Forlaget skriver at «Jeg vil våkne til verden griper etter den døde, etter verden, og etter en forsonende forståelse av barndommen og døden. Sorg og frihetslengsel kommer til uttrykk som syner, fantasi og åpenbaringer, og skånselløse logiske observasjoner. Dette er en samling åpne og følelsesnære dikt som tross det triste bærer med seg en tillit til verden.»
I juryens begrunnelse heter det: «… den verdenen som Karoline Brændjord skriver frem, er ikke urban eller menneskeskapt, den er natur, full av liv, luft og lys, av ting som svever, flyr og faller. Muligens er det derfor diktene ofte fremstår som livsbejaende, ja til og med muntre, på tross av den dystre undertonen. Døden, i Karoline Brændjords lyrikk, blir en del av naturen. Sorgen og gleden fremstår ikke som motsetninger, de utfyller og komplementerer hverandre.»
Tarjei Vesaas’ Debutantpris blir hvert år blir delt ut til fjorårets beste unge skjønnlitterære forfatter. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens litterære råd som er prisjury. Juryen består av rådets ni medlemmer, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier.
Prisen ble innstiftet av Tarjei Vesaas i 1964 med pengene Vesaas mottok som vinner av Nordisk råds litteraturpris dette året.
Her følger juryens begrunnelse i sin helhet:
Begrunnelse for Tarjei Vesaas’ Debutantpris 2020
I 1964, da Tarjei Vesaas var 67 år gammel, fikk han Nordisk Råds litteraturpris for romanen Isslottet. For prispengene opprette han et legat og det er avkastningen fra dette som finansierer prisen til årets beste unge debutant. Tarjei Vesaas’ Debutantpris var et håndslag til fremtiden og ungdommen fra en forfatter på høyden av sin karriere.
Bak hver litterær utgivelse ligger hardt arbeid. Ikke minst gjelder dette for debutanter, som ofte har gått en lang og kronglete vei for å finne en egen stemme og en egnet form. Langt fra alle kommer så langt som til å bli publisert, mange faller fra eller gir opp på veien, men desto større grunn er det til å hylle dem som klarer det. Og selv om bare en av dem kan stå igjen som vinner av denne prisen, fortjener de alle respekt, ikke bare for innsatsen, men også for motet. Den som deler en litterær tekst i offentligheten, blottlegger seg selv. Bak ordene kommer alltid en forfatter til syne, et tenkende og følende subjekt av kjøtt og blod, og aldri føles vissheten om dette mer prekær for forfatteren selv enn når han eller hun debuterer. Det litterære Råd vet dette, derfor leser vi hver ny bok med alvor, håp og åpenhet.
Vi kan konstatere at det gror godt i norsk litteratur. Rådet hadde mange gode kandidater å velge mellom. De siste åtte årene har Vesaasprisen gått til en prosaist, men ikke i år. En samstemt jury utnevner Karoline Brændjord til årets vinner med diktsamlingen «Jeg vil våkne til verden.»
Karoline Brændjord ble født i 1990, har studert ved universitetet i Oslo og ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun er bosatt i Oslo.
Diktene i «Jeg vil våkne til verden» kretser tematisk rundt en mors selvmord, uten at de av den grunn får preg av å være privat sorgarbeid.
«Moren min druknet seg, skjøt seg, hengte seg, skar over/ pulsåren og hoppet,» skriver hun.
Det handler ikke bare om dikterens egen mor, dette er dikt som favner videre, rundt alle døde mødre, alle som dør for egen hånd, kanskje til og med all sorg. Ikke dermed sagt at diktene av den grunn mangler personlig nerve og tilstedeværelse. Et sted skriver hun, direkte og usentimentalt:
Hun tok hvilen min med meg
Og naturlovene
Sentimentalitet er i det hele tatt ikke noe forfatteren lar seg friste til, på tross av at tematikken kan innby til det. Og kanskje blir det litt misvisende å påstå at diktene «handler om» morens død, for selv om tapsopplevelsen hele tiden er til stede i teksten, er det ofte mest som klangbunn for det lyriske jeg-ets forsøk på å orientere seg i verden. Og den verdenen som Karoline Brændjord skriver frem, er ikke urban eller menneskeskapt, den er natur, full av liv, luft og lys, av ting som svever, flyr og faller. Muligens er det derfor diktene ofte fremstår som livsbejaende, ja til og med muntre, på tross av den dystre undertonen. Døden, i Karoline Brændjords lyrikk, blir en del av naturen. Sorgen og gleden fremstår ikke som motsetninger, de utfyller og komplementerer hverandre.
Det er kloke og modne dikt. Samtidig har forfatteren et forbløffende blikk for slående og uventede sammenstillinger, som for eksempel i diktet Mens jeg leter
Jeg forelsker meg i alt
Dører, vinduer, vide himler, sletter, sår, havgap,
måker, vårvinder, en langsom vals i dur
Solsikkekjerner, ripssaft, morelltrær,
gropen i avokadoen når steinen er borte
En boble seilende i vannskorpa, en brygge, et bål,
en jolle, et mønstret sykkelspor i asfalten,
en motorvei i daggry og kalver som lærer å løpe
Jeg vil hjem til et ansikt
Dette er en debut som vitner om stort talent, lyrisk overskudd og forbløffende språklig kontroll. Derfor er det en glede å utnevne Karoline Brændjord til den femtisjuende vinneren av Tarjei Vesaas’ Debutantpris for lyrikksamlingen Jeg vil våkne til verden.