– At litteratur blir diskutert på radio er både viktig, informativt og ofte underholdende, men det kan aldri erstatte den rene tekstformidlingen, som det også bør være plass til, mener forfatter Gunnar Staalesen, som en reaksjon på at NRK fjerner høytlesning fra radiosendingene.
– Skjønnlitteraturen er av fundamental betydning for å opprettholde en nasjonal kultur, et rotekte språk, sier Gunnar Staalesen, som, da han jobbet som informasjonssekretær for Den Nationale Scene, skrev skjønnlitteratur om kvelden. Han måtte da vaske litteraturen sin for "klisjeer og faste formuleringer" fra dagjobbens journalistspråk.
NRK kutter ned verbaluttrykket i radio, og produserer stadig færre høytlesningsprogram. Nå sist, i år, en nedskjæring av Verdt å lese til 2-3 nye serier i året. Fungerende kultursjef i NRK, Alf Magnus Reistad var, sammen med sjefen sin i NRK, Per Arne Kalbakk, den som bestemte at Verdt å lese var blant postene som skulle kuttes fra kulturbudsjettet i år. Han forklarer det med "en villet og ønsket politikk". Hva de ønsker er mer meta-programmer som er produserte av kulturjournalister. Mer prat om litteratur. Mindre litteratur. Kulturjournalist, programleder og produsent i NRK, Yngvil Kiran har uttalt på herværende nettside at dette er uheldig fordi "man lærer godt språk av å lytte til de som kan å bruke språket". Et klart og tydelig budskap i favør av mer skjønnlitteratur i sendingene. Men sjefene hennes prioriterer likevel annerledes. Hva synes norske forfattere om at NRK helst vil snakke om litteratur, heller enn å vise litteraturen? Vi har spurt forfatterne selv. Først ut er Gunnar Staalesen, som blant annet har skrevet bøkene om detektiven Varg Veum:
– Jeg synes definitivt de bør gjøre begge deler, sier han. Både snakke om, og sende litteraturen selv, altså:
– Jeg husker med glede tilbake på store "lese/lytte"-opplevelser foran radioen fra barndom og oppvekst og synes det er synd om vår tids radiolyttere skal gå glipp av den slags opplevelser. Gode skuespillere som leser gode tekster er både god underholdning og en kunstnerisk opplevelse, sier Staalesen.
– Har Kiran et poeng når hun sier at man lærer godt språk av å lytte til de som kan å bruke språket?
– Ja, godt språk lærer man både av å lytte og lese. Mange skal jo selv lese opp litterære tekster – kanskje ikke minst foreldre eller besteforeldre som leser for barn og barnebarn. Da kan det være greit å ha lyttet til andre lese opp tilsvarende tekster. Det å skape liv i en dialog for eksempel, gjennom ulike stemmer, er noe jeg av egen erfaring vet både barn og barnebarn gleder seg over.
– Hvem mener du at bruker språket på en sånn måte som skaper engasjement?
– Det er det selvsagt mange som kan, men forfattere og skuespillere har kanskje en større presisjon i arbeidet med skrevne tekster, som kan være nyttig for andre å oppleve.
– Hva har skjønnlitteraturen som det journalistiske språket ikke har?
– Jeg pleier ofte å si at det du opplever i en skjønnlitterær tekst skal være noe annet enn når du leser en avisartikkel. I den tiden av mitt liv da jeg jobbet som informasjonssekretær på Den Nationale Scene om dagen og skrev litterære tekster om kvelden, i helger og ferier, følte jeg ofte at jeg måtte "vaske" språket mitt før det begynte å fungere litterært. Få vekk klisjeer og faste formuleringer, blant annet. Og det var jo et journalistspråk.
– Journalistspråket blir ofte til i en travel mediehverdag. Hva kan skjønnlitterære tekster bidra med i en til tider tabloid offentlighet?
– Fordypning, variasjon, presisjon, men også overraskende vendinger. Skjønnlitteraturen er av fundamental betydning for å opprettholde en nasjonal kultur, et rotekte språk – men også for å åpne døren til nye kulturer, nye språklige påvirkninger, som man kanskje spesielt ser det i en del Oslo-miljøer. Nye moter dukker ofte opp i journalistikken, men det er i skjønnlitteraturen de blir skikkelig utprøvd og får utvikle seg.
– Kan skjønnlitteraturen lære noe av det tabloide?
– Vi lever jo stort sett i en tabloid verden, der
overskrifter og ingresser blir viktigere enn hovedinnholdet. Jeg liker tekster som har en indre dramaturgi, gjerne en ingress, en
oppfølging, en fordypning og en konklusjon, og dette er vel elementer også
den tyngre delen av offentligheten kan ta med seg under utviklingen av tekster,
enten de nå er skjønnlitterære eller metaorienterte.
– Men det er ikke til å komme unna at NRK har et ansvar som allmennkringkaster. Kringkastingsplakaten sier at NRK skal ivareta norsk kulturarv og språk. Kulturredaktøren sier klart og tydelig at NRK P2 prioriterer musikk foran litteratur, og metaprogrammer foran det å vise fram litteraturen. Sett i lys av kringkastingplakaten: hva tenker du om prioriteringene?
– Jeg er også glad i musikk, men kunne aldri levd uten litteraturen også. Det går faktisk an å kombinere de to kunstformene, ofte på en gjensidig inspirende måte – se på det tidligere konseptet som ofte ble brukt, men som fikk den litt 68’er-pregede betegnelsen "Jazz og lyrikk". At litteratur blir diskutert på radio er både viktig, informativt og ofte underholdende, men det kan aldri erstatte den rene tekstformidlingen, som det også bør være plass til.