Tarjei Vesaas’ Debutantpris til Zeshan Shakar

Prisen blir utdelt under Forfatterforeningens årsmøte i Oslo søndag. Zeshan Shakar (f. 1982 i Oslo) er oppvokst på Stovner. Han er utdannet statsviter, og har…

uten_navnddd

Prisen blir utdelt under Forfatterforeningens årsmøte i Oslo søndag.

Zeshan Shakar (f. 1982 i Oslo) er oppvokst på Stovner. Han er utdannet statsviter, og har også studert økonomi på BI. Shakar har arbeidet i ulike departementer, direktorat og i Oslo rådhus. Han debuterer høsten 2017 med romanen Tante Ulrikkes vei (Gyldendal), som er trykt i fem opplag innbundet, tre opplag i pocket og totalt 16.000 eksemplarer. 

I juryens begrunnelse heter det blant annet:

Talentet til årets prisvinner viser seg ikke bare ved at han stiller slike viktige spørsmål, men vel så mye gjennom måten det gjøres på. Problemstillingene kan ikke ses løsrevet fra språket de viser seg i. Forfatteren setter ulike språkpraksiser opp mot hverandre for å vise personenes ulike perspektiv, og særlig Jamals måte å uttrykke seg på, vil kunne gi mange lesere et litt annet syn på sider ved norsk virkelighet.

 

  • Les Aftenpostens intervju med prisvinneren: https://www.aftenposten.no/kultur/i/0EXqO0/-Zeshan-Shakar-er-vinneren-av-arets-viktigste-debutantpris
  • Les VGs anmeldelse: https://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelse/bokanmeldelse-zeshan-shakar-tante-ulrikkes-vei/a/24146572/

– Hvorfor ble du fortfatter? 

Alltid lest en del og vært glad i å skrive. Som mange andre våknet interessen for historiefortelling med norskstilene. I voksen alder ble det noen korte scener, som så ble noen flere, som så ble en hel bok  til slutt.

– Hva liker du selv å lese? 

Alt mulig, virkelig, men jeg har nok en svakhet for bøker som har større samfunnsspørsmål og hendelser som del av handling eller kontekst.  

– Hvorfor ville du skrive nettopp denne boken? 

Jeg hadde et ønske om å skrive en bok om minoritetsungdommer fra drabantbyen, mye fordi jeg mente at skjønnlitteraturen har manglet disse historiene og at de er såpass viktige og forteller såpass mye om det moderne Norge at de trenger å bli fortalt.

– Kan du dele noen tanker om skriveprosessen? 

Samlet sett brukte jeg rundt 1,5-2 år på boka. Det startet på mange måter som en del løse scener, en del steder jeg ville til, og når det ble nok av disse laget jeg et slags synopsis. Så endte jeg selvfølgelig med å avvike en del fra dette, men det var likevel til stor hjelp. I all hovedsak skrev jeg på kvelder og i helger, og med fulltidsjobb og barn er det en krevende øvelse å skrive en bok, og jeg gjør det nok ikke på denne måte neste gang.

– I flere av de strålende anmeldelsene beskrives boken som en slags «innvandrerroman». Som norskfødt barn av førstegenerasjons innvandrere – hva tenker du om en slik omtale?   

Dette er en kompleks materie. På den ene siden er begrepet per definisjon feil. Ingen av gutta i denne boka er selv innvandrere. De er født her og er norske. Innvandrerroman blir dermed bare enda et eksempel på vår stadige trang til å tviholde på innvandrermerkelappen. Du skal liksom aldri helt slippe unna det (ref begreper som andre- og tredjegenerasjons innvandrere) og norskhet er noe du aldri helt oppnår. På den annen side handler boka ganske eksplisitt om det å vokse opp i Norge med minoritetsbakgrunn, så jeg forstår hangen til å kalle det en innvandrerroman eller lignende. For min del ser jeg på det som en norsk historie anno 2000-tallet.

– Er det temaer fra romanen din du ønsker å si noe mer om? 

Jeg håper jeg har klart å formidle hvordan det er å være en av de som er i målgruppen for alle de hundrevis av integreringsdebatter vi omgis av til enhver tid. For de som ikke er direkte i denne målgruppa tror jeg det kan være vanskelig å forestille seg hvilken belastning dette kan være. Du slipper ikke unna, det er veldig intenst og klaustrofobisk og jeg er oppriktig bekymret for hva det gjør med mennesker på sikt, særlig ungdom.

– Hva var din reaksjon da du fikk vite at du har vunnet Vesaas-prisen?

Jeg var inne på kontoret mitt på jobb og da jeg la på var det et helt spontant hopp med knyttneven i været. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke kan huske å blitt så glad for noe, noen gang (ok, barn er unntatt). Det er som å vinne en budrunde på leiligheten du virkelig ønsker deg, ganger ti. 

– Er du i gang med en ny bok? 

Jeg er ikke i gang med noe konkret ennå, men jeg har noen løse ideer. Sannsynligvis vil jeg ikke gå like dypt inn i hele Stovneruniverset denne gang.

Prisen:

Tarjei Vesaas’ Debutantpris blir hvert år blir delt ut til fjorårets beste unge skjønnlitterære. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens litterære råd som er prisjury. Juryen består av rådets ni medlemmer, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier.

Prisen ble innstiftet av Tarjei Vesaas i 1964 med pengene Vesaas mottok som vinner av Nordisk råds litteraturpris dette året.

Her følger juryens begrunnelse i sin helhet: 

 Da Tarjei Vesaas fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1964, brukte han pengene til å opprette en debutantpris. Han ville støtte de unge fordi han visste at veien fram til den første boka kunne være vanskelig, og at kritikken etterpå kunne ramme hardt. I essayet «Om skrivaren» sier Vesaas:

Kvar ny skribent trør inn på plassen med skjelvande hug og synest det er det nye han kjem med. Det er rett det – om så tinga hans neste dag er krasa.

Ja, å debutere er å komme med noe nytt til verden, og ikke vite om noen vil ta det imot. Man står der og føler kanskje at alles øyne er rettet mot en selv. Og i en viss forstand stemmer det: Omgivelsene har forventninger. Det har vært tradisjon for at offentligheten tar vel imot debutanter, sørger for at de blir presentert, og at bøkene deres blir anmeldt eller omtalt. Slik er det delvis ennå, men ikke helt. Også debutanter kan rammes av at anmeldelser generelt blir færre, og antall utgivelser blir flere. Slik sett kan man si at motstanden forfattere møter i etableringsfasen i dag, er litt andre enn da Vesaas debuterte. Selv etter flere bøker kan det være større sjanse for å oppleve seg usynlig, enn utsatt for hardtslående kritikk. Oppmerksomheten rundt den årlige utdelingen av Tarjei Vesaas’ Debutantpris, er derfor en av de kjærkomne anledningene vi har til å snakke offentlig om litterær kvalitet.

Også i år har juryarbeidet i Det litterære Råd vist at det bor et stort og mangfoldig potensiale hos debutantene. Vi har lest med glede og nysgjerrighet: Hvilket blikk ser nykommeren på verden med? Vil vi få se noe vi ikke har sett før, bli oss fortalt noe uventet, er det kanskje et særpreget språk der, en stemme, som får oss til å tenke litt annerledes? Vi mener at debutverket til årets prisvinner nettopp har disse trekkene. Tematikken er tilsynelatende enkel, og kan overordnet sett sies å handle om sosial ulikhet. Romanen vi snakker om stiller imidlertid grunnleggende og komplekse spørsmål av både eksistensiell og politisk art. Det dreier seg om menneskers opplevelse av hvem som er «oss» og hvem som er «de andre». Når majoriteten i samfunnet har økonomisk og annen definerende makt over mennesker i noen sosiale grupper, hva gjør det med disse menneskenes syn på seg selv? Og på andre? Disse spørsmålene er overalt i romanen, og av dem følger flere: Er de andre slik jeg mener å se dem? Og ser de meg på den måten jeg tror at de gjør det?

Utgangspunktet for fortellingen er at NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring – har igangsatt et forskningsprosjekt som gjennom ungdoms egne beretninger, skal kartlegge hverdagen til unge med minoritetsbakgrunn i Groruddalen. Fra han går på videregående i 2001 og fram til universitetsstudier i 2006, skriver den skoleflinke Mohammed – kalt Mo – intelligente og velartikulerte eposter om seg selv til en NOVA-forsker. Det samme gjør drop-outen Jamal, rent bortsett fra at han snakker inn sine bidrag på diktafon. Gjennom de unge mennenes tilbakeblikk på barndom og oppvekst i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo tegnes et bilde av den sosiale virkeligheten i en norsk drabantby på 80-, 90-, og 00-tall.

I denne fortellingen går det viktigste sosiale skillet mellom det hvite og etnisk norske storsamfunnet, og nordmenn med ikke-etnisk norsk bakgrunn. Mo’s foreldre er velfungerende, men har dårlig råd. De har store ambisjoner på sønnens vegne, og ofrer økonomisk for at han skal få studere. Mo deler ambisjonene, men strever med å integrere synet på bakgrunnen sin med erfaringene han gjør i universitetsmiljøet. Jamal stiller med et svakere utgangspunkt enn Mo. Han vokser opp med en enslig og syk mor, faller ut av skolen og mister dermed inngangsbilletten til arbeidsmarkedet. Hvordan skal han få kontroll over eget liv, og hva er hans syn på det samfunnet han i så liten grad kan delta i?

Talentet til årets prisvinner viser seg ikke bare ved at han stiller slike viktige spørsmål, men vel så mye gjennom måten det gjøres på. Problemstillingene kan ikke ses løsrevet fra språket de viser seg i. Forfatteren setter ulike språkpraksiser opp mot hverandre for å vise personenes ulike perspektiv, og særlig Jamals måte å uttrykke seg på, vil kunne gi mange lesere et litt annet syn på sider ved norsk virkelighet:

Noen stoffer har en nummer, andre stoffer en annen nummer, men du kan liksom slå dem sammen, men det er ikke helt matte heller, for det er bokstaver, som H2O + jeg veit ikke, N4O, skjønner du? Jeg skjønner ikke en dritt, og hoden min blir varm og hele den greia jeg fortalte til deg. Helt fucka. Så jeg sjofer litt på Sarah isteden, og da kommer karen bort til meg med den stygge blikken sin og sier: «Jobb nå, Jamal», og jeg sier: «Hør a, jeg skjønner ikke.» Veit du hva han sier elle? «Prøv hardere.» Skada kar ass. Ok, det var skolen.

Karakteren Jamal kan imidlertid ikke reduseres til romanens tematikk. Han er noe for seg selv. All ære til forfatteren som har skapt ham, og som har bidratt til norsk litteratur med en oppvekstskildring vi ikke helt har sett før.

På vegne av Det litterære Råd og Den norske Forfatterforening er det en stor glede å kunne gi Tarjei Vesaas’ Debutantpris 2017 til Zeshan Shakar, for romanen Tante Ulrikkes vei.
 
– – –