Kulturministerens ønsker at staten skal bestemme hva slags bøker som skrives i Norge. Det bør flere enn kunstnerne protestere mot.
I oppgjøret med ukulturen blant idrettstoppene, har Linda Helleland vist seg som en uredd kulturminister. Når hun går til angrep på uvettig pengebruk og gubbekultur, har hun bred folkelig forankring.
Konfrontasjonen har vært et effektivt politisk verktøy. Vi kjenner alle på sinnet mot en dresskledd Tom Tvedt som forsøker bortforklare hvor mye loddsalg-penger han har brent av på dyre viner. Ministeren står på folkets side mot eliten.
Derfor er det ikke rart at hun forsøker det samme når hun går løs på norske forfattere. Fra utsiden ser det likt ut. Konflikten er dessuten såpass teknisk at få utenfor kunstfeltet reagerer. Angrepet er samtidig så alvorlig at flere bør.
Helleland ønsker makten til å bestemme hva slags kunst som skapes i Norge. Makten røver hun fra oss alle sammen. Gjennom å frata en fagforening retten til å fordele stipendmidler på en demokratisk og faglig forsvarlig måte.
I dag bestemmer ni fagpersoner hvilke norske forfattere som får stipend. Disse stipendene er livsnerven i utviklingen av ny norsk skjønnlitteratur, og alle våre store forfattere har på et tidspunkt i karrieren vært avhengig av dem. Disse ni fagpersonene leser alt som kommer ut av norsk skjønnlitteratur, og til sammen reflekterer de spredning når det gjelder geografi, kjønn, alder, målform og litterær sjanger.
Kulturministeren vil frata forfatterforeningen retten til å demokratisk velge disse ni personene. Hun vil ha retten til å oppnevne egne medlemmer, og dessuten slå sammen komiteer slik at færre mennesker skal vurdere både skjønnlitteratur for voksne og barn, oversatte bøker og dramatikk. Et samlet forfatter-Norge har spilt inn at det vil gjøre gode faglig vurderinger umulig.
I dag eksisterer det selvsagt uenigheter i hva disse ni fagpersonene vurderer som litterært verdifullt. Alle miljøer er preget av trender og satte forestillinger, og det litterære miljøet er som de fleste andre miljø også en sosial struktur. Uklare oppganger mellom personlige vennskap og faglig respekt finnes også her.
Nettopp derfor er åpenheten og muligheten for påvirkning viktig. Disse ni velges i dag gjennom demokratisk valg på Den norske Forfatterforenings årsmøte. Et medlem velges for to år av gangen og kan sitte maks seks år. Statistikk over hvem som får stipender er tilgjengelig for alle. Medlemskap i foreningen er irrelevant for om du får stipend eller ikke.
Den demokratiske begrensingen ligger i at ikke alle norske skrivende kan påvirke sammensetningen, fordi du må være medlem av Forfatterforeningen for å stemme.
Forfatterforeningen sendte i fjor et forslag til Kulturministeren om å forandre denne praksisen. Vi har også foreslått at departementet kan gis retten til å sette inn observatør i komiteene.
Ingen av disse innspillene er kommentert eller tatt hensyn til av kulturministeren. Hun velger fremdeles konfrontasjon og åpen konflikt som politisk styringsverktøy. Hvorfor gjør hun det? Og kan hun virkelig lykkes?
Umiddelbart skulle man tenke at det var umulig. Kunstfeltet ligner ikke på idretten. Det finnes ingen overdådighetskultur i Den norske forfatterforening. Våre valgte ledere lever ikke liv med økonomisk overflod. De bruker ikke fellesskapets og medlemmenes midler på dyre middager, luksusreiser eller oppblåste lønninger til seg selv.
Når de er ferdig med vervene sine, går de ikke til andre godt betalte jobber eller lever på etterlønn. De som engasjerer seg er ofte nødt til å sette egne karrierer og forfatterskap på vent.
Den norske forfatterforeningens tillitsvalgte lever nøkterne og arbeidsomme liv. Pengene organisasjonen rår over, går utelukkende til å legge til rette for og skape ny norsk skjønnlitteratur.
En av grunnutfordringene for forfatterforeningen som fagforening er likevel at den har et eksklusivt medlemskap, i den forstand at det er flere som vil ha det enn som får det. Foreningen risikerer dermed å ikke være representativ for alle utøvende forfattere i Norge.
Modellen kan sammenlignes med profesjonstanken som ligger i andre fagforeninger. Fordi tittelen forfatter ikke er beskyttet, og det å skrive god skjønnlitteratur heldigvis ikke krever en spesifikk utdannelse, har lauget selv etablert noen kvalifiseringsterskler.
Tidligere ble ordningen sett som en garanti for kvalitet, og ga dermed foreningen innflytelse. I det rådende politiske klimaet er dette imidlertid en belastning. Vi kan males som elite uten å være det. Det har flere uheldige konsekvenser.
I en av jobbene jeg har hatt ved siden av skrivingen, møtte jeg en mektig mann i det norske samfunnslivet. Han hadde lest en av romanene mine og var begeistret for den. Så han stilte et helt naturlig spørsmål: Hvorfor jobber du her? Kan du ikke leve av å skrive bøker?
Jeg forklarte ham at jeg hadde tre barn og et huslån. At jeg måtte ha inntekter for å klare å leve et vanlig liv. Det forstod han. Men hadde ikke boken gått bra?
Jeg tror dette er den andre årsaken til at Helleland kan angripe oss. Selv mennesker som arbeider hver dag med politikk og samfunnsliv, vet ikke hvordan virkeligheten for en utøvende kunstner er.
De fleste norske lønnsarbeidere – både i privat og offentlig ansettelse – har vokst seg så vant til et økonomisk trygt liv, og får så rikelig betalt for arbeidstiden sin, at ideen om at et menneske som er i avisen og står på en scene ikke skal kunne leve av det, er fremmed.
Samtidig, under forrige årsmøte i Den norske forfatterforening, inviterte det sittende styret til politisk debatt. Invitasjonen sa at vi skulle få diskutere litteraturpolitikken i neste stortingsperiode.
Fra politisk hold var oppmøtet magert: Mest kjent var Bård Vegar Solhjell, som da hadde takket nei til gjenvalg på Stortinget. Kulturministeren sendte sin statssekretær. Venstre sendte en lokalpolitiker. Arbeiderpartiets representant måtte melde avbud, og partiet sendte ingen erstatter.
Etter debatten sa jeg at mangelen på oppmøte fra norske politikere burde være en varsku. At det viste hvor lite makt vi hadde, hvor lite gjennomslagskraft som var samlet i salen. Selv i et valgår trenger ikke de politiske partiene ta oss mer på alvor.
Likevel suger altså kulturministerens angrep næring av den populistiske kampen mellom folket og eliten. En konflikt som altså er skapt på falske premisser, og kun finnes i Kulturdepartementets retorikk.
Helleland angriper ikke mektige kunst-topper, hun fratar fagorganiserte håndverkere rettigheter de har brukt mange tiår på å kjempe til seg. Resultatet av angrepet er svekket selvbestemmelse og redusert faglighet. Borgerne mister innvirkning, departementet får større påvirkning.
Kulturdepartementet kampanje er slik ikke et angrep på eliten, som de vil ha deg til å tro, men tvert imot elitens angrep på folket. Ikke bare den del av folket som skaper kunst, men også den store del av folket som trenger kunst for å forstå hverandre og leve meningsfulle liv.
Men om Forfatterforeningen, eller vi som er medlemmer av den, ikke klarer fortelle hvordan vi opplever dette angrepet, vil Hellelands fortelling vinne. Det var altså grunnen til å at jeg ropte en varsku på medlemsmøtet. Og jeg gjør det igjen nå.
For om vi noensinne trodde det, lever vi altså ikke i et politisk klima hvor det anstendige vil vinne til slutt. Hvor det finnes et minste felles sett av verdier vi alle er enige om å opprettholde. Den populistiske bevegelsen viser det helt tydelig. Ingenting er hellig. Ingen er skjermet.
Kulturministeren politiske prosjekt har medvind over store deler av Europa, ikke minst i USA. Hun rir en politisk drage som har vokst seg stor og farlig. Jeg anmoder henne heller om å søke en annen styringsmekanisme enn konflikten. Jeg tror nemlig våre interesser ligger nærmere hverandre enn hun selv kanskje tror.
Det siste året har jeg vært med i satsingen Nye stemmer, et program for å øke interessen for norsk kunst i utlandet. Programmet er finansiert av regjeringen, og representerer kulturministerens ønske om at Norge skal være en kulturnasjon som står seg internasjonalt.
Jeg er glad for kulturministerens engasjement for at norsk kunst skal gjøre det bra, både i markedet og i utlandet. Samtidig tror jeg hun er i ferd med å gjøre stor skade ved sine forsøk på å radbrekke hevdvunne ordninger.
Norge vil krympe som kulturnasjon om ministeren nekter å lytte til det enhver ung og gammel kunstner har måttet erfare: At de viktigste kunstnerskapene bygges med integritet, risikovilje og tålmodighet.
Norge bør ha et faglig sterkt, fritt og politisk uavhengig kulturliv. Utviklingen av norsk kunst bør i minst mulig grad styres av rådende ideologi, trender eller konjunkturer. Kulturministerens forslag bidrar til å svekke, ikke styrke, kunstens uavhengighet.
Tidligere i høst inviterte hun et bredt lag av kunstnere til regjeringens representasjonsbolig for å feire dem. Ødelegger hun kunstneres mulighet til å utvikle seg, også utenfor markedsmekanismene, risikerer hun tomme festsaler i fremtiden.