Tidligere denne uken skrev kulturminister Linda Hofstad Helleland et svar til DnF-leder Heidi Marie Kriznik og Kristine Næss, som hadde listet opp mange argumenter mot regjeringens nye forslag om endringer i stipendkomite-utnevningene.
I Klassekampen skrev kulturministeren:
«Når Kulturdepartementet nå støtter forslaget fra utredningen av Statens kunstnerstipend om at stipendkomitemedlemmer skal oppnevnes av Utvalget for statens kunstnerstipend etter innstilling fra interesseorganisasjonene, er det nettopp for å sikre åpenhet, faglig kompetanse og ryddig behandling av kunstnernes stipendsøknader. Når fagforeningene og interesseorganisasjonene nå blir fratatt den direkte beslutningsmyndigheten over hvem som skal sitte og fordele over 300 millioner kroner av fellesskapets midler gjennom statlige kunstnerstipend, har jeg forståelse for at det vekker reaksjoner.»
Statsråden skrev at begrunnelsen har et demokratiaspekt:
«Bare 75 prosent av norske kunstnere er organisert. Det gjør, som jeg også skrev i Klassekampen 19. oktober, at hver fjerde kunstner ikke har reell tilgang til komitéarbeid. Jeg mener at alle kunstnere skal ha samme muligheter uavhengig om de organisert eller ikke. I tillegg handler dette om å sikre en ryddig og logisk behandling av stipendsøknader. Stipendkomiteenes rolle er å foreslå kandidater til å motta direkte statlig tilskudd. Komiteene gjør altså et oppdrag for staten. Da må de også få oppdraget fra deres rette oppdragsgiver: utvalget for statens kunstnerstipend.»
Helleland skrev videre at disse endringene ikke burde vekke bekymring: «Det overrasker meg at Kriznik og Næss ikke støtter prinsippet om at beslutninger foretas på faglig grunnlag og med armlengdes avstand fra politiske interesser. Gjennom å legge til rette for enklere forvaltning og ryddig behandling av stipendsøknader ivaretar vi rettighetene for alle kunstnere, ikke bare for dem med medlemskap. Det konsentrerer ikke makt, det sprer den,» skrev statsråd Helleland i KK.
I dag svarer Kristine Næss. I et innlegg i Klassekampen skriver hun:
I Klassekampen 27. oktober svarer kulturminister Helleland undertegnede og leder av Den norske Forfatterforening, Heidi Marie Kriznik, på hvorfor Kulturdepartementet ønsker å frata kunstnerne retten til å oppnevne sine egne stipendkomiteer.
Hun mener det er udemokratisk at kunstnerorganisasjonene oppnevner komiteer når 25 prosent av kunstnerne ikke er medlemmer av noen kunstnerorganisasjon. M.a.o: Kulturministeren ønsker at Utvalget for statens kunstnerstipend skal utnevne tilleggskandidater til stipendkomiteene for at disse 25 prosentene skal bli representert. Men hvem er de? Det svarer ikke Helleland på. Er de reelle kunstnere som ønsker å stå utenfor organisasjonene? Kunstnere som ennå ikke holder god nok kvalitet, eller amatører? I tilfelle det siste: Ønsker staten ukvalifiserte medlemmer i sine stipendkomiteer?
I Forfatterforeningen kan man få medlemsskap på grunnlag av to verker, hvorav minst ett av litterær verdi. Det er ikke alltid man får medlemsskap første gang man søker, men kanskje andre eller tredje. M.a.o: Gruppen ikke-medlemmer er ikke den samme fra år til år. De 25 prosentene som ikke er medlem av en kunstnerorganisasjon er altså neppe en fast størrelse.
En valgkomité innstiller ni medlemmer til Forfatterforeningens stipendkomité, Det litterære Råd, som deretter velges av årsmøtet. Spredning i alder, geografi, kjønn, sjanger, målform og litteratursyn er viktige kriterier. Det viktigste er imidlertid at stipendkomiteen består av kompetente forfattere. Kan en jurist eller en billedkunstner i Utvalget vurdere dette? Neppe. Vi frykter at Utvalget kan komme til å foreslå medlemmer til stipendkomiteen ikke utfra faglige kompetanse, men utfra en forestilling om at stipendkomiteen bare gir stipender til egne medlemmer og en bestemt type bøker.
Men stipendkomiteen tildeler stipender utelukkende på grunnlag av kvaliteten på søkerens litterære produksjon. Medlemsskap i Forfatterforeningen er ikke et kriterium. Det tildeles hvert år stipender til ikke-medlemmer. Stipendkomiteen vurderer ikke en sjanger som bedre enn en annen. Alle verk blir vurdert på sine egne premisser. Forfattere av bredt anlagte, populære romaner har like stor sjanse som forfattere av smal lyrikk til å få stipend.
Helleland skriver videre at «komiteene gjør altså et oppdrag for staten. Da må de også få oppdraget fra deres rette oppdragsgiver». Det gir ikke mening. For å klargjøre: Stipendkomiteene har i oppdrag å innstille til stipend. De gjør det på faglig grunnlag. Statens kunstnerstipend (Sks) vedtar eller ikke. Er ikke det armlengdes avstand god nok?
Kulturministeren ønsker også at Utvalget skal fordele stipendkvotene til de ulike komiteene. I dag innstiller Utvalget til kvotefordeling, deretter er det en høringsrunde hvor komiteene kan anmerke, før Kulturdepartementet vedtar. Skal vi nå miste muligheten til høringer? I så fall fører dette nettopp til en udemokratisk maktkonsentrasjon i Utvalget.
Kulturministeren sier at hun vil sikre faglig kompetanse. Istedet forringer hun den.