Moms-spørsmålet fikk en forhåpentligvis midlertidig og fullkomment ugjennomtenkt «avklaring» fra Finansministerens side for noen dager siden; en avklaring som ikke kan bli stående. Og en som satte bom stopp for noen fornuftig lansering av bransjens Bokbase.
Spørsmålet om hvordan e-boka skal oppføre seg i bibliotekene (og det innebærer de eksemplarene som kjøpes både over innkjøpsordningene, som er så viktige for så mange av oss, såvel som tilleggskjøpene som skjer over lokale budsjetter) er fullstendig uavklart på politisk nivå.
Innretningen på regjeringens revisjon av Åndsverkloven er uakseptabel. Den har nedsatt en referansegruppe og gitt den et mandat. Men referansegruppen er ensidig nærings- og produsentorientert. Kunstnergruppene er bare indirekte representert, og bare fra musikkfeltet, og enda verre er det at biblioteksektoren og spørsmålet om lovlig fildeling og konsekvensene av det ikke bare er utelatt, men bevisst utelukket. I mandatet heter det at «grensene for lovlig nedlasting og fildeling, jf. Åndsverklovens § 12, skal i utgangspunktet ikke vurderes». Det betyr altså at bibliotekenes rolle som primær fildeler overhodet ikke vil bli vurdert. Det forringer revisjonen i så stor grad at den kan bli helt verdiløs. I den nye digitale virkeligheten vil det ikke være så lett å skille mellom lovlig og ulovlig fildeling som regjeringen åpenbart innbiller seg.
Ett konkret eksempel: Biblioteksentralens BS Weblån er – eller var – nå klart for oppstart, inntil man innså at filene som skulle leveres bibliotekene ikke var utstyrt med noen form for kopisperre. Et DRM-system var på plass, blant annet med lånerinfomasjon, som naturligvis ville fungere som et hinder (dog ikke ubrytelig) for piratkopiering. Et «timebomb»-system var på plass, der både primærfilen og eventuelle kopier blir destruert etter et visst antall dager (oftest, antagelig, 28), som hver enkelt avdeling selv kan fastsette. Men det som ikke var på plass var en kopisperre. Det betyr at låneren, i løpet av sine 28 dager, lovlig og fritt, kan spre filen – boka! – til uendelig mange brukere, som igjen kan spre den videre, parallelt, like lovlig og fritt. En million «digitale eksemplarer» kan spres på, bokstavelig talt, minutter. Den som ikke ser potensialet for en virkelig «markedsknuser» i dette, er blind. Noe BS selvsagt ikke er, så de ser nå på løsninger for dette før de fortsetter implementeringen.
Dette er ingen kritikk mot BS. Det er bare en påpekning av hvor mange miner som ligger der i det store digitale ingenmannslandet, og hvor varsomt man må gå frem om man skal unngå å utløse de største av dem. Mineofferet i dette tilfellet ville jo være både forfatter- og forlagsinntekter, sammen med de åpenbare bokhandelinntektene. Og konsekvensene ville, i et verstefallsscenario, bli så store at både forfattere og forlag simpelthen måtte nekte bibliotekene å omsette e-bøker overhodet.
For én ting er i mitt hode klart: Vi kan ikke akseptere en utvikling der individuelle inntekter i stor grad erstattes av kollektive. Lisensordninger, enten de nå er på e-bøker eller lesebrett, eller om de skulle bli innført som en ny skatt (noe NRK-lisensen i praksis bare er), kan ikke erstatte de pengene som markedet skaper. Det er lite som skremmer meg mer enn muligheten for en statsfinansiert litteratur (dvs. midler som overveiende tilflyter litteraturen via statlig omfordeling), i motsetning til en statsstøttet (dvs. midler som supplerer de som markedet genererer). En statsfinansiert litteratur vil være følsom for politiske klimaskifter, og kan i verste fall få ytringsfrihetskonsekvenser. Vi trenger både frie, individuelt utbetalte midler og omfordelte, kollektive.
Digitaliseringens konsekvenser for litteraturfeltet er enorme. Dessverre har regjeringen har påført seg selv en total blindsone når det kommer til dette. Det vi trenger nå, mer enn noensinne, i lys av utviklingen, er helhetstenkning og vidsyn. Dessverre virker begge deler helt fraværende.
I tillegg til dette strever vi i øyeblikket med å forhandle frem et avtaleverk som ikke er uberørt av politikk. Den politiske støtten til Bokavtalen fordrer besinnelse hos alle som er part i den, men i øyeblikket virker forleggerne lite villige til å søke løsninger som er i pakt med både normalkontrakten og en rimelig fordeling av den digitale bokkrona.
Og kanskje er det her forfattersiden sitter med en løsning, og det er rett å slett å tråkke hardt på bremsene.
For å være ærlig: Vi trenger ikke e-boka akkurat nå, uansett konsekvenser. Det er ikke mange som spør om den. I USA er ikke markedsandelen pr. nå mer enn på 2-3%, i Norge ca. 0. Lesebrettene er langt fra noe tiltrekkende produkt (og jeg tror ikke den nye iPad´en fra Apple er Den Store Dingsen som skal utløse Det Store Skredet, heller). Jeg er slett ikke så overbevist om at «fremtiden er nå».
Men at den formes nå, er jeg overbevist om. E-boka er viktigere enn den mikroskopiske utbredelsen den har i øyeblikket fordi den har så mange muligheter og utfordringer og – ja – farer knyttet til sitt potensial.
Ta lyrikken. Det er ingen tvil om at forlagene stort sett sikler etter å fjerne lyrikken fra papir. Det er sikkert noen som vil påstå at jeg vrøvler, men det jeg sier er logisk. Det er logisk fordi lyrikken koster ganske mye å trykke pr. tittel, ganske mye å håndtere og transportere pr. tittel, og selger i ganske små opplag, hvilket gjør den til en – det er bare å innrømme – «plage» for bokhandlerne. Men jeg tror heller ikke forlagene ønsker å slutte med lyrikk; tvert om tror jeg det er ganske mange i dem som liker lyrikken. Og i tillegg er det et spørsmål om å bedrive troverdig kulturpolitikk i en bransje som er avhengig av offentlig velvilje.
Forfattere flest er bokfetisjister; vi elsker våre biblioteker (selv er jeg ambivalent, men må innrømme at jeg har en rem av huden), og ikke minst – bare innrøm det! – elsker vi å se det fysiske beviset på alt vårt slit. Det blir ikke like gøy med e-boka! Hverken for prosaister eller lyrikere.
Men det er nå så sin sak. Om lyrikken skulle bli konvertert fra en cellulosebasert til en mer cyborgaktig livsform, trenger det ikke skade hverken lyrikken selv eller lyrikernes levekår. Lyrikk, mer enn noen annen litterær livsform, kan fort vise seg å være sprell levende på mobiltelefonskjermer, som skjermsparer på fremtidige TV-skjermer og på mange andre plattformer. Dette er bare en av mulighetene som ligger i det transcenderte e-bok-begrepet.
Men det fordrer naturligvis at lyrikeren får beholde det som er forfatternes mest fundamentale rett: Retten til å tjene penger på sitt skaperverk.
Opphavsrett er i bunn og grunn verdiløs om den ikke utløser penger til å betale husleie, koteletter og bleier med. Opphavsrett er ikke et teoretisk, juridisk problem, i hvert fall ikke alene, men et praktisk, økonomisk. Derfor er regjeringens revisjon av Åndsverkloven, slik den nå er innrettet, mangelfull på randen av det uansvarlige.
Totaliteten av det som skjer nå – en rekke parallelle handlinger hvor sammenhengene er mangelfullt utredet og konsekvensene utilstrekkelig analysert – er skremmende.
Noen må sette foten ned, si stopp, og forlange helhetstenkning. Kanskje burde det være Den norske Forfatterforening. Vi har, tross alt, makt til å si nei til e-boka akkurat nå.
Morten Harry Olsen