Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg var en ivrig leser, biblioteksbruker og notatbokfantast fra tidlig av, men det opplevdes egentlig ikke som at jeg var på vei mot et forfatterskap, det var vel bare noe jeg gjorde, brukte tiden min på.
Jeg tror at det som hadde størst betydning for at jeg begynte å skrive dikt, var for det første at jeg starta en fanzine sammen med en kompis da jeg var seksten, og for det andre at jeg på rundt samme tid også begynte å blogge, og lese bloggene til andre som også skrev små poetiske tekster om noe de hadde opplevd.
Ved å publisere tekster i lavterskelformater begynte jeg å forstå at det var noe jeg hadde interesse av. Senere har det performative, altså diktet på scenen, også vært viktig for min egen utvikling som poet. Jeg har villet skrive dikt som har lyst til å kommunisere, lyst til å være i verden.
Hvilken forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Jeg tror ikke at jeg klarer eller tror helt på å velge bare én forfatter. En liten liste vil kanskje være: Cecilie Løveid, Pedro Carmona-Alvarez, Gunnar Wærness, Mette Moestrup, Maggie Nelson, CAConrad, Eula Biss, Mary Ruefle, Claudia Rankine, Olivia Laing og Alexander Chee!
Leser du andre forfattere når du skriver?
Jeg vil si at det kommer litt an på hvilken fase jeg er i av skrivingen. Jeg husker at i sluttfasen av arbeidet med debutdiktsamlingen min, Farget flekket nå, så var det som om enhver diktsamling jeg leste bare minnet meg på andre struktureringsprinsipper jeg kunne bruke, om overganger og språklige bilder, og jeg ble bare usikker på hvordan jeg skulle gå fram selv. Så i den siste perioden der, kunne jeg bare lese plottdrevet medrivende prosa på sengen.
Men på en generell basis så ser jeg på lesing, som så mange andre, som helt avgjørende for min kunstneriske praksis. Jeg fører oversikter over alt jeg leser i en app på telefonen, og da kan jeg merke at hvis jeg har hatt en måned med lite lesing, så har jeg hatt en mindre produktiv og inspirerende måned i skrivingen også.
Hva liker du å lese?
Det jeg leser aller mest av er poesi og essaysamlinger, og så sniker det seg inn litt prosa der også, så klart. Bøker jeg har hatt en fest med i år (for å avgrense det hele litt) er Maggie Nelson sin Women, the New York School and Other True Abstractions, Mary Ruefle sin samling Fjomp, i en fabelaktig gjendiktning av Martin Ingebrigtsen, romanen Martyr, skrevet av Kaveh Akbar (og han er jo riktignok poet – jeg pleier å like romaner skrevet av poeter!) og Mari Nilsen sin skikkelig gode debut Ordene, eller Ewa Lisas forsøk på å skrive en selvbiografi.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Først og fremst er jeg stolt over at norsk litteraturpolitikk i så stor grad har vært preget av å skape felles rammeverk og avtaler, preget av å ta på alvor at vi er et lite språkområde som trenger innskudd av midler for at litteraturen som skapes kan få ordentlig grobunn, og for at forlagene skal tørre å satse på forskjellige typer bøker. Når det er sagt, så ser vi jo at disse ordningene er under press, og jeg tror også at ordningene i litt stor grad insentiverer boken som produkt på et anerkjent forlag.
Med det mener jeg at det er mange måter å være i litterære fellesskap og i litterær utvikling på, for eksempel gjennom tidsskrift, småforlag, uavhengige arrangementsserier og fanziner, som blir nedprioritert fordi det ikke faller innunder de største ordningene, og som det dermed også blir mindre av. Dette er jo også former for skapning som prioriterer fellesskap og utveksling og høyttenkning på en måte som jeg tror kan gjøre forfatteryrket mindre ensomt, og som også kan gi nye og andre ringvirkninger. Forfattere trenger også arenaer utenfor institusjonene!
Eira Søyseth har gjendiktet Mette Moestrup til norsk i Til den skjønneste (Cappelen Damm, 2020), samt utgitt diktsamlingen Farget flekket nå (Cappelen Damm, 2022).