– Du har vel spist? sier Thorvald Steen, som var verneombud på Gaustad i ti år før han debuterte som forfatter. På Gaustad gikk det i dette: Har du fått deg noe mat? Det handler om å holde noe gående, og om respekten for de som holder sitt eget og andres virke gående. Og uten at jeg har rukket å svare det ene eller det andre, har Steen hentet en stor plastboks med lokk fra kjøleskapet. Vi er i et strøkent kjøkken i Steens hjem på Ekeberg. Året er 2013. To år senere blir han invitert som DnFs årlige "forfatterforeleser" til årsmøtet. Dette er en fast post på årsmøteprogrammet. Tomas Espedal har foredratt om det å gå og skrive. Inghill Johannessen om litteraturen, skogen og femmila, og Torild Brekke, i fjor, blant annet om å være leder i DnF på åttitallet. Og det er en mer politisk tilnærming også Thorvald Steen tar idag, lørdag: Etter debatter og fagpolitisk prat, og før middagen, festaftenen der noe av politikken blir byttet ut med god mat, vennskapelig passiar, og kanskej litt bokprat. Ikke helt ulikt stunden hjemme hos Steen fra 2013:
Mellom Ekebergsletta og Nordstrand, i en trivelig og litt kronglete villavei mellom kirsebærhager og lekeplasser, der bor Thorvald Steen; forfatter gitt ut på 22 språk, formann i DnF fra 1991 til '97, styreleder i NORLA fra '97, og fra 2003 statsstipendiat. I dag er han æresmedlem i DnF og skal nå overlevere sin kunnskap, og sin forståelse, til en som er fersk i faget. Dette er på mange måter DnF i et nøtteskall: Etablerte og uetablerte side ved side, men alle skrivende. Hva slags forening er DnF egentlig; er det en fagforening eller et laug? Laug betydde i sin tid en samling av håndverksmestre. Er det rett å sammenlikne DnF med en sånn gruppe? Det handler om hvorfor organisasjonen blir drevet som den gjør, og hva som er den historiske bakgrunnen for praksisen. En tidligere DnF-leder, Arnulf Øverland sa det slik: Jeg roper med siste pust av min stemme/ Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Mette Karlsvik (MK): Hvorfor er det viktig å formidle kunnskap om norsk litteraturpolitikk?
Thorvald Steen (TS): Da Forfatterforeningen ble dannet, var det en sterk glød og opplevelse av at foreningen var viktig. Det farligste som kan skje er at bevisstheten og opplevelsen av viktighet skal forsvinne. Derfor holder jeg, på iniativ fra Anne Oterholm, disse foredragene for nye medlemmer hvert år. Nå er det sånn at mange av dem som satt i styret den gangen jeg ble medlem, de har blitt eldre mennesker og kommer ikke alltid til årsmøtene. Man kan ikke ta for gitt at kunnskapen blir formidlet og videreført. Det er kunnskap som holder DnF sterk.
MK: Er dette historiske stoffet viktig for folk flest i Norge?
TS: Litteraturpolitisk bevissthet er mye av grunnen til at vi har en bredde i norsk litteratur. Grunnen til at det gis ut noveller, dikt og avanserte romaner i Norge, er ikke at utgivere og stat er rausere her enn i andre land, men er et resultat av et møysommelig politisk arbeid fra DnFs side. Det er viktig at dette blir opprettholdt, og at det forblir en bevissthet omkring det – både i DnF og ellers i samfunnet.
MK: Hvorfor ble DnF stiftet?
TS: På begynnelsen av 1890-tallet var det en ekstrem innflytting til byene. Noen av våre mest kjente forfattere gav ut bøker på danske Gyldendal, med legendariske Hegel som forlegger. De som gav ut bøker i Norge, måtte hele tiden kjøpslå med forleggerne. Forfatterne hadde rett og slett hatt nok bråk rundt kontraktene. Den unge, sultne generasjonen av forfattere så et forbedringspotensial i situasjonen. Det var et nullnivå av organisasjonsliv rundt forfatterne. Derfor var det noe overmodig over denne samlingen av forfattere og litteraturinteresserte studenter som gikk sammen for å diskutere en interesseorganisasjon. Hvis Norge kunne klare dette, ville de på mange måter være foregangsland.
MK: Var en slik interesseorganisasjon også i statens interesse?
TS: Staten var interessert i å ivareta det norske språket. At forfatterne våre gav ut bøker i Danmark var et trussel mot dette.
MK: Men hva med forleggerne?
TS: Også flere forleggere syntes de hadde hatt nok bråk med kontraktene. Og tro det eller ei, men det finnes forleggere der ute som er svært idealistiske på litteraturens vegne, og som hele tiden ønsker det som er til det beste for litteraturen. De så at en forfatterforening ville gjøre norsk litteratur bedre!
MK: Hvordan ble denne foreningen stiftet?
TS: Unge forfattere som sønnene til Jonas Lie, Thomas Krag, Knut Hamsun og flere møtte etablerte forfattere som Jonas Lie i restauranten på Grand. De diskuterte muligheten for en interesseorganisasjon for forfatterne. Enigheten om å stifte en sånn forening var så unison at de straks bevegde seg fra kafeen til å leie seg et privat rom, 214, hvor det som hadde startet som et uforpliktende møte, utviklet seg til en formell stiftelse.
MK: Den dag i dag (lørdag 21. mars 2015, red. anm) foregår gruppediskusjonene og – møtene under DnFs årsmøte på hotellrom! Da sitter man hvor man sitte kan, på senga, på gulvet, deler en stol.
TS: Det er et kjennetegn ved foreningen at medlemmene møter hverandre med åpenhet og raushet! Et av parametrene som foreningen ble stiftet etter 15. november 1893, var at unge og etablerte skulle være i samme forening. Men også at det å være et medlem av foreningen var et slags fagbrev: "Du har gått gjennom prøven, besto den, og er et fullverdig medlem av denne foreningen".
MK: Hvem var forbildene for DnF?
TS: Ellers i samfunnet hadde grupper begynt å organisere seg. Andre yrkesgrupper hadde fått sine interesseorganisasjoner. Lærerlaget, LO var stiftet, og var, sammen med håndtverkerlauget, forbilder.
MK: Skulle DnF være en fagforening eller et laug?
TS: Begge deler! Normalkontrakten var sak nummer én for DnF fra første dag. Det er en fagforeningsfunksjon. Å ha et ryddig forhold til forleggerne ble vurdert som viktig, og det å ha like forhold for alle forfattere. Men man skulle ha skrevet verk som var kvalitativt gode nok. Sånn sett likner den mer på en type laug. Man har å gjøre med svenner og lærlinger, og lærlinger og mestre.
Da jeg var lærling, sparklet jeg en vegg og malte den. Mesteren sjekket det etterpå. Han kjente på sparklingen, så på det, og kunne på den måten avgjøre hvorvidt det var bra håndtverk eller ikke. Det var vanskelig å finne begreper og skrive ned regler for disse tingene. På liknende måte er det vanskelig når man snakker om skrivehåndverket.
MK: Men fagforeningsaspektet var viktig. Allerede tidlig i 1895 var den første normalkontrakten laget. Det gikk altså bare halvannet år fra foreningen ble grunnlagt, til man var i gang?
TS: Ja, og da blir også Forleggerforeningen etablert. Dette er den samme dynamikken som vi ser i fagbevegelsen forøvrig: Når LO organiserte seg, organiserte også motparten, NHO seg. De svenske og danske forfatterforeningene opplevde det samme: Du må ha et kretsløp, en motpart, en mulighet til å holde dette gående.
MK: Hvordan oppfatter du forholdet mellom styret og lederen i DnF, og det sakkyndige råd, altså DLR?
TS: Styret, med lederen i spissen, bør støtte DLRs integritet og autonomi, og stå på DLRs side. Styret jobber med normalavtaler og er den instansen som møter og uttaler seg på vegne av Rådet og foreningen til media og andre aktører i samfunnet. Styret tar seg av saker som litteraturpolitikk, samarbeid med bokhandlere, forleggere og staten og finner måter å hente inn penger til foreningen. Både styret og Rådet skal velges av medlemmene. Valgene blir gjort etter innstilling fra en valgkomité eller som benkeforslag på årsmøte. Sammensetningen av Rådet skal gjenspeile en balanse når det gjelder kjønn, sjanger, geografisk tilknytning og alder. Men felles for dem som velges til Rådsmedlemmer er at de er tatt opp som fullverdige medlemmer av et tidligere litterært råd, og på den måten er regnet som fullverdige medlemmer i foreningen.
MK: Rådet jobber på grunnlag av skjønn. Det finnes få objektive kriterier når de vurderer bøker. Burde det ikke finnes flere slike – for å begrense at feil og glipper blir gjort?
TS: Da jeg var lærling, sparklet jeg en vegg og malte den. Mesteren sjekket det etterpå. Han kjente på sparklingen, så på det, og kunne på den måten avgjøre hvorvidt det var bra håndtverk eller ikke. Det var vanskelig å finne begreper og skrive ned regler for disse tingene. På liknende måte er det vanskelig når man snakker om skrivehåndverket. Jeg har grublet og tenkt på andre måter å gjøre dette på, men til syvende og sist må det være skjønnsbasert. Og da er det bare trening og erfaring i å lese som hjelper mesteren til å bli nettopp mester.
MK: Men når det er avhengig av andres skjønn, da må vel også diskusjonene komme i media, om stipender og medlemsskap?
TS: Ja, men husk at det er ni medlemmer i Rådet. Det er en oppsiktsvekkende enighet mellom rådsmedlemmene i de fleste sakene. Det er en streng indre kustus på at de virkelig leser det som skal vurderes. Men når de er uenige er det ofte heftige diskusjoner.
MK: Har råd blitt oppløst fordi de ikke fungerte sammen, eller at enkeltmedlemmer var inkompetente til jobben?
TS: Ikke så vidt jeg vet. Både Rådet og Svenska Akademien er, i verdenssammenheng, to av ytterst få instanser som uhildet leser mye, leser grundig, og som rett og slett har mye å fare med. Ingen av disse rådene trenger å skjele til det kommersielle når de vurderer. Rådet koster litt. Men det er en bra institusjon. Slik som jeg ser det, er det den beste løsningen.
MK: Det litterære råd er medlemmer av DnF. Passer bukken havresekken?
TS: Det litterære råd jobber med bøker og litteratur. De jobber ikke med forfatterne som personer. Rådet kjennetegnes som sagt av den indre disiplinen. Det har ellers en tradisjon med å være relativt tilbaketrukne. Dessuten er det sjelden sånn at alle kjenner alle, selv om Norge er et lite land.
MK: Det sies av noen at det er stor solidaritet mellom forfattere, og at de heller støtter enn konkurrerer med hverandre. Stemmer det?
TS: Da Knut Hamsun hadde gitt ut Sult og Mysterier, søkte han om et stort, statlig reisestipend. Han var soleklart kvalifisert til stipendet. Det litterære råd innstilte han til det. Men staten sa nei. DLR insisterte på at Hamsun var den rette mannen til stipendet. Men staten la ned veto. Grunnen var at Knut Hamsun, i en foredragsserie i Buskerud, hadde ”fornærmet” Kielland, Ibsen, Bjørnson og Lie. "De fire store" var forlengst absorbert av den offentlige smak. Hamsun hadde sagt at disse såkalt "fire store" skriver fram flate karakterer, at det ikke fantes nerve i karakterene, og at de var klisjeer. Og det jeg skriver, sa Hamsun i serien "På Turné", er noe annet: "Jeg vil lage de sammensatte mennesker". At Hamsun krenket "de fire store" opprørte statens representanter. Men det som skjer i kjølvannet av statens veto viser noe av storheten i Den norske Forfatterforening. Styret, Bjørnson og en rekke andre etablerte og uetablerte forfattere kalte øyeblikkelig inn til et møte. Penger ble samlet inn. Legitimiteten og integriteten til det sakkyndige råd ble slått fast. Og Hamsun fikk sitt stipend. Og fra stipendet og fra reisen Hamsun foretok i Kaukasus, fikk man den fabelaktige boken "I eventyrland". Her får man se den sammensatte Hamsun, som drøfter sine forbilder; den episke Tolstoj og nervedikteren Dostojevskij.
bevares, tenk på Munch, som forøvrig ville ha blitt en strålende poet hvis han bare hadde hatt en god redaktør
MK: Dette minner meg om det som i dag kalles "solidaritetsfondet".
TS: Solidaritetsfondet er en kontingent penger som kommer fra forfatternes hovedbøker i bokklubbene. Hver gang en forfatter i DnF har en hovedbok i en av de to store bokklubbene, går en del av inntekten av salget rett i solidaritetsfondet. Dette er de bestselgende forfatternes måte å være solidariske med de som skriver mer smal litteratur.
MK: Penger fra dette fondet fordeles mellom medlemmer og ikke-medlemmer i form av stipender. Men nå er inntektene fra bokklubbene synkende. Hva kan dette gjøre med dynamikken mellom medlemmene; en dynamikk som i dag er kjennetegnet av raushet og gjensidig respekt?
TS: Nå må man bare finne nye måter å innhente inntekter. Og stå sammen om det.
MK: Kronerulling innad i DnF er neppe en løsning som holder i lengden. Men det som skjedde den gangen, eksempelet Hamsun: Sier det også noe om hvorfor norsk litteratur trengte DnF?
TS: Ja, Forfatterforeningen var nødvendig fordi smak var et gjennomgangskriterium i samtalen om litteratur. Statens smak var konform. Kvalitet kunne lett bli valgt bort for det mer folkelige. Staten kunne lett støtte de populære og ikke de mer avanserte. Forfatterne var engstelige for at forfattere som Hamsun, Skram og Obstfelder ble oppfattet som bare rare og marginale, og vi forfattere måtte ta en rolle i forhold til å ivareta også slike forfattere. Noen ganger er det konflikt mellom folk og råd.
MK: Hvor ville Hamsun, Skram, Obstfelder, ja, til og med Pettersson og Askildsen, for å nevne noen, ha vært i dag hvis det ikke var for Forfatterforeningen og hva de har fått til av støtteordninger og institusjoner? TS: Det er i alle fall helt sikkert at man ikke hadde hatt den globale suksessen Sofies Verden hvis det ikke var for innkjøpsordningen. Hvilket forlag ville turt å satset på en slik bastard av et sammensatt og nesten stormannsgalt prosjekt, hvis det ikke var for innkjøpsordningen? Og Petterson ville nok hatt dårligere kår hva utvikling av forfatterskapet sitt angår, uten diverse ordninger. Han har sakte modnet til å bli en verdensforfatter slik Askildsen er det. Men også Kjells forfatterskap hadde en kommersielt krevende periode. I Sverige blir det hvert år droppet flere kvalitetsforfattere fordi de ikke selger godt nok.
MK: Men det fantes kunstnerstipender også før DnF ble til!
TS: Ja, staten ga æreslønn til noen ytterst få kunstnere, og noen bevilgninger her og der. Når politikere får styre dette, råder den mer brede og konforme smak. Derfor krevde Det litterære råd innstillingsrett. Argumentene den gangen var at DLR har mer kunnskap om litteratur enn de som er ansatte i staten. Hvis staten selv bevilger pengene, er det en sjans for korrupsjon. De kan komme til å gi penger til kunstnere som gjør politikere til lags.
MK: Gjelder de samme argumentene i dag?
TS: Ja. Men hvis DnF hviler på det som har blitt oppnådd, kan vi miste det som er oppnådd.
MK: Hva slags forhold har DnF hatt til andre forfatterorganisasjoner?
TS: Våre aller nærmeste allierte er de andre foreningene i Rådhusgata 7. Oversetterforeningen, NBU og Dramatikerforbundet har alltid vært oss nærmest. I den nest nærmeste sirkelen finner vi de faglitterære forfatterne. En gang i tiden var alle disse foreningene under Forfatterforeningen. Heldigvis ble de delt opp i særforeninger. Jeg tror at det er veldig viktig at vi i Norge har særorganiasjoner for alle sjangre. Da blir det flere forfattere som trekker inn midler til organisasjonene og til forfatterne. Flere får mer. I Sverige har man et forbund som er paraply for alle underorganisasjonene. Det medfører flere indre konflikter. Vi slipper å bruke tid på det i Norge. Vi ser at Island og Finland ser til den norske strukturen. De har også forsøkt å kopiere og sikre den samme typen innkjøpsordning som vi har i Norge. Svenskene har ikke det. Det er ikke engang i de store forlagenes interesse å ha det. De satser nesten utelukkende på bestselgerne og de forfatterne som overlever av seg selv. De tar det ikke så tungt som forfattere som prøver seg med et par bøker forsvinner.
MK: Sverige er et kapittel for seg! La oss ta innkjøpsordningene nå. De har jo etablert seg som en institusjon å regne med. Hvordan kom de til?
TS: Bakgrunnen for innkjøpsordningene var at norsk poesi var i krise på begynnelsen av sekstitallet. I 1963 ble det i Norge gitt ut tre diktsamlinger. Mange forlag fryktet å gi ut diktsamlinger fordi det var økonomiske tapsprosjekt. En innkjøpsordning ville sikre et visst innkjøp av et visst antall titler. Innkjøpsordningen var et genistrek fått i stand av DnF, Forleggerforeningen, og Helge Sivertsen fra kulturdepartementet (Ap). Ja, staten var med fordi de så at det var viktig for det norske skriftspråket.
MK: Hvorfor er innkjøpsordningen så viktig?
TS: Innkjøpsordningen sikrer en bredde i litteraturen. Norge har kanskje de beste litterære ordningene i verden. Vi har en stor bredde av ulike sjangre og uttrykk. Og jeg tror ikke at det er fordi våre forleggere er så mye mer modige og fryktløse eller idealistiske enn forleggere i andre land. Norske forlag har råd til å ta sjanser og til å gi ut bøker uten at de automatisk vil bli kommersielle suksesser. Norge står vitterlig i en særstilling hva litterær bredde og rikdom angår. I flere land tror de at ordningen skyldes oljerikdommen vår. Men dette begynte lenge før vi fikk olje og ble økonomisk rike. Innkjøpsordningen ble konstruert for å sikre innkjøp av den avanserte litteraturen, og for å redde det norske skriftspråket.
MK: Hvorfor er diktsamlinger og andre mer avanserte uttrykk så viktige for det norske skriftspråket?
TS: Poesi er litteraturens Formel 1. For disse bilene blir enkelte komponenter utviklet. Kløtsjen er et eksempel. Den oppsto i Formel 1-biler først. Senere ble kløtsjen vanlig i alle biler. På liknende måter har Henrik Wergeland skapt formuleringer som først ble sett på som spesielle. I dag har de gått inn i hverdagsspråket, og blitt uttrykk som vi har glemt hvor kom fra. Man kan også nevne samtidige poeter som formulerer uttrykk som først står ut, men som sakte blir integrert i det norske språket. Slik blir det norske språket stadig beriket og utviklet. Derfor må vi hele tiden verne om innkjøpsordningen.
MK: Hvorfor behøves et vern?
TS: Enkelte politiske partier kommer stadig med utspill for å undergrave viktigheten av slike ordninger. Da jeg var leder i foreningen, gikk Carl I. Hagen hardt ut for å ødelegge ordningen. Trygve Hegnar trykte også artikler mot den. I flere partier har det vært angrep på ordningen. I 1995 skrev jeg en pamflett om dette til alle stortingspolitikere med tittelen ”En fallskjerm til Folket”..
MK: Hvorfor kan ikke DnF ha åpent medlemskap?
TS: Å innføre åpent medlemskap ville være som å sage over greinen man sitter på. DnF kan på sikt miste økonomisk støtte og integritet som forening. Hvis man skulle ha et åpent medlemskap kan ikke foreningen påberope seg å satse på kvalitet, og på å utvikle og forbedre norsk litteratur. Vi vil ikke kunne si ”Vi ser etter forfatterskap som varer. Vi vil satse på dem som utvikler seg over tid. Dem vil vi legge til rette for.” Dette er oss, og derfor har vi en status som kvalitetbærende.
MK: Men må man ikke da også forstå og akseptere at det med jevne mellomrom blir diskusjon rundt dette?
TS: Helt klart! Og reaksjoner, medieoppslag, debatter er selvfølgelig bra. Men jeg tror fortsatt at det selektive aspektet, at det ikke er åpent medlemskap, gir kredibilitet i samfunnet forøvrig. De norske forfatterne har blitt vurdert av sine kollegaer, av et råd valgt av et demokratisk møte. I Det litterære Råd har man forfattere med forskjellig kjønn, språk, sjangere og inntjeningsevne. Noen er forfattere bak kommersielle suksesser. Noen er forfattere av mindre leste bøker. Stiftelsesmøtet bestemmer at Det litterære Råd skal ha simpelt flertall. Det gjelder både opptak og stipendier.
MK: Hva med de gangene Rådet tar feil og avviser forfattere som kanskje skulle hatt plass i foreningen; kunstnere som kan være sårbare for den typen avvisning, som det ikke virker konstruktivt, men nedbrytende i forhold til?
TS: Det er ikke et vanntett system. Men jeg tror ikke at det vanntette systemet finnes. Jeg har grublet over hvordan det kan gjøres bedre, men har ingen bedre forslag. Vi er veldig bevisste på dette med å hjelpe alle, det være seg vordende debutanter så vel som ikke-medlemmer i DnF. Vi henvender dem gjerne til sekretariatet, som bidrar med all den hjelpen de kan. DnF skal hjelpe de som uttrykker seg skjønnlitterært, enten de er medlemmer eller ikke.
MK: Hva er forholdet mellom DnF og mediene?
TS: Forholdet til mediene har alltid vært et tema for diskusjon. Jeg tror det som oftest er riktig å være offensiv. Et av spørsmålene har tidligere handlet om det var riktig å gjøre årsmøtene åpne for journalister. Man var redde for at journalistene skulle utnytte åpenheten, og at de skulle fråtse i å se fargerike medlemmers utspill. Enkelte av oss var redde for at det skulle skremme medlemmer fra å si meningen sin på årsmøtet. Men jeg tror at det har vært klokt å åpne opp i forhold til mediene. Hvis vi kan bidra til å gi folk mer innsikt i arbeidet vårt, kan det også hindre spekulasjoner. MK: Kan du nevne eksempler på at litteraturpolitikken har hatt virkelig god nytte av media?
TS: Ida Lou Larsen var på mange måter den første til å skrive innsiktsfullt om litteraturpolitikk i Norge. Hun var kulturredaktør for Nationen på nittitallet, og skrev allerede da om norsk litteraturpolitikk i forhold til den franske. Hun startet mediedebattene om boklov i Norge og om fastpris. Andre ganger har medienes dekning vært konstruktiv fordi de har irettesatt oss, og vi ble satt på rett spor. Jeg gjorde en gang et utspill om EUs kulturpolitikk. Aftenpostens journalist Håkon Harket kritiserte oss for ensidighet. Det endte med at vi gjorde en grundigere analyse av EUs kulturpolitikk, noe som styrket vår argumentasjon ovenfor myndighetene. Ikke minst er det nyttig å ha en presse av kunnskapsrike og reflekterte journalister og redaktører. Deres utspill kan være viktige for å utvikle foreningen og vårt arbeid.
MK: Ikke minst ser man at aviser som Klassekampen er snar ute med å være på de "nedprioritertes side" i spørsmål om stipendfordeling og medlemsinntak. Det er vel også viktig og bra?
TS: Helt klart! Sånn skal og må det være.
MK: Hvordan har det seg at Sverige fikk forfatterforening samtidig med Norge? TS: De nordiske foreningene kom til nesten samtidig. Norge var først ute. Men fordi det var tett litterær kontakt mellom landene, dannet Sverige sin forening senere samme år og Danmark året etter. Med Danmark hadde man en kontakt fordi flere norske forfattere gav ut bøker der og preget debattene i landet. Jeg tenker sælig på Amalie Skram, som satte Danmark på gli i retning av å danne forening. Kunstnere i Norden hadde omfattende kontakt i tiden rundt stiftelsen av DnF. Billedhuggere, malere og forfattere reiste om en annen, mellom sjangrene og over landegrensene, mellom Dresden, Christiania og Stockholm. Utvekslingen mellom de nordiske landene foregikk ikke bare i litteraturen, men også i billedkunst, bevares, tenk på Munch, som forøvrig ville ha blitt en strålende poet hvis han bare hadde hatt en god redaktør.
MK: På hvilken måte har de nordiske foreningene samarbeidet? TS: Litteraturfestivalene som oppsto på nittitallet har vært veldig viktige i forhold til å ivareta det nordiske litterære samarbeidet. Men de materielle forskjellene er blitt betydelige i de ulike nordiske landene. I 1995 fikk de norske forfatterne fornyet sin normalkontrakt. Svenskene fikk ikke det. Bøker ble sendt ut på det frie markedet, og underlagt en kapitalistisk logikk. Spådommene var dystre. De slo til. Forfatterskap som ikke slår til kommersielt blir, i Sverige, slått av. Det finnes ingen støtteverk for forfatterskap som trenger å modnes.
MK: Hvorfor vil ikke de større, svenske forlagene ha en litteraturpolitikk som likner den i Norge? TS: De største svenske forlagene er fornøyd med tingenes tilstand. De to store: Bonnierförlagen og Nordstedt hverken ønsker eller trenger en innkjøpsordning eller abonnementsordning. De er forlagene som "har" og satser på bestselgerne. De klarer seg best som forholdene er nå. De mellomstore og mindre forlag, derimot, de har forstått hvorfor innkjøpsordningen er så viktig. De ønsker seg det. MK: Du har holdt foredrag for dem om innkjøpsordningen. Hva har vært gullkortet ditt? TS: Innkjøpsordningen gjør at man som utgiver slipper å hele tiden skjele til markedskreftene, men kan konsentrere seg om å produsere litterær kvalitet. Smal eller ikke, og uansett sjanger. Man kan med andre ord tenke forfatterskap, og ikke enkelttitler. MK: Hvordan forholder DnF seg til forfattere og forfatterforeninger i verden forøvrig? TS: Internasjonalt arbeid har alltid vært veldig viktig for norske forfattere generelt, og DnF i sær. Ibsen, Bjørnson, Undset og Hamsun er eksempler på internasjonalt orienterte forfattere. På den tida reiste kunstnerne relativt mye, og kjente hverandre på tvers av landegrenser. Men at man begynte å engasjere seg i forholdene til forfattere over hele verden, var en grunnleggende solidarisk holdning. Da den russiske tsaren fengslet Maxim Gorkij i 1905, sendte DnF ut resolusjoner og fikk oppmerksomhet rundt dette. I 1935 glødet Ozietskysaken i foreningen, da Sigrid Undset var leder. I etterkrigstiden hadde man Rushdiesaken. Torill Brekke var da leder. MK: Du har selv framvist solidaritet med Torgersen, og med utenlandske, forfulgte forfattere. TS: Da jeg ble leder for foreningen i 1991, var det på en betingelse: Vi skulle prioritere det internasjonale arbeidet. Men det kommer også oss og andre til gode i form av generering av litteratur fra disse forfatterne og landene.
Tyrkia er et eksempel på et land som det har kommet store mengder viktig og interessant litteratur fra. Jeg kjenner ingen som er så modige når det gjelder å kjempe for ytringsfrihet som mange tyrkiske, nigerianske, kurdiske og amerikanske forfattere. Da DnF fikk en raus jubileumsgave fra staten da de fylte 100 år i 1993, gikk pengene uavkortet til arbeidet med å få frigitt åtte fengslede, utenlandske forfattere. Fra Utenriksdepartementet fikk vi dessuten et årlig tilskudd til internasjonalt arbeid. Vi har en aktivitetsplikt i forhold til det internasjonale arbeidet. Men sommerkvelden er ikke slutt. Lyset varer lenge på Ekeberg i juli. Det er vanskelig å se at klokken er over åtte. Solen står fortsatt over trærne, og lyser på Gamle Kongevei, som rusler forbi hagen til Steen. Vi må ikke glemme. «Jeg tenkte: Nu er det noget som hender./ Vår tid er forbi – Europa Brenner!» (Inngangs – og utgangssitat fra "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland. Intervjuet med Steen har blitt til gjennom flere møter, telefonsamtaler og epostutvekslinger sommeren 2011. For mer stoff om DnFs historie, se Nils Johan Ringdahls historiebok om DnF. Den ble gitt ut i anledning 100-årsjubileet i 1993, og er desverre utsolgt og vanskelig å få tak i. Men DnF (som hadde gitt skriveoppdraget til Ringdal) samtykte til at Nils Johan Ringdal kunne skanne boken for å legge den ut på sine nettsider. Der ligger den nå: http://www.nilsjohanringdal.com/ordenes_pris.html Boken er også tilgjengelig på www.nb.no under bokhylla.)