen. Rapporten slår altså fast at denne type nedgradering, ydmykelse og trakassering av kolleger er noe som angår oss alle sammen. Tallene viser også at denne undersøkelsen kommer på grov overtid, og at vi trenger gode varslingsrutiner, som gjøres kjent for forfattere, midlertidig ansatte og alle andre som jobber i bransjen. For en nulltoleranse er ikke stort verdt om den ikke håndheves.
Helene Uri
– Rapporten om seksuell trakassering i bokbransjen forteller meg at 4 % av oss er blitt utsatt for seksuell trakassering, sier Helene Uri. – Det høres ikke ut til å være så mye. Men det dreier seg om 78 personer. Det er i stor grad unge kvinner. Og de har opplevd dette etter #metoo, etter at verden ble vekket, og ingen lenger kan unnskylde seg med at det da ikke var sånn ment … Disse 78 menneskene er våre kolleger. Det er antagelig noen vi har sett, hilst på, snakket med, kjenner. Det er folk i forlag og bokhandlere, det er våre forfatterkollegaer. Det er 78 for mye. Det er stort sett bransjefolk som står bak. Kollegaer, forlagsansatte, bokhandlere. Og det skjer på bransjetreff. Det betyr forlagsfester, festivaler, bokarrangementer.
– 0,2 % rapporterer om seksuelt overgrep, forsøk på voldtekt eller faktisk voldtekt. Det er fire personer, det. Fire bokfolk. Fire for mye.
– Når det er sagt: Vi får ta med oss at bokbransjen ikke er verre enn andre bransjer.
SSBs arbeidsmiljøundersøkelse viser at 3-4 % blir jevnlig utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet på jobben: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/arbmiljo Ifølge Aftenposten har hver fjerde student blitt utsatt for seksuell trakassering. Nesten fem av hundre kvinnelige studenter oppgir at de har vært utsatt for voldtekt i studietiden: https://www.aftenposten.no/norge/i/7lr0wo/hver-fjerde-student-utsatt-for-seksuell-trakassering Vi er ikke verre, men det betyr ikke at vi ikke skal foreta oss noe. Nå vet vi. Nå må vi handle.
De færreste sier ifra, påpeker Helene Uri. – Fire av fem valgte ikke å varsle om hendelsen(e). Skam og redsel for konsekvenser er noen av grunnene som oppgis. Akkurat det deler vi med kvinner i andre bransjer. Halvparten av de selvstendige – som forfattere – varsler til en kollega. Varsle er kanskje ikke det rette verbet? Betro seg, lette sitt hjerte, gråte? For en kollega har ikke noe mandat til å gjøre noe mer. Blant de selvstendige svarer hele 75 % at de ikke kjenner noen varslingsrutiner, verken hos oppdragsgivere eller foreninger. De som ansatt et sted, varsler oftere og rapporterer oftere om at varselet blir fulgt opp. Blant selvstendige er det langt færre som varsler, og det er dårligere oppfølging.
– Vi vet ikke helt hvem vi skal snakke med. Og vi stoler kanskje ikke helt på at varselet blir hørt og fulgt opp. Det er rett og slett dårlige vilkår for varsling for forfattere. Det kan bety at det kan svømme rovfisk rundt i årevis som ikke blir oppdaget. De gjemmer seg i sivet og hiver seg over ung og fersk fisk. Det kan bety at av de 78 som oppgir å være utsatt for seksuell trakassering, kan mange rett og slett ha støtt på de samme rovfiskene. Fordi såpass få varsler om det de blir utsatt for. Fordi vi ikke vet hvor vi skal varsle. Fordi vi ikke vet hvordan. Derfor kan noen fortsette å svømme rundt der i sivet.
– Her må foreningene på banen og ta tydelig ansvar, for sånn kan vi ikke ha det, sier Helene Uri. – Her må foreningene på banen og ta tydelig ansvar, for sånn kan vi ikke ha det. 78 er mye, og det er 78 for mye. Fire er forferdelig.
_____________________________________________________________
Oppropet #ikkjeetterboka er nå etablert for å skape engasjement og fellesskap rundt temaet: https://www.opprop.net/ikkjeetterbok