«Språket; livsnerven i enhver sivilisasjon»

Ketil Bjørnstad er en av ti norske forfattere som får seniorstipend; arbeidsstipend øremerket forfattere over 55 år. Han debuterte med diktsamlingen Alene ut i 1972, og har siden gitt ut nesten førti bøker og enda flere plater. En kunsterisk produksjon nesten uten sidestykke i sin samtid. Han har ikke alltid hatt stipend. Hva kan kunstneren si om viktigheten av støtteordninger fra staten, for det kunsteriske virket sitt?
– Faktisk har jeg klart meg uten stipend i mer enn 25 år av mitt forfatterskap. Men det var ikke ideelt. Jeg måtte si ja til musiker- og journalistjobber jeg ikke nødvendigvis hadde ønsket å gjøre. Så da det første 3-årige stipendet kom, var jeg meget lettet. For første gang kunne jeg legge en strategi og sette av lengre skriveperioder som også fikk betydning for prosjektene mine. Jeg kunne bruke lenger tid på selve oppstarten, å tenke igjennom hvert enkelt prosjekt før jeg begynte å skrive, noe som alltid har vært viktig for meg. Å få seniorstipendiet ifjor ansporet til nye prosjekter. Disse pengene har avgjørende betydning for hvordan jeg ønsker å disponere årene fremover, hvis jeg får beholde helsa. Jeg er overbevist om at disse flerårige stipendene er med på å styrke kvaliteten av svært mange forfatterskap i Norge idag.
– Og hvorfor er det viktig å styrke kvaliteten av forfatterskap i Norge?
– Som all kunst er litteraturen et speil som gir oss andre synsvinkler enn de åpenbare. Litteraturen har både en politisk og en eksistensielt reflekterende mulighet. Litteraturen er også svært nær sitt publikum. Mens mye av samtidskunsten priser seg opp og blir elitistisk, og samtidskomponistene sliter med å få gjenhør i orkesterkomiteene, blomstrer norsk litteratur som aldri før.
– Hva betyr litteraturen, språket, og det å styrke dette – for en nasjon?
– Selvsagt er det viktig å ha en egen litteratur. Bare se på Island. Språket er selve livsnerven i enhver sivilisasjon. Språkbevissthet er så mye mer enn kunnskapen om ord. Derfor er det viktig at de forskjellige språkformene holdes ved like og videreutvikles uten tanke på strategi eller økonomi.
– I Norge var de store dikterredaktørene, som Bjørnson og Ibsen, med på å bygge nasjonen. Hva tenker dere at forfattere i dag kan bety for byggingen av Norge?
– Selv om Bjørson og Ibsen var svært forskjellige, dissekerte de begge det norske samfunnet. Jeg tror at selve samfunnsengasjementet går i bølger. Noen tider er mer politiske enn andre. Men personlig undrer det meg at dagens litteratur har så lite brodd i forhold til det som skjer politisk og økonomisk akkurat i vår tid. Kanskje det skyldes at også politikerne lar seg passivisere og blir lakeier for spekulanter innen finansøkonomien. Det var annerledes på søttitallet, da jeg var ung. Og jeg griper meg i å savne det.
– Norsk språk og litteratur hadde andre sosioøkonomiske kår da, på søttitallet, enn i dag. Hva tenker du om forskjellen i rammebetingelsene da og nå?
– Jeg hadde trodd at amerikaniseringen ville gått enda lenger. Det er fantastisk å se hvordan dialektbevisstheten – og dialektstoltheten – har øket. Da jeg begynte å skrive, hadde jeg skuespillervenner som ikke våget å snakke dialekten sin når de kom til Oslo. Litteraturen var jo også mer standardisert, i språklig forstand. Jeg ser på alt det som skjer, som store fremskritt.
– Noe av det som nå skjer, er at man jobber for en boklov. Hva slags utfordringer møter norsk litteratur i dag som bør være med i betraktningen om hvorvidt man går for boklov eller ikke?
– Kommersielle aktører har ingen troverdighet når det gjelder å sikre mangfoldet i norsk litteratur. Når vi hører at en bokhandlerkjede kan hindre en lokal bokhandel i å ta inn noen ekstra eksemplarer av en spesiell bok, er det svært viktig at DnF og forfatterne er på banen. Det er nettopp gjennom reguleringer at norsk litteratur har fått den unike posisjonen den faktisk har i det norske samfunn.