Tiril Broch Aakre blir født i Oslo i 1976 av en mor som er sosiolog og tekstforfatter. Faren er lærer i statistikk og matematikk på BI. Broch Aakre vokser opp på Bestum. Der har hun sitt eget rom, og sin helt egen kassettspiller. Hun er fem, nå, og har to kassetter: Fru Pigalopp og The Concert in Central Park med Simon and Garfunkle. Broch Aakres favorittlåt er Homeward Bound, og Höstvisa med den finske visegruppa Cumulus. "Det var nok ikke helt typisk for en femåring, har jeg skjønt etter at jeg selv fikk barn", kommenterer Broch Aakre: "Så jeg har nok hatt et medfødt anlegg for melankoli. Det var nok ikke så rart at jeg ble dratt mot litteraturen, og gjerne mot litteratur som kaller på leserens følelser."
Broch Aakre første møter med bøker er hyllene hjemme. Foreldrene gjenforteller bøkene de selv elsker. "Det gjorde jo inntrykk på meg. Da faren min gjenfortalte Papillon, for eksempel. Eller da mamma gjenfortalte hele Kristin Lavransdatter," sier Broch Aakre: "Faren min fant på godnatthistorier på sengekanten. Han kunne ha blitt en god barnebokforfatter. Det var spennende, skumle historier. Romferder og oversvømmelser. Lange, rare reiser. Pappa ga meg Roald Dahl, Grimms eventyr og Jules Verne, mamma leste Astrid Lindgren for meg med gråtkvalt stemme."
Etter hvert mister man litt av den tryggheten. På at noe helt sikkert kommer. Og man opplever at man kan rote det til og skrive seg bort og sånt noe.
Broch Aakre blir så mye lest for at hun blir som besatt av fortellinger. "Jeg husker den fra jeg var ganske liten: følelsen av fortelling. Av at noe har skjedd, noe dramatisk og spennende, noe utenom det vanlige. Fortell, fortell. Jeg ville alltid at folk skulle fortelle meg noe, og gjerne det samme om og om igjen. Fremdeles liker jeg når folk forteller. Jeg liker veldig godt når noen gjenforteller en film de har sett og har likt veldig godt, for eksempel. For da skinner liksom personen selv igjennom i fortellingen. Det er vakkert! Noen er veldig gode muntlige fortellere, det er fantastisk. Jeg er ikke noen muntlig god forteller. Jeg er en som skriver, jeg må liksom skrelle frem det jeg skal fortelle, lag for lag."
Broch Aakre begynner selv å lese. Som barn og ungdom leser hun i alle ledige øyeblikk. Etter skoletid sitter hun bak sofaen med tegneserier. Etter leggetid; på senga med lommelykt. Hun leser tegneserier om og om igjen: Store Donald Duck – og Mikke Mus – bøker. Hun leser bøkene i filler, før hun får låne bøker på skolebiblioteket: Historien om Helen Keller. Det kom et skip til Bjørgvin i 1349. "Så var det hele Sagaen om Isfolket en to–tre ganger, og så begynte jeg vel med romaner sånn i fjorten–femtenårsalderen. Da var det først Hamsun, Viktoria og Pan, og så Marquez’ Hundre års ensomhet. Og lyrikk. Haldis Moren Vesaas. Karin Boye," forteller Broch Aakre. Litteraturvalgene er kanhende noe uvanlige for en ung pike. Men fritidsaktivitetene ellers kaller hun selv "vanlig": Hun bader, sykler, spiller kort, aker. Hun har mange brevvenninner. På skolen er norsk yndlingsfaget. Hun liker å skrive stil; å sette seg ned uten å vite noen ting. "Og så, etter å ha sittet der i noen timer, har jeg plutselig noe på papiret som jeg nesten ikke visste hvor kom fra," forteller Broch Aakre: "Jeg likte det uforutsigbare i skriveprosessen, samtidig følte jeg meg helt trygg på at det alltid ville komme noe når jeg først satte meg ned, stille på stolen. De første opplevelsene av det der er magiske. Etter hvert mister man litt av den tryggheten. På at noe helt sikkert kommer. Og man opplever at man kan rote det til og skrive seg bort og sånt noe."
Høyt tempo, mange vendinger. Og så skriver han med attitude, med et engasjement. Det er morsomt og sårt og rasende.
Utenfor norsktimene og stilskrivingen oppsøker hun ikke utrygghet: "Jeg likte ikke epleslang og andre rampestreker der man måtte løpe og gjemme seg. Jeg var engstelig, dagdrømmende og melankolsk, men glad," fortellerBroch Aakre. Parallelt får pikerommet plakater som er typiske for tiåret hun vokser opp: Dollie de Luxe, Michael Jackson, a-ha, Madonna, U2. Hun finner samtidslitteraturen: "Å lese samtidslitteratur begynte vel med Saabye Christensens Beatles, Kjærstads Forføreren og Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for snø. Høeg har vært en viktig forfatter for meg, for jeg ble så hekta på bøkene hans i den fasen der. På den tiden ante jeg ikke hvordan jeg skulle finne fram til de bøkene jeg likte, det var litt tilfeldig. Da var det magisk å komme over Frøken Smilla. Jeg kommer tilbake til noen av bøkene hans fremdeles. Han har en veldig energisk måte å skrive på. Høyt tempo, mange vendinger. Og så skriver han med attitude, med et engasjement. Det er morsomt og sårt og rasende."
Broch Aakre studerer litteraturvitenskap og filosofi. "Det var helt riktig," sier hun: "Da kom jo all mulig litteratur ramlende inn døra, verdenslitteratur og samtidslitteratur. Så prøvde jeg å skrive. Så hadde jeg skrivesperre i en ti års tid. Og så løsnet det litt etter litt igjen."
Noen ganger finner man de riktige løsningene. Og noen ganger ikke.
Broch Aakre får jobb som forlagsredaktør hos forlaget Tiden. Hun fortsetter å lese og lese: "Forlagsredaktøren leser mye, ja. Manus i første, andre, tredje, fjerde, femte versjon. Men det er jo en annen form for lesing enn når man leser for seg selv, et ferdig verk. Det er mer leting, man setter på radaren – man leter etter det særegne i manuset – det vil man ikke røre, bare verne og sørge for at trer best mulig frem. Og så leter man etter tekstens struktur – det er ofte her man må gå i dialog med forfatteren. Struktur er tøft og det kan være vanskelig å få det man skriver i inspirasjon til å smelte sammen med strukturelle grep. Men det må til. Veldig ofte handler samtalene mellom forfatter og redaktør om struktur, på ett eller annet plan. Og så leter man etter alt som skurrer og etter mulige løsninger," forteller hun. Jeg spør henne om i hvor stor grad hun, som forlagsredaktør, var en medskaper eller medskriver?
– Jeg har nok innerst inne en følelse, både som forfatter og redaktør, at man må komme frem til den riktige løsningen, forklarer hun:
– Hvis man finner den riktige løsningen, så løser det seg. Det betyr ikke at det bare finnes én god løsning på noe. Men det betyr at jeg helst vil lete til jeg finner det som føles riktig. Som redaktør vil man si det riktige. Det kan være noe veldig lite. Men man må lese manuset grundig for å finne frem til det. Flere ganger helst. Det kan ta lang tid før man ser den riktige løsningen, og så, vips. Noen ganger kan løsningen være å skifte fra mannlig til kvinnelig hovedperson eller fra førstepersonsforteller til tredjeperson. Noen ganger å skifte sjanger. Men hvis man som redaktør kommer trekkende med løsninger som ligger utenfor universet i manuset, så kan det bli helt feil. Da kan forfatteren bli forvirret og miste følelsen for manuset. Som redaktør kan man plumpe uti og sier noe helt feil i den fasen. Det er sårbare greier. Men hvis man sier noe riktig kan det være veldig konstruktivt, når forfatteren tør å løfte prosjektet sitt. Det er veldig flott å være vitne til. Noen ganger finner man de riktige løsningene. Og noen ganger ikke.
– Da Morten A. Strøksnes fikk Brageprisen for Havboka sa han noe sånt i takketalen sin: "Takk til forlagsredaktøren for at jeg fikk være med på å skrive denne boken". Han gir altså forlagsredaktøren sin mye kredibilitet – også som forfatter. Hva tenker du om et slikt utsagn?
– Det som har overrasket meg litt opp igjennom årene, en erfaring jeg har gjort meg som redaktør og forfatter selv, som jeg ikke ante noe særlig om da jeg var litteraturstudent og kritiker, for eksempel, er hvor vanskelig det er å skrive så godt man kan. Det er mange ulike former for prestasjonsangst, som gjør at forfatteren holder igjen. Så man trenger en redaktør som kan være fødselshjelper, som kan gi selvtillit og motstand nok til å klare å hente fram det aller, aller beste, som det kanskje gjør vondt å hente fram. Det er litt som en fødsel, tenker jeg, det er rier, det er smerter, det er vill vilje. Og jordmoren finner ut underveis hvilke grep hun må ta for å få ungen ut på best mulig måte, forteller Broch Aakre, og legger til.
– Det er ensomt å være forfatter. Kona di/bestevenninnen leser kanskje manuset ditt for deg en gang, men det er sjelden de gidder å lese manuset ti ganger og være like begeistret/konstruktiv hver gang. Noen må ha tro på deg. Det er det viktigste. Ikke bare ha litt tro på deg. Ikke bare ha evnen til å gi ros for noe bra du har gjort, men noen må dele dine egne store ambisjoner. Alle forfattere har store ambisjoner. Redaktøren må være den som holder fast i disse når man selv tviler.
Tiril Broch Aakre begynner å jobbe som oversetter og forfatter. Hun debuterer med diktsamlingen Kniplinger, og får Kulturdepartementets pris for beste oversettelse av barne- og ungdomslitteratur 2014. I 2015 kommer romanen hennes Redd barna på Flamme Forlag, og hun blir medlem i DnF. Da Norla dro til Frankfurt i høst, var det med Redd barna i vesken. Den var en av Norlas hovedsatsinger.
– Du kjenner Frankfurtmessen godt fra tiden da du jobbet i Tiden. Hva følte du i høst – da du plutselig var stjernen, og ikke formidleren av andre stjerner?
– Jeg var selvfølgelig glad for det, men jeg hadde ikke store forventninger. Fra den andre siden vet jeg at man må ha is i magen. Det er som regel en lang prosess å etablere seg som forfatter. Det er høyst sjelden at noe stort skjer selv om Norla har deg med i kofferten. Men det er et skritt i riktig retning!
– Norge kan bli hovedgjest på Frankfurtmessen. Hva kan det bety for norsk litteratur? For de forfatterne som får dra eller blir formidlet?
– Bra! Uten at jeg vet så altfor mye om det virker det som en gyllen mulighet for norsk litteratur. Norsk litteratur er i vinden i utlandet for tiden, og forhåpentligvis kan enda flere norske forfattere nå ut i verden på den måten.