– Hva tenker du om forholdet mellom ulike kunstuttrykk generelt?
– Stort og vidt spørsmål det er vanskelig å si noe generellt om.
Kunstutrykkene henger sammen, institusjonene omkring er ulike,
arbeidsmåter ulike. Alt er jobbing med form og innhold. Når du beveger
kroppen forløses noe på en måte, å sitte stille å være i hodet er en
annen erfaring, å være opptatt av materialitet er igjen noe nytt.
– Hva med forholdet mellom litteratur og bildekunst?
– For meg henger skjønnlitteratur og billedkunst nært sammen, de er ofte
vevd inn i hverandre i arbeider jeg har gjort tidligere og det jeg
holder på med nå. Det kan være direkte, helt fysisk, og det kan være
tematisk.
– For eksempel?
– Den siste tida har jeg for eksempel jobbet med et permanent verk, en
installasjon for en ungdomsskole, hvor skjønnlitteratur og billedkunst
er to sider av samme sak, men også utrykt i separate biter. Det er en
collage hvor tekstens visualitet…materialitet også er viktig, i
tillegg foto, tegninger, funne objekter og skulpturelle elementer.
Jeg har også nettopp levert bidrag til et prosjekt hvor kunstnere fra
ulike felt har komponert hvert sin del til en pakke som
scene/performancekunstnere kan bruke i arbeidet sitt. Mitt bidrag er
tekst og aksjoner. Prosjektet er en utveksling med mål om å bidra til
ny performance/scenekunst.
– Hvordan synes du at det er å jobbe med en annen kunstner?
– Alt til sin tid. Det tenker jeg om den saken. Jeg liker veldig godt å
mure meg inne, jeg. Men jeg setter pris på vekslingen, at noe nytt
kommer inn. Du får jo mye igjen for å koble deg sammen med noen,
dersom det fungerer. Det er dessuten lettere å snakke på vegne av to
enn av en. Det er et helt menneske til. Men jeg vil ikke jobbe med
andre når som helst, og selvfølgelig ikke med hvem som helst. Det er
viktig å ha tid alene, og det er selvfølgelig avgjørende at jeg liker
det den jeg jobber med gjør, og at det er et menneske som er
selvstendig i utrykk og arbeidsmåte.
– Alt til sin tid. Tar du deg den alenetiden som du snakker om?
– Ja, nå har jeg vært to uker i Berlin, og der har jeg først og fremst
holdt på med det som skal bli min nye roman. Jeg prøver å skrive om et
menneske som skammer seg, men ikke nok! Er opptatt av anger, overgrep,
kjærlighet… Prøver å trekke linjer fra noe personlig og ut i verden,
historien. Verden utenfor interesserer meg, og jeg ønsker å ha noe
større å spille et menneskes følelse og handlingsrom opp mot. Jeg er
også opptatt av det litterære, det å skrive, å fortelle. Fortellingen
og fortellingens problem. Og sånn ender jeg tilbake i collagen igjen
egentlig. Store og små biter og lag av tid og rom som kobler seg
sammen. Jeg er ute etter noe virkelig med fiksjonen, men er ikke
sikker på om jeg kommer til å etterstrebe en realisme. Tror det er et
ambisiøst prosjekt. Jeg eter over en diger jafs på en gang, og det er
ikke lett. Men jeg liker det. Så sånn må det visst være.