Hånes’ artikkel var først publisert på Barnebokkritikk.no. Nettsiden gir oss lov til å dele den:

Hevnen på prærien

Hvor kommer det fra, dette punktet i et liv hvor barnet plutselig blir i stand til å omgjøre bokstaver til mening? Vanskelig å si og umulig å huske. Mitt første minne er en åsrygg som gynger i takt med min bestefars gyngestol en gang i januar 1963, like etter at jeg hadde fylt tre år. Bestefar og jeg satt i denne stolen og bladde i bøker. En av julegavene i desember 1962 var ei bok om fugler: Fuglene i farger av Rolf Vik, med illustrasjoner av Karl Aa. Tinggaard. 315 fjærkledde vesener med tilknytning til norsk territorium. Fantastiske tegninger og eventyrlige navn: Snadderand, Steinvender, Brushane, Dobbeltbekkasin og Hærfugl. Bestefar lærte meg navnene og det varte ikke lenge før jeg kunne navngi alle fuglene bare ved å se på bildene: «Rosenfink», «Grankorsnebb» eller «Myrsanger».

Til fireårsdagen fikk jeg en dyp tallerken fra Egersund Flint med alfabetet påtrykt langs kanten, og da var det gjort. Jeg skjønte at bokstavene var byggeklosser med magiske egenskaper, og lærte meg å skrive ord ved kjøkkenbordet mens min mor skar gulrøtter i fine terninger eller svingte strykejernet over hauger av skjorter.

Min far var husets litterat, og et par ganger i måneden bar han hjem nye bøker fra biblioteket i Drammen. Han tok også med seg barnebøker i den brune bibliotekveska. Slik ble jeg utover våren 1964 presentert for Pippi Langstrømpe og hennes eksentriske verden. Pippi løftet hesten sin, og jeg leste om det i bøkene i en verden av bokstaver som ble til pregnante ord jeg selv løftet opp og erobret.

Virkelig sugende skulle lesningen først bli da jeg begynte på skolen og oppdaget indianerbøkene. Forsmaken kom da jeg sommeren 1966 – den siste før skolestart – fant et eksemplar av Præriebladet på gata i Krokstadelva. Helten i serien het Davy Crockett, og nå fikk jeg for alvor øynene opp for hvilke landskaper som skjulte seg der borte på det amerikanske kontinentet. Endeløse skoger og svartstille sjøer, høye fjell, elger store som høyspentmaster og bjørner digre som rådhus. Da jeg i august 1966 begynte på skolen var jeg allerede godt bevandret i amerikansk natur og frihetskamp, og da en litt eldre gutt tok meg med bort til et vindu som vendte inn mot skolebiblioteket og sa «Der borte står indianerbøkene», var jeg solgt. Jeg lånte bøkene om Hjortefot, skrevet av Edward S. Ellis, og landskapet ble større og større. Jeg møtte mennesker av alle avskygninger: ærefulle mennesker, svikefulle mennesker, grådige mennesker, enkle mennesker og oppofrende mennesker. Et sentralt tema var hevn. Noen hadde begått en ond handling, og de gode menneskene skulle ta hevn for ugjerningen. Det var logisk at det var slik det gikk til der ute på prærien.

Det hele toppet seg da jeg kom over James Fenimore Coopers bøker om indianeren Lærstrømpe, skrevet i årene mellom 1823 og 1841. Dette var skikkelig tykke bøker, på norsk het de Pionerene, Den siste mohikaner, Stifinner, Hjortedreper og Prærien.

Det var blitt februar 1969, min bestefar hadde vært innlagt på sykehuset flere ganger den vinteren. Det var søndag, og jeg var nesten helt ferdig med Prærien. Tidlig på formiddagen kom to av mine onkler på besøk til bestefar som lå nede i første etasje. Jeg hadde bare noen få sider igjen av boka, og slutten var fantastisk: Den gamle indianeren Lærstrømpe sa adjø til alt og alle der ute på prærien, inkludert seg selv. Det var ikke mer å si, ikke mer å hente ut av livet. Han hadde reist omkring og levd og virket i innlandshavet, på de store sjøene, i de endeløse skogene, og nå var han blitt en gammel mann som tok farvel med meg på de siste sidene. Jeg hadde ikke tid til å spise frokost den morgenen, men leste ut boka i en vidåpen tilstand av eufori og melankoli ved reisens slutt.

Idet jeg lukker boka for siste gang, hører jeg tunge skritt i trappen. Det er mine to onkler. De går inn til mine foreldre i stua og forteller at det er over. Bestefar åndet rett og slett ut mens de satt der nede hos ham, mens jeg leste de siste sidene av Prærien. Det ble oppstandelse, og alle gikk ned til bestefar. Det var første gang jeg så et dødt menneske. Bestefar hadde gitt seg hen til de evige jaktmarker. Jeg så ut gjennom vinduet med det gamle og buklete glasset, kikket bort på åsryggen som noen år tidligere hadde gynget i takt med gyngestolen og fuglene: Snadderand, Steinvender, Brushane, Dobbeltbekkasin, Hærfugl …

Der og da, med utsikt til den snøhvite åsen som ikke lenger gynget i takt med fuglenavnene, kom den forløsende tanken, født av mitt intense liv med indianere og naturfolk de siste månedene: «Jeg skal hevne deg, bestefar.»

Øivind Hånes er styremedlem i DnF og leder i forenigens Internasjonale utvalg. Han er følgelig forfatter, men også musiker, komponist og plateprodusent. For romanen Pirolene i Benidorm (2005) ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris.