Under overskriften «’Noe muffens’ ved Stenersens Forlag», har Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad et innlegg i Klassekampen 22. januar som angivelig skal omhandle Den norske Forfatteforenings unnskyldning til 17 forfattere som ble dømt i Æresretten etter frigjøringen. Men den handler i stedet om Stenersens Forlags sterke nazi-tilknytning og om far og sønn Bjerke.
Som foreningens nåværende leder, Heidi Marie Kriznik, gjentatte ganger har understreket: DnF har aldri gått inn i enkeltsaker, men har unnskyldt den behandlingen de 17 forfatterne ble til del. De fikk ingen forsvarer, det var ingen åpen rettsbehandling og på toppen av det hele ble straffen iverksatt før ankesfristens utløp. Foreningen hade ingen hjemmel til å ilegge forfattere bøter eller nedlegge skriveforbud for dem. Likevel var dette hva som skjedde med Ejlert og André Bjerke. Behandlingen står i himmelropende kontrast til rettsstatens mest grunnleggende prinsipper. Dette var hva DnF unnskyldte. Selv Quisling fikk forsvarer og ble dømt i åpen rett.
Så kan man diskutere noe annet, nemlig de enkelte forfatteres gjøren og laden under okkupasjonen. Å blande den diskusjonen sammen med DnFs unnskyldning til de dømte forfatterne er å kaotisere hele bildet. Den diskusjonen åpner Rem, Søbye og Fløgstad for – og blander sammen snørr og bart.
Hvis de absolutt skal gjøre det, bør de ha med at Hjemmefronten ikke utstedte noen parole mot å oversette for det sterkt nazifiserte Stenersen forlag før høsten 1944. Da sluttet Ejlert Bjerke å oversette for dem. Men på omtrent samme tidspunkt mottok Axel Brinchmann 100 000 kroner fra Gunnar Stenersen til et forfatterfond. Dette opplyser Arne Kildal i sin bok fra 1945: Presse- og litteraturfronten under okkupasjonen 1940–1945 (1945). Brinchmann var leder av Forfatterforeningen og den drivende kraft bak Æresretten.
Forøvrig var André Bjerkes eneste befatning med forlaget at han gjendiktet Runebergs episke dikt Fenrik Ståhl sanger. Som jeg har skrevet tidligere, ble han da også til slutt frifunnet av Norges Kunstnerråd, som var Æresrettens ankeinstans. Rådet bemerket også at han hadde utvist en utmerket holdning under krigen. Han hadde blant anne deltatt som frivillig soldat i krigshandlingene april 1940 og skrevet patriotiske dikt.