Kjære forfattere,
Voldgiften som behandlet fordelingen av bibliotekvederlaget ble gjennomført 3.-5.mai. Onsdag 26. mai fikk vi resultatet, og konklusjonen er en ytterligere reduksjon i Forfatterforeningens andel av bibliotekvederlaget.
Bibliotekvederlaget er svært viktig for de skjønnlitterære forfatternes tilgang til stipender. Vederlaget er også det som gjør det mulig å drifte Forfatterforeningen.
Tvisten om fordeling av bibliotekvederlaget har pågått lenge. Jeg har i tidligere brev skrevet om bakgrunnen, men tillater meg likevel et tilbakeblikk.
Forfatterforbundet fikk forhandlingsrett til bibliotekvederlaget i 2019. Siden har det både vært forhandlet ovenfor Forfatterforbundet, og internt på huset mellom Dramatikerforbundet (NDF), Oversetterforeningen (NO), og Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU). Da vi startet disse forhandlingene var den opprinnelige fordelingen mellom de fire at DnF mottok 38,38 av bibliotekvederlaget, og NBU, NDF, og NO mottok til sammen 61,62 prosent av bibliotekvederlaget.
Da vi ikke greide å bli enige om hvor mye hver forening skulle avstå til Forfatterforbundet, ble fordelingsspørsmålet behandlet av forhandlingsutvalget for bibliotekvederlag. Alle organisasjoner med forhandlingsrett må tilslutte seg avtaleverket knyttet til bibliotekvederlaget. Avtaleverket fastslår at tvister om fordeling avgjøres ved forhandling. Forhandlingsutvalget for bibliotekvederlag besto av forhandlingsleder og advokat Jan Terje Helmli i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Ragnar Bjerkreim fra musikksiden og Kim Erik Dahlskås, advokat for Norske billedkunstnere (NBK). Dette forhandlingsutvalget fattet august 2020 et vedtak om fordeling som innebar 11% av den skjønnlitterære potten til Forfatterforbundet, DnFs del av potten ble redusert fra 38 til 32 prosent, og NBU, NO og NDFs del ble redusert med knappe 2 prosent hver.
NBU, NO, og NDF anket denne fordelingen til voldgift og saksøkte Forfatterforeningen og Forfatterforbundet. Hovedkravet til NBU, NO og NDF var å beholde sine 20 % slik at de til sammen beholdt 60 % av den skjønnlitterære potten, mens Forfatterforbundet og Forfatterforeningen skulle ha 40% og så bli enige om fordelingen av disse seg imellom.
De tre saksøkerne, NBU, NO og NDF, hadde som sin hovedargumentasjon i voldgiften at Forfatterforbundet organiserer forfattere som skriver voksen skjønnlitteratur, og at DnF var den som måtte avstå midler til Forfatterforbundet, til tross for at Forfatterforbundet selv vektlegger at de organiserer alle skjønnlitterære forfattere og særlig har mange barne- og ungdomsbokforfattere blant medlemmene. Forfatterforbundet brukte på sin side blant annet voldgiftsbehandlingen til å forsøke å svekke Forfatterforeningens legitimitet som forvaltere av stipendmidler. Mens Forfatterforeningen vektla at vederlaget må fordeles i samsvar med retningslinjene for bibliotekvederlaget og det kulturpolitiske formålet med ordningen, som er å stimulere til at det skrives nye bøker, særlig i form av stipend til profesjonelle forfattere.
DnF har brukt sin andel av bibliotekvederlaget i tråd med ordningens formål siden den ble etablert i 1947, og har aldri blitt kritisert av departementet for måten midlene er forvaltet på.
Voldgiftsdommerne har i stor grad støttet seg til saksøkernes krav, og hevder at FF og DnF organiserer samme opphavergruppe.
For perioden 2019-2021 skal bibliotekvederlaget fordeles med 20 % til NBU, 20 % til NO, 20 % til NDF, 13 % til Forfatterforbundet og 27 % til Den norske Forfatterforening.
Jeg er svært overrasket over dommen og over at DnF må avgi mesteparten av de 13% som FF er tilkjent.
Saksøkerne avgir altså snaut 2 %. Mens Forfatterforeningen nå skal avstå rundt 11 % til Forfatterforbundet.
Vi i sekretariatet er også svært skuffet over dommens manglende kulturpolitiske forankring. Vi viste under saken til en rekke Kunst- og kulturmeldinger som klart statuerer at statens mål med kulturpolitiske virkemidler er å sette profesjonelle kunstnere i stand til å frembringe kunst av høy kvalitet. Vi mener det kunst- og kulturpolitiske burde ha vært tillagt mye større relevans og vekt som rettskilde, all den tid dette er det bærende for bibliotekvederlaget. Den rådende kulturpolitikk har til enhver tid fremhevet kunst av kvalitet som et mål, og denne klare føringen har Den norske Forfatterforening fulgt ved alt sitt arbeid, og især ved tildeling av stipend. Forfatterforeningen har vurdert søknader fra ikke-medlemmer på lik linje med medlemmer.
Staten setter krav om at tildeling av statens kunstnerstipender skal basere seg på aktivitet og kvalitet, og DnF har vurdert stipendsøknader fra vederlagsordningen på tilsvarende vis, etter aktivitet og skjønnsmessig vurdering av kunstnerisk kvalitet. Videre har foreningen vedtektsfesta at forfattere som ikke er medlemmer av foreningen skal få foreningens faglige bistand om de trenger det. En stor del av Forfatterforeningens arbeid handler om å bistå forfattere som ikke er medlemmer.
Vi mener at dommen ikke i tilstrekkelig grad vektlegger bibliotekvederlagsordningen som litteraturpolitisk virkemiddel. Dommen rokker imidlertid ikke ved at stipend er et knapphetsgode som skal tildeles etter anerkjente kriterier, der kvalitet er vesentlig. Forfatterforbundet har nå, i forberedelsene til og under voldgiften nå sagt at hoveddelen av midlene skal gå til stipender og at forbundets stipendkomite vil benytte omtrent de samme kvalitetskriteriene som Forfatterforeningens stipendkomité. Forfatterforeningens medlemmer bør stille sterkt når de søker stipend gjennom Forfatterforbundet.
Voldgiften tilkjente Forfatterforbundet 13% av bibliotekvederlaget, og da øremerket til forfattere som skriver skjønnlitteratur for voksne. Potten til voksen skjønn øker fra 38 % til 40. Så midlene finnes der fremdeles, men forfattere som skriver skjønnlitteratur for voksne må nå søke flere steder.
Spørsmålet nå er hvordan midlene som skal overføres til Forfatterforbundet skal betales.
Forfatterforbundet har allerede fått rundt 6,5 millioner fra NFOF i perioden fra 2019. I tillegg har DnF gjort avsetninger, og vi vil nå også måtte revidere budsjettet for 2021 vedtatt på Forfatterforeningens årsmøte.
Vi vil snu hver stein for å få til en minst mulig reduksjon av de frie søkbare stipendene. Men det er ingen tvil om at stipendpotten som forvaltes av Forfatterforeningen må reduseres. En reduksjon på 11 % av bibliotekvederlaget tilsvarer tjue færre arbeidsstipend og/eller en stor reduksjon av grunnstipendet. Styret vil diskutere dette nøye på styremøtet 18. juni, og tenke grundig gjennom hvilke muligheter vi har. Revidert budsjett vil bli forelagt medlemmene for godkjenning så fort det er mulig.
Avslutningsvis i dette brevet vil jeg informere om at Mette Møller hadde sin siste dag i Forfatterforeningen fredag 28. mai. Mette har gjort en uvurderlig innsats for foreningen gjennom 15 år og vil bli savnet.
På nettsiden til DnF kan du lese et intervju med Mette:
Elin Øy, ny generalsekretær, begynner 9. august, og vi ser frem til det. Mer om Elin her:
I perioden frem til Elin Øy tiltrer vil nestleder Amalie Kasin Lerstang ta mer del i arbeidet, og jobbe tettere med sekretariatet og meg.
Forfatterforeningen fortsetter sitt arbeid. Vi er nødt til å fortsette å jobbe for flere statlige stipendhjemler, reell vekst i bibliotekvederlagets størrelse, og gode kollektive avtaler til beste for hele den skjønnlitterære forfattergruppa.
Ta kontakt med oss hvis det er noe du lurer på, eller ønsker å drøfte.
Heidi Marie