Aktuelt

SNAKK

Jeg er forfatter fordi jeg ikke kan snakke. Jeg utvikler aldri en tanke underveis mens jeg snakker slik de som er verbale gjør. Det jeg…

Forfatter Inghill Johansen

Jeg er forfatter fordi jeg ikke kan snakke.

Jeg utvikler aldri en tanke underveis mens jeg snakker slik de som er verbale gjør.

Det jeg snakker om blir aldri større mens jeg snakker, det vider seg ikke ut, snarere tvert imot. Det blir mindre. Det jeg sier overrasker meg sjelden. Når jeg begynner en setning vet jeg stort sett hvor den skal ende. I hele mitt liv har jeg aldri overtalt ett eneste menneske til noen ting, ikke muntlig. I skrift derimot.  Der hender det at det jeg skriver utvikler seg til noe mer og noe enn jeg tenkte da jeg begynte. Til noe annet og større enn jeg hadde kommet på muntlig. Det er derfor jeg skriver.

I min verden deler jeg forfatterne inn i to grupper. Det er de som kan snakke, de verbale og de som ikke kan snakke. Liksom Vesaas typen. Folk som sitter endel stille og som trenger litt tid på seg før de sier noe. De som har et vesen som er litt tvert.  Og som jeg kan kjenne meg  igjen i. Som aldri riktig er noen suksess.  Men før gjorde det ikke så mye som nå. Det var nesten forventet, det var en del av forfatterrollen, den gamle forfatterrollen, at man kunne være litt sær, litt innadvendt, litt mumlende. For ikke lenge siden var Norge et land der den som hadde talegaver ble sett på med litt skeptiske øyne. Men slik er det ikke lenger. Jo visst snakket forfatterne før også. Folk har alltid vært forskjellige. Bjørnsson,  Øverland, Bjørneboe, Haldis Moren Vesaas. De var ikke tause. Det er ikke det. Men de snakket om en sak, de snakket ikke primært for å selge sin egen bok. Kan hende ville de vært gode på det og. Det skulle ikke forundre meg.

Når jeg hører begrepet den nye forfatterrollen tenker jeg alltid på deg, sier min venn krimforfatteren med dårlig skjult  ironi. Jeg vet ikke om han akkurat passer så godt heller. Uansett er det et begrep som er i bruk nå. Hvor kommer det fra? Er det forfatterne selv som vil bli nye? Sist jeg hørte begrepet var på møtet det norske Forfattersenteret holdt som symptomatisk nok het: " Når boka ikke er nok." Sjefen i bokhandelforeningen vendte seg mot publikum, altså forfatterne som satt der og spurte; ja hvordan vil dere møte den nye forfatterrollen? Så det er altså snakk om en rolle som er ute og går sånn helt på egen hånd. Et slags kostyme vi blir bedt om å krype inn i.  Forfatterne i salen ble svar skyldig. Men begrepet blir brukt  med den største selvfølgelighet som om det er noe alle er enig om at vi trenger:

Ny forfatterrolle nå, liksom. Den gamle forfatterrollen er altså ikke god nok? Nei, den er kanskje ikke det. Ikke slik jeg har beskrevet den. Ikke når det gjelder å bli synlig. Da er den mislykket. Den nye forfatterrollen er ikke Vesaas på en flat stein.

I all fall ikke i utgangspunktet. I den nye forfatterrollen ligger det mer promotering, mer reising rundt, mer at man skal fortelle om seg selv, om boka, oversette den til det vanlige språket på en måte. Den nye forfatterrollen innebærer rett og slett at man gjør mer av jobben sjøl. Og at man snakker. I den nye forfatterrollen må jeg gjøre mer av det jeg ikke liker og ikke kan og som er en av grunnene til at jeg skriver.

Det er et paradoks. Da bankene ble nedbemannet og ble nettbanker husker jeg at de reklamerte for at nå skulle man bli sin egen banksjef. Det hørtes flott ut. Men det innebar jo bare at man nå gjorde alle de kjedelige tingene som den som satt ved skranken i banken gjorde før.

At dette foredraget er skrevet under OL, har sikkert påvirket bildebruken.

Men kan hende er sport og litteratur nærmere forbundet med hverandre enn vi aner. For noen tiår siden, da jeg var liten, kom langrennsløperne bare plutselig fra et eller annet sted. Det var folk uten treningsopplegg med lange armer og bein, Halvdan Klyften, reingjeter, Harald Grønnengen, Ole Ellefsæter. De var skogsarbeidere som levde et liv som gikk sammen med sporten. Det de gjorde til daglig forente seg i den sporten de bedrev. Det var ikke noe skille mellom det livet de levde og de løpene de gikk. De bare gikk. Når løperne gikk femmil i gamle dager var de borte mesteparten av tida. En så dem bare litt i det de gikk ut, og i det de kom i mål igjen. Men mesteparten av tida var de innhyllet i skogens mørke. Alt publikum kunne gjøre var å vente. På resultatet. Det var resultatet som var viktig. Det er ikke sånn nå. Løypene legges slik at publikum hele tiden skal kunne se. Følge løperen med øynene. Resultatet er ikke nok. De vil se slitet. De vil se stavtakene, utforkjøringene. I vår tid er det et krav om full belysning hele tiden. Og når løperen kommer til mål skal han også kunne snakke. Han skal oversette det løpet han nettopp har gått til et annet  og helt flatt språk. Forklare den fysiske prestasjonen vi nettopp har sett for oss. Jeg vet ikke hvorfor. Som om det blir mer virkelig da. Men det gjør det jo ikke, det blir bare flatt.  Det er ikke nok å bare gå, hilse på kongen og dra hjem igjen.

Det er det samme med oss. Det er ikke nok å sitte i et stille rom noen år, gruble, skrive, gi ut boka, vise seg litt og så trekke seg tilbake. Markedet vil ikke ha en forfatter som bare viser seg litt før mål. Som kommer fram, mumler noen ord om boka og trekker seg tilbake. Markedet vil ikke ha den mørke skogen, de vil ikke ha biter av liv, halvt opplyste bevegelser, på steder som ikke fins. Publikum nå vil følge sendingen direkte, de vil ha lys, de vil ha snørr, de vil ha tårer, de vil ha nå. Det er et rop. En skiløper inni en skog. En forfatter på et rom. Nei.

Jeg er forfatter fordi jeg vil være usynlig. Og synlig. Noe i meg vil jo inn på stadion og ta imot hyllesten. Ole Ellefsæter syntes vel heller ikke det var nok å bare komme i mål. Også han ville hylles. Også han ville ha sin medalje. Synge sin sang. Og Klyften hilste visst også på kong Haakon. Når han hadde vunnet. Fordi han hadde vunnet. Ikke fordi han var så flink til å joike eller så eksotisk ut. Men fordi det var noe han hadde fortjent. fordi han hadde gått et bra løp.

Jeg er forfatter. Jeg forholder meg til ark. Hvite klorblekete ark som omgir meg til daglig. De er min snø og mine løyper. I årevis lever jeg med dem rundt meg. De ligger i bunker. Jeg systematiserer dem på gulvet. Trår over dem. Forholder meg til dem. Det går år. Jeg møter en og annen likesinnet på veien, i løypa.

En gang møtte jeg en forfatter helt tilfeldig på Gran. Det var vinter. Det er derfor jeg tar det med. Det passer i bildet. Vi håndhilste. Det var som om vi skulle kjenne hverandre svært godt. Det gjorde vi ikke. Men det var liksom vi var ute på en lang tur og  hilste slik folk gjør på lange turer.

Men altså, jeg skriver, jeg forholder meg til arkene. Det meste oppleves som forstyrrelser, avbrudd, opplevelser jeg egentlig ikke trenger, forespørsler jeg ikke har lyst til, en jobb jeg ikke vil ha. Fins det noe slikt som en vellykket forfatterliv? Et liv liksom adskilt fra det andre, det ikke skrivende. Jeg sier sjelden at jeg er forfatter. Det er ikke noe jeg presenterer meg som. Jeg innbiller meg at det er en skjult side ved meg. Og at det er viktig. At den får være sånn. Skjult.

 Jeg tenker på treboksforfattere jeg har hørt om. Kate Næss. I et program med Jan Erik Vold som jeg så, sa han at han trodde de ikke hadde stor nok tro på seg selv. At det dreide seg om det og. Å ha trua. Og den har du hatt, spurte intervjueren. Jeg tror ikke en gang Vold svarte. Det var for opplagt.

Når en gir ut så sjelden som det jeg gjør er det mye som forandrer seg fra gang til gang. I mitt tilfelle er jo hele forlaget bygd om. Det er bare det ytre, selve fasaden som er slik den alltid har vært. Når man skal inn i forlaget nå, må man ha en avtale. Det måtte man i det gamle forlaget også, men de som satt i resepsjonen var ikke så stive på det, dessuten virket det som om de også hadde andre ting å gjøre, det hendte ofte de ikke så opp og sånn kunne en snike seg forbi. I det nye forlaget er den som sitter i resepsjonen fullt beskjeftiget med å slippe folk inn og ut. Det er et stort system for det, man sier hvem man er, deretter kommer den avtalen man har opp på skjermen, man får et klistremerke man skal feste på seg. Når alt er kontrollert og tiden for avtalen er inne går metallstangen som skiller de som står utenfor fra de som slippes innenfor i været. Det hele kunne kanskje sammenlignes et startområde. I allfall er den metallstangen som hun åpner og lukker helt lik  den stangen alpinistene holdes tilbake med i startboksene før det telles ned, og løpet er i gang.

I forbindelse med den nye boka skal det avholdes et lanseringsmøte. Dette er også nytt. Det høres flott ut. Jeg regner med at jeg skal komme med noen ønsker for hvordan denne boka skal lanseres, at det er det som er meningen. Jeg har nettopp vært på lanseringen av en bok der forfatteren hadde fått ønske seg en operasanger. Han leste, operasangeren sang. Noe sånt altså. Jeg tenker meg at det måtte være fint med en tryllekunstner. Jeg leser, tryllekunstneren tryller, ting som blir borte, en kanin, et tørkle og som han tryller fram igjen. Jeg syns det gir et fint bilde av hva det jeg har skrevet handler om. På lanseringsmøte skjønner jeg raskt at dette er helt på sida.

Jeg tør ikke en gang å nevne ideen. Et lanseringsmøte er egentlig bare sånne ting en tok på telefonen før. Det dreier seg om at jeg skal si noe om hva boka handler om, noe som den markedsansvarlige skal bringe videre til bokhandlene. At jeg skal snakke om boka på en annen måte enn det som står i den. Det blir vanskelig. Som sagt; jeg får aldri det jeg sier til å bli større, boka vokser ikke i meg når jeg snakker, snarere tvert imot. Den blir liten. Enda mindre. Den markedsansvarlige prøver seg. Den handler jo mye om fravær da. Jeg protesterer. Jeg sier at jeg syns det like mye handler om ting som kommer tilbake. Vi kommer ikke helt i mål. Redaktøren kommer meg til unnsetning. Han forteller hva boken min handler om, jeg kunne ikke gjort det bedre selv, det kjennes helt riktig ut. Vi går for det. Jeg får tilbud om bokvideo. I stedet for annonser, har de lagt seg på en linje med filming. Et par dager etterpå skal jeg møte i forlaget, bli filmet mens jeg snakker om boken. Jeg får inntrykk av at jeg er heldig. Det er ikke alle de spanderer dette på . Men snakke om boken? Dagen etter ringer de og sier at det nok er helt greit at jeg bare leser en tekst fra den. Det kan virke som de har skjønt det nå – at jeg ikke kan snakke. Jeg er glad til. Denne lanseringsmåten er  for den nye forfatterrollen. Snakkingen til et kamera. Filmingen. Opplesningen går sånn passe. Jeg burde tatt flere pauser. Variert mer. Vært litt mer artist. Akkurat nå arrangerer forfattersentrum kurs i opplesning, det er en skuespiller som har det. Jeg har meldt meg på. Publikum vil ikke lenger bare ha en bok. De vil ha en forfatter som bare står og leser sin egen tekst. En må kunne betone, pausere, dramatisere.

I omtalene av bøkene mine står det ganske ofte at jeg er en forfatter som fortjener mer oppmerksomhet. Men oppmerksomhet er ikke noe en fortjener. Det er noe en får eller tar. Den er et lys, en lyskaster. Så hva er det oppmerksomhetens lys ikke vil feste seg ved hos meg?. Hva er det oppmerksomhetens lys velger å kaste seg over, kjæle med og vise fra alle kanter? En kan tenke seg en lyskaster av den typen som er på krigsfilmer, som søker flakkende over landskapet på jakt etter fienden. Akkurat i de filmene er det jo om å gjøre å ikke bli tatt, å gjemme seg. I vår verden er det motsatt. Men det er en krig. Vi er i en krig. I en kamp om lys. Det er ingen som gjør seg fortjent til det, oppmerksomhetens lys. Det er litt tilfeldig. Som å befinne seg på rett sted, til rett tid..

Når noen sier at jeg fortjener mer oppmerksomhet høres jeg ut som en flaske tran. Som noe en skal lese fordi det er bra for en. Litt seigt i begynnelsen, litt ubehagelig, men veldig, veldig utviklende. Jeg vil ikke ha sånne lesere. Jeg vil ha lesere som strekker hånden ut etter meg fordi de ønsker seg noe annet.

 Kan hende er Bokbuffeens lesere en slik gruppe. En sær liten gruppe som søker produkter litt utenom det vanlige. Bøker lagret på spesielle måter, bøker ligget lenge i jorden, godt modnede. På nettet har jeg sett navnet mitt på Bokbuffeens topp fem liste for 2009. Og jeg har ikke gjort noe for det. Selv ikke forsiden av boka har jeg lastet opp. Det kan virke som dette er kanalen for meg. Vi snakker muligens om et tosifret salgstall. Uansett, en håndfull kjøpere som har gått til den anstrengelsen det er å sende en mail til forfatterforeningen med ønske om å kjøpe en vare som har gått ut på dato. Det ser ut til at de fleste av dem bor i Bergen. Jeg vet ikke hvorfor. Kan hende utfyller vi hverandre. De pratete verbale bergenserne trenger kanskje helt stille bøker. Kan hende liker de å handle på denne måten. Det er jo så mye regn. De slipper å gå ut. De er kvinner alle sammen. Mine kjøpere er kvinner og størstedelen av dem bor i Bergen. Kan jeg bruke disse opplysningene til noe?

De har unorske etternavn, vanskelige å stave. Når jeg skal sende bøkene må jeg skrive navnene deres ned på lapper på forhånd, de er umulige å huske. På nettet ser de ut til å arbeide innenfor feltet kunst og kultur. De ønsker ikke at jeg skal signere bøkene jeg selger. Kvinnene i Bergen er ikke for den slags personlige hilsener. Kvinnene i Bergen vil bare ha en bok. Punktum. Kvinnene i Bergen er slik leserne var før. Kvinnene i Bergen vil ha seg frabedt forfatternes liv.

 Etter denne kunnskapen har synet mitt på Bergen i endring. En kan kanskje si at for meg har Bergen alltid vært en by jeg har forbundet med litteratur. Det litt knattete landskapet som jeg ser ned på under innflygningen har alltid fått meg til å tenke på Hellemyrsfolket  eller hengemyrsfolket som en elev kalte dem, på hvor de liksom bodde. Jeg tenker alltid på Amalie Skram når jeg er der, tenker på hvilke gater hun gikk i, på hva hun så. Det nye er at jeg har begynt å lure på hvor huset til Fødekånå i Fosses roman Andvake må ha ligget. Men på grunn av Bokbuffeen kan jeg nå også forbinde byen med meg selv. Det vil si med mine lesere. Neste gang jeg drar til Bergen vil jeg studere ansiktene til kvinnene jeg møter og lure på om det er en leser jeg har foran meg. Ellers tenker jeg sjelden på dem. Når jeg har fått boken av gårde, skrevet navnet på konvolutten og puttet den håndskrevneregningen oppi, er saken ute av verden. Jeg kontrollerer ikke om de betaler.

Men jeg liker Bokbuffeen. At det ikke er noe jeg må gjøre for å få det til å fungere. Ingenting jeg må stille opp på ingen krav, ingen snakking, bare denne boka, dette bilde av forsiden jeg burde å få lastet opp.

En gang lærte jeg at det fantes to litterære kretsløp, det ene for triviallitteraturen. med sine forlag og sine distribusjon, det andre for den seriøse litteraturen med sine forlag og sin distribusjon. Det slår meg at dette kanskje ikke stemmer lenger. Men det er ikke det jeg skal snakke om . Det er det tredje kretsløpet. Bokbuffeen.

Av optikeren har jeg fått vite at noen av oss, ca. 25 prosent har et ekstra lite kretsløp i øyet. Til daglig er det ikke i bruk, men hvis vi på noen måte skulle skades, ligge nede, hvis blodforsyningen til øynene våre skulle være truet og vi stå i fare for å bli blinde, vil dette lille kretsløpet tre i kraft.  Tynne, helt ekstraordinære årer som redder oss fra mørket , som redder oss fra blindhet og gjør at vi fortsatt kan se. Det er en anomali, en slags feil som likevel kan komme noen av oss til nytte. Jeg tenker meg Bokbuffeen  slik , som en ekstra åre. Et tredje kretsløp som setter inn for bøkene, når de ligger nede, når deres tid er ute, når de går ut av de vanlige systemene, og ned i forfatternes kjellere, ned i forfatternes skuffer og kister og lader, der ingen lenger kan se dem. Da setter dette systemet inn, Bokbuffeens system, det tredje kretsløp, så bøkene kan fortsette å synes og leve og bli lest.

Da trer det tredje kretsløp i sving, uten krav, uten markedsføring, kun med den enkle  oppgave å gjøre min bok tilgjengelig, sånn at jeg ganske stille kan fortsette med mitt og leserne med sitt. Sånn at vi kan fortsette å være skilt, jeg i min verden, de i deres og med boka sånn midt i mellom oss.

Inghill Johansen