Pocketboksaken får forfatter Bror Hagemann til å minnes forna tider. Innlegget vil også bli lagt ut på Forfatterbloggen.no.
Da jeg var gutt ble høstferien fortsatt kalt "pottitferie", og ett år ble vi ungene på Hofstad skole i Asker utkommandert til å være med på innhøstingen på en av gårdene i nærheten. Jeg husker det som en nærmest ulidelig kjedelig jobb, de lengste timene i mitt tiårige liv, stående i hockeystilling med fingrene nede i den våte jorda, rotende etter poteter vi skulle banke av og legge opp i ei sinkbøtte, og siden, når bøtta var full, dra med begge hender bort til lasteplanet bak traktoren der bonden satt og røykte og passet på at vi ikke tok pauser. Det eneste som holdt oss oppe var vissheten om lønna som ventet når vi var ferdige. Lønn vi skulle bruke opp i kiosken med det samme, lønn som ville gjøre oss til voksne menn med selvrespekt og muskler til å dele ut bobletyggegummi og lakrissigaretter i friminuttene på skolen.
Da vi endelig hadde tømt den siste bøtta og kom pesende for å få betalt, ble vi imidlertid møtt med latter. Penger? Skulle vi ha penger? For det tullearbe' der? Bonden rista på huet. Aldri hørt på maken. Noe i de harde, møkkete barneansiktene, for ikke å si tanken på ansiktene til foreldrene våre som ganske sikkert ville dukke opp om han ikke holdt sin del av avtalen, fikk ham likevel til å grave i lomma. En femmer til hver. Fem usle kroner for seks timers slit. Fem svette kroner som var en ydmykelse helt til vi sto nede i kiosken og kunne kjøpe hva vi ville.
Siden lærte vi at sånt ikke går an. Ikke bare er barnearbeid forbudt i Norge, men arbeid skal belønnes på rettmessig måte, uansett arbeidsstokkens faglige kvalifikasjoner. Vi lærte at hele vårt moderne velferdssamfunn er bygget på en slik regulering av forholdet mellom arbeid og kapital, samtidig som sivilisasjonen vi tilhører i stor grad er bygget på rovdrift på ressurser og arbeidskraft i andre verdensdeler. Vi gikk inn i en tid der unge menneskers tålmodighet med sosialdemokratiets langsomme reformer var i ferd med å brenne ut, der man snakket om å etablere en samfunnsorden med rettferdig fordeling av godene, uten mulighet for enkeltindivider til å profitere på andres slit. Vi leste Marx og Engels, vi gikk i demonstrasjonstog første mai, vi raste mot våre allierte superkapitalisters overgrep mot en fattig bondebefolkning borte i Asia. Vi assosierte oss med en bred, politisk bevegelse som etablerte sine egne institusjoner i kampen for et sosialistisk Norge. Etter hvert begynte noen av oss å gjøre såkalt åndsarbeid, uegnet som vi hadde vist oss å være til tungt manuelt slit, vi etablerte oss som kunstnere og samfunnsborgere, fant vår plass i systemet, hele tiden med kunnskapen vi hadde fått i den politisk formende ungdomstida på trygg plass i bagasjen.
Én dag fikk vi en kontrakt stukket i hånden som åpenbarte noe vi tidligere ikke hadde trodd var mulig: lønna vi hadde fått av den gjerrige bonden i barndommens pottitferie var faktisk bedre enn den vi nå hadde krav på som forfattere av skjønnlitterære bøker i Norge.
Poteter kosta da jeg var barn i underkant av en krone kiloen i butikken, la oss si åtte øre den aktuelle høsten. La oss videre anta at denne spinkle guttepjokken klarte å hale opp tjue kilo poteter i timen, tre minutter pr kilo – jeg tror det er i overkant – på de seks timene høstet jeg da inn ett hundre og tjue kilo poteter, altså nittiseks kroner i utsalgspris for potene jeg plukket på seks timer. Av dette fikk jeg som sagt fem kroner. Nesten fem komma tre prosent! Og jeg hadde ikke engang satt potene selv, ikke sprøyta eller lukt åkeren de skulle vokse i, ikke pløyd den opp før innhøsting. Mitt arbeid var en liten del av produksjonsleddet, og likevel fikk jeg som tiårig skolegutt bedre betalt enn jeg som voksen forfatter får for å utgi bøkene mine i pocket. Dette framstår som en ironisk, nesten morsom illustrasjon på at kampen for rimelig kompensasjon for arbeid, til og med relativt kvalifisert åndsarbeid, fortsatt ikke er vunnet i Norge.
Det aller mest ironiske, det som nesten ikke er morsomt en gang, er imidlertid at mannen som i disse dager sitter i radio og TV-studioer og stotrer og prøver å harke fram argumenter for en slik åpenlys urettferdighet, et slikt ran av fortjeneste på andres arbeid, lederen for forlagskapitalistene, samtidig er leder for det forlaget som sprang direkte ut av den kulturen som formet oss politisk i vår ungdom. Kampen for rettferdig fordeling av godene. Dette er så ironisk at man egentlig ikke orker å forholde seg til det. Sånn er altså verden. Hit, akkurat hit har vi kommet i 2008.
Bror Hagemann