Det var i begynnelsen av februar 2003, jeg sto i en kiosk og leste ei avisside om den amerikanske utenriksministeren Colin Powells tale til FNs sikkerhetsråd, om lydopptak og satellittbilder som skulle bevise at Irak lurte unna krigsmateriell og våpen. Det var tydelig at USA var klare for å gå til krig. Jeg skvatt da telefonen ringte. Det var redaktøren min, Cis-Doris Andreassen. Hun var så glad. Jeg hadde blitt tildelt Tarjei Vesaas debutantpris. Hun sa jeg ville få et brev med den tilsvarende beskjeden.
Det lå et brev i postkassa med logoen til forfatterforeninga. Jeg åpna, og leste brevet på vei opp trappene til tredje.
Jeg var trettito, jeg hadde drømt om å bli forfatter nesten halve livet, men først turt å satse på skrivinga de siste par-tre åra før Applaus utkom, en gang på seinhøsten i 2002.
Jeg hadde knapt kommet over hvordan det var å komme ned på forlaget den dagen boka kom fra trykkeriet. Jeg hadde rukket å tvile på om jeg ville greie å skrive en bok til.
Jeg hadde selvfølgelig hørt om Tarjei Vesaas debutantpris, jeg hadde fulgt med på vinnerne, men ikke turt å tro at jeg kunne komme til å være en av dem.
Det var en anerkjennelse.
Tildelinga foregikk i lokalene til forfatterforeninga. Forfatterforeningas leder Geir Pollen delte ut prisen. Leder for det litterære råd, Svein Jarvoll, leste opp begrunnelsen.
Etter prisutdelinga gikk redaktøren, Jarvoll, Pollen, ei venninne, og jeg, på Engebret Café (et sted jeg aldri hadde vært før) og spiste smørbrød. Forlaget spanderte. Venninna mi spiste to smørbrød med biff tartar, Jarvoll måtte snu seg bort. Sjøl husker jeg ikke hva jeg spiste.
Det var en fin ting å være vinner av selveste Tarjei Vesaas debutantpris, og prisen ga debutboka mi mer oppmerksomhet, men jeg tvilte like mye på egen skriving etter det. Kanskje økte det også prestasjonsangsten?
Men jeg ville ikke vært prisen foruten.
Det var et fint øyeblikk. Og så er den jo med meg den prisen, den står der, og blir ikke tatt i fra meg.
Takk til Tarjei.
Jeg var kanskje elleve-tolv år da jeg leste Isslottet, i hvert fall var jeg såpass ung at det var mye av symbolikken og det underliggende jeg ikke helt forsto, bare ante, men som likevel, eller nettopp derfor, gjorde så sterkt inntrykk, og bildene jeg fikk under lesinga, de to jentene under isen, virker like sterkt i meg fremdeles. Det samme med Fuglane, og den uforglemmelige Tusten.