Forrige gang jeg så Pedro Carmona-Alvarez, hadde han ikke sovet natta før. Han hadde skrevet ferdig Og været skifter og det blir sommer og så videre. I løpet av natten hadde han sendt manus til Bjørn Aagenes, begynt på den andre boka om Marita, osv. Likevel inviterte han meg da inn til seg, for at jeg skulle få, som det het i Bergen i vår, portrettere bokhylla hans. For Biblioteket i Bergen åpnet Carmona-Alvarez for snoking i bøkene sine og i seg selv, og i intervjuet etterpå, sa poeten, musikeren, romanforfatteren, renessansemannen dette om forholdet mellom poesi og romanskriving:
En god roman er poesi. Poeter som romanskrivere liker jeg godt. Poeten ser annerledes. De har korte følelser. Kirurgiske inngrep. Gode romanforfattere fyller lerretet med poesiens vanvittige blikk. Den dårlige romanen insisterer på at verden er normal. Den opprettholder litterære konvensjoner, og bestemmer hvordan folk skal se ut, hva de gjør.
Siden da har han vunnet P2-lytternes Romanpris for Og været skifter og det blir sommer og så videre.
MK Det som før var sett av det poetiske jeg, blir nå sett av henne, er det Marita? Som snøen, som ramler så sakte at den ser ut som lekesnø. Spørsmålet: Kunne dette ha stått i et dikt?
PCA ja, det kunne vel det. om ikke sånn direkte så er det mulig å tenke seg at all litterær stofflighet på et eller annet tidspunkt kommer til et veikryss. veikrysset er språkliggjøringen av refleksjonene og observasjonene man gjør seg – ja, tankene man har lyst til å jobbe med. og så kan man gå den eller den veien. sånt gjør man i livet ellers også. det ligner jo litt.
MK I diktet, hvordan ville det hørtes ut?
PCA det er vanskeligere å svare på. mye av det jeg skriver begynner som poesi, som fragmenterte glimt av noe. det kan være snø som er papirbiter eller hva som helst; en pilspiss som dyppes ned i gift, et jordskjelv, sterke lys som står stille i luften, en drøm om svarte fugler, nebb etc. at dette av og til forvandler seg til ei jente som heter marita som snakker i en roman, det får vi skrive opp på den derre mystiske kontoen; jeg vil ikke tenke for mye på hvordan det skjer, hvordan jeg gjør det. vil ikke se sånt i øynene for mye.
MK Har du grubla deg fram, nå, til hva som er diktets styrke – og prosaens styrke?
PCA nja. jeg prøver å tenke godt når jeg tenker, å se godt når jeg ser og skrive godt når jeg skriver. jeg er jo veldig glad i litteratur, da, så det er en en glede å ha en jobb som også er den største hobbyen din, ikke sant? dessuten kan du aldri bli ferdig med noe. og jeg liker den leitinga der. å gå seg vill.
MK Det er en glede å kunne jobbe med det man er så glad i, det synes jeg også. Og selv om du liker å gå deg vill. kan du likevel – hva heter det – redusere, eller oppsummere – forskjellen på de to måtene å tenke på, skrive på; poesien og prosaen?
PCA jo, det kan jeg. men som sagt: alt det som foregår oppi hodet og som siden havner nede på boksiden, det er komplekst og innviklet, men også veldig enkelt; det er er sånn det ser ut her inne, jeg prøver bare å speile det så godt det lar seg gjøre. jo: jeg kan være en slags speilmaker som har gått tom for glass og som bare har en hel haug med bokstaver igjen til rådighet. dét er kanskje syntesen: å leve litt her og der og skrive deretter.
MK Hvordan får du til dette spontane, ramlende, autentiske i teksten dine; er det spontant ramlende autentisk, eller er det teknikk?
PCA det er jo ingen motsetning mellom autensitet og teknikk, for meg, i alle fall. sjekk ut buster keaton når han faller, f.eks. sånn vil jeg skrive.