Stig Sæterbakkens minnepris ble etablert i 2012 og går til en forfatter som har originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Vinneren får 100 000 kroner og et verk av kunstner Sverre Malling.
Årets vinner, Eirik S. Røkkum (f. 1990) debuterte med lyrikksamlingen Kaskade av okser og aske på Flamme Forlag i 2021. Samme bok ble nominert til Tarjei Vesaas’ Debutantpris.
Juryens begrunnelse
Det finnes en tradisjon – også her til lands – for at unge menn gjør sin entre på den litterære arena med en viss brask og bram. Årets vinner av Stig Sæterbakkens minnepris kan i noen forstand knyttes til denne tradisjonen. Ikke det at hans første ytring i den norske litterære offentligheten var spesielt støyende, men å starte sitt virke med en nyoversettelse av et såpass ruvende litterært monument som T.S. Eliots The Waste Land, har unektelig et lite element av framfusenhet i seg. Særlig når gjendikteren tok flere dristige og til dels idiosynkratiske oversettervalg, og fylte ut boka med kommentarseksjoner som ikke bare tok mer plass enn originaldiktet, men også utfordret Paal Brekkes hevdvunne oversettelse. Ikke alle kritikere var like begeistret; Vagants anmelder konkluderte like fullt med et terningkast sju.
Eirik Røkkums egen debut kom ut kort tid etter, litt senere på året i 2021. Kaskader av okse og aske starter med en rungende erklæring som roper direkte til leseren: «Jeg skribler rasende / Les!», og hele boka svulmer av ungdommelig uærbødighet. Den består av et langdikt som følger ynglingen på fylla en natt i Trondheim, med alt det innebærer av taxiturer, kebabspising og tilfeldige møter, av nedsatte hemninger, ukvemsord og amorøse lengsler: «Åhhhh, kjærlighet / Jeg påkaller deg / ved ditt vasne navn». Rangelens krappe stemningsskifter, fra det brunstige og kaukende til det sentimentale og inntrykksvare, forplanter seg i en poesi som stadig svinger mellom det ekstatiske og det elegiske, mellom «blodfossen» og «slim-malstrømmen», mellom det høye og det lave registeret. For om emnet er prosaisk tangerer tonen tidvis det høystemte, og teksten er stinn av litterære referanser og lån fra mer navngjetne forgjengere i diktekunsten. Og som tittelen signaliserer, forsyner forfatteren seg grådig av lyrikkens tradisjonelle forråd av lydlige og rytmiske virkemidler. Den ironiske holdningen og den skjødesløse lekenheten klarer aldri å dekke over forfatterens sterke vilje til poesi: «Ja ja ja – / Bare gi meg en kebab / gi meg lov til å dikte»
To år senere, i 2023, utga Røkkum en ny Eliot-gjendiktning, Askeonsdag, og jammen fulgte det ikke også denne gangen en egen bok samme år. Grisens år utviser mye av det samme språklige overskuddet og den samme referanserikdommen som debuten, men boka er bredere anlagt. Det er et større alvor under den vellystige løssluppenheten, slik det tydelig fastslås av undertittelen: Dyrtidsdikt og avlysting i fem deler. Disse delene iscenesetter fem av de sju dødssyndene, som inkarneres av like mange karikerte jeg-gestaltninger. Utmalingen av lastene deres tar form av samtidskritiske allegorier som retter tydelige pekefingre mot utbredte tendenser i en verden «som sykner og nærmer seg slutten»: Den bekvemmelige dorskheten i møtet med en forestående klimakollaps, aksepten for en stadig mer pervers ulikhet mellom menneskene, fråtsingen i klodens ressurser blant de mest velstående. «Den dystre lukta / av brensel og død», av kjøtt og forråtnelse, henger tungt over diktene fra første side. Og samtidig som Røkkum har hevet ambisjonene, har han dratt det lave i poesien sin enda lenger ned mot søppelet og dritten, mot kroppens og sivilisasjonens abjekter, mot det bent fram grisete. Det er de aller nedrigste instinktene som får utfolde seg, til det hele kulminerer i et kannibalistisk etegilde. Opptoget av groteske skikkelser i boka kan således sies å utgå fra en satirisk tradisjon som er forbundet med forfattere som Lukian og Rabelais, som feirer den folkelige latteren og karnevalets fordreining av samfunnsbærende ritualer, der forholdet mellom det opphøyde og det lave, mellom det åndelige og materielle, snus på hodet, og kroppens grenser åpnes mot naturen.
Forfatteren kan lett beskyldes for mangel på måtehold og poetisk magemål. Men dette er ikke en poesi som nødvendigvis vil være moden. Også Stig Sæterbakken selv kunne tilkjennegi en viss hang til det plumpe – etter eget sigende ønsket han å gi en av essaysamlingene sine tittelen Tiss og bæsj – og klarte heller ikke alltid å motstå fristelsen til å gasse seg med det groteske og makabre. Nettopp det litt uvørne og uverdige ved disse diktene gjør Røkkum til en verdig vinner av en pris som skal hedre Stig Sæterbakkens minne. Samtidig framstår han allerede etter to bøker med det tydelige litterære prosjektet som etterspørres av den som skal motta prisen.
Juryen, som har bestått av Siri Lindstad, Thomas Lundbo og Elise Winterthun, har iallfall latt seg smitte av den utilslørte entusiasmen i disse bøkene.
Vi har funnet en forfatter vi ønsker å heie på, og istemmer gjerne i utropet fra debuten: «Les!» Vi gratulerer Eirik Røkkum med Stig Sæterbakkens minnepris 2024!
Stig Sæterbakkens minnepris
Stig Sæterbakkens minnepris deles ut årlig. Prisen på kr.100.000 går til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter, og forfatteren bør ha utgitt mellom 2-4 skjønnlitterære bøker. På samme måte som Stig Sæterbakken gjorde mye for å hjelpe fram unge forfatterskap, er vår intensjon at denne prisen vil kunne gi et allerede lovende forfatterskap, mulighet og tid til å utvikle seg.
Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet, og krever ingen forlagstilhørighet.