Forfatteren mottar prisen på foreningens årsmøte lørdag 22. mars.
Forlaget skriver: «Dette er et debutarbeid som er kjennetegnet av stor integritet, skarpe bilder, sterkt intellekt, lekent, overraskende.»
I juryens begrunnelse heter det: «Denne nesten magiske verdenen skriver Anna With fram uten at det tipper over i mystisisme. Hun har en tidvis slentrende stil, og tillater seg å skli ut i muntlig-lignende vendinger. Hun er lydhør for sammenhengene som oppstår spontant i språket, og kan stanse opp for å hengi seg til det som skjer der og da; slik skapes brudd og gliper som gir leserne ‘bilder i hodet de ikke aner hvor kommer fra’. Samtidig ligger det i diktenes utspørrende innstilling også en trang til en grundigere språkfilosofisk undersøkelse.»
Selv sier forfatteren til DnF at det er en glede å motta debutantprisen.
«Dette handler om Eplet, nesten mer enn om meg, at omgivelsene mine gjorde den mulig og er der for å motta den.»
Forfatteren håper at boken kan inspirere andre.
«Det beste som kan skje er at boken gir noen lyst å lage noe eget, empatisk, vilt, bedre. Eller så nyskapende at vi ikke gjenkjenner det som bra, ennå. Selv skal jeg sove, danse og snakke med mennesker; det er også skapelse.»
Tarjei Vesaas’ debutantpris blir hvert år delt ut til fjorårets beste unge skjønnlitterære forfatter. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens litterære råd som er prisjury. Juryen består av rådets syv medlemmer, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier.
Prisen ble innstiftet av Tarjei Vesaas i 1964 med pengene Vesaas mottok som vinner av Nordisk råds litteraturpris dette året.
Juryens begrunnelse i sin helhet
Tarjei Vesaas’ debutantpris ble innstiftet i 1964 etter at Vesaas hadde mottatt Nordisk Råds debutantpris. Nå som denne prisen altså fyller seksti år, er en av betingelsene for den blitt endret. Vesaas ønsket selv at prisen skulle gå til en ung forfatter. Ikke bare ville han gi debutanten heder for å det tålmodige strevet det innebærer å skrive en god førstebok, han ville også påskjønne den ungdommelige nyskapningen. Til å begynne med innebar det at prisen helst ikke skulle gå til en forfatter som var eldre enn 30 år i utgivelsesåret. Senere er dette blitt justert opp til trettifem. Men hva som menes med «ung», og hva det vil si å være «ung», er i stadig bevegelse, ikke minst innenfor det litterære feltet. Nå er den øvre aldersgrensen satt til 40 år.
Anna With er født i 1997, og er dermed ung også etter den gamle definisjonen. Om boka hun har utgitt, ikke akkurat skriker ungdommelighet i sin ytre framtoning og sitt oppsett, framstår den samtidig med en smittende ungdommelig friskhet. Og forfatteren viser mot og vilje til å eksperimentere på premisser hun definerer selv, gjennom prøving og feiling, for å finne nye innganger til poesien.
I Eplet, nesten iscenesettes et undrende jeg som går omkring i verden og forsøker å erfare den gjennom en mer direkte utveksling, gjennom en umiddelbar kommunikasjon med naturens og språkets bestanddeler. Anna With etablerer et særegent univers der fenomener og uttrykk er håndgripelige i bokstavelig forstand, og tilgjengelige for taktil utprøving: «Når jeg lirker fingrene inn i horisonten // flyr fortsettelsene ut som glør.» Over det hele våker solen en myndig veileder i litteraturen, som henvender seg til poeten både gjennom sine naturlige framtredelser og verbale formaninger, og kommenterer forsøkene underveis: «setningene høres ut som mynter du kaster, sier solen»
Denne nesten magiske verdenen skriver Anna With fram uten at det tipper over i mystisisme. Hun har en tidvis slentrende stil, og tillater seg å skli ut i muntlig-lignende vendinger. Hun er lydhør for sammenhengene som oppstår spontant i språket, og kan stanse opp for å hengi seg til det som skjer der og da; slik skapes brudd og gliper som gir leserne «bilder i hodet de ikke aner hvor kommer fra». Samtidig ligger det i diktenes utspørrende innstilling også en trang til en grundigere språkfilosofisk undersøkelse. Verkets intellektuelle modenhet blir tydelig i passasjer der forfatteren går analytisk til verks, samtidig som hun holder seg i det konkrete ved å gjøre begreper og kategorier til ting man kan plukke opp og kjenne på: «jeg forestiller meg i stedet for som en fallende brødskive fra bordkanten // og fanger den på ønsket side»
I Eplet, nesten har Anna With funnet en sin egen vei mellom det lekne og det lærde, mellom det nyfikne og det stringente, mellom det løsslupne og det tilskårne. Selv om enkelte linjer kan virke kryptiske, smått absurde, er diktene inviterende og inkluderende. Dikterjeget tar oss med på oppdagerferden sin, og gjør sin utforsking til vår. Vi får følge med på en tilegnelse av verden som lærer oss selv å oppfatte og innta den på nye måter. Den knappe baksideteksten lyder i sin helhet: «Noe uforståelig jeg forstod på et blunk». Det kan leses som et motto, ikke bare for boka, men for poesi som sådan i den formen Anna With skriver. I glimt kan den gi en egen form for forståelse, og antyde en direkte berøring med fenomener som ellers er utilgjengelige for oss. I Eplet, nesten kjenner vi stadig at vi kommer nær den kunnskapen frukten i tittelen antyder. Det er en bok som styrker oss i troen på at det finnes noe som bare kan uttrykkes i poesien – og på at unge mennesker i Norge fortsatt kan finne nye, meningsfulle måter å bedrive denne aktiviteten på. Det litterære råd gratulerer Anna With med Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2024!