Den norske Forfatterforening er avhengige av at dyktige medlemer tar på seg verv. Ein av dei som verkeleg har gjort ein innsats i foreninga, og satt spor etter seg, er Tom Egeland. I snart 14 år har han gjort ein solid innsats for DnF, både som styremedlem og etterkvart nettjournalist, også når tida i styret var over. No gir Tom også stafettpinnen som nettjournalist vidare.
DnF har vore svært priviligerte som har hatt ein så dyktig og erfaren journalist til å ha ansvaret for nettsidene våre. Det er ikkje alle foreningar som kan vise til ein kapasitet med bakgrunn som både vaktsjef i Aftenposten og nyheitssjef i TV 2.
Som nyvaldt leiar av DnF i 2023, var det svært trygt for meg å vite at Tom hadde ansvaret for nettsidene. Med sitt journalistblikk har han svært god oversikt over det som rører seg i litteraturfeltet, samtidig som han arbeider raskt og formidlar kompliserte saker slik at det blir forståeleg for alle. Det blir eit sakn å ikkje samarbeide med Tom i framtida.
Men før vi takkar Tom heilt av, må han sjølv til pers som intervjuobjekt.
Du har i mange år vore ein bestseljande og markant forfattar, men det er kanskje ikkje så mange som hugsar deg også som ein erfaren journalist, fortel litt om journalistkarrieren din?
Jeg drømte om å bli forfatter helt siden jeg var barn, men journalistikken var det nærmeste jeg kom det å kunne leve av å skrive. På gymnaset begynte jeg å frilanse for lokalavisen og ukepressen, og slik fikk jeg tilbud om jobb i Vi Menn da jeg skulle til å begynne å studere i 1979. I 1983 fikk jeg jobb i Aftenposten, først som journalist, så som vaktsjef og utgavesjef. I 1992 begynte jeg som redaksjonssjef i TV 2s Oslo-redaksjonen, fra 2000 som nyhetssjef. Men i 2006 tok jeg sjansen: Jeg sa opp den godt betalte og spennende jobben min og ble forfatter på fulltid. Ved siden av jobbet jeg i mange år som bokanmelder i VG, var president i Rivertonklubben og skjøtte vervet som styremedlem.
Det tok litt tid før du fekk eit gjennombrot som forfattar?
Jeg var 23 år da jeg begynte å skrive min første roman i 1982 – først og fremst for å se om jeg klarte det. Det ble en grøsser som heter Stien mot fortiden, senere gjenutgitt som Ragnarok. I årene som fulgte skrev jeg spenningsromaner ved siden av journalistjobben min. Jeg solgte brukbart, men ikke oppsiktsvekkende mye. Det store gjennombruddet kom rundt 2004, da Aftenposten og senere europeisk presse fikk det for seg at Dan Browns Da Vinci-koden måtte være et plagiat av min roman Sirkelens ende. Det var selvsagt bare sprøyt, men som pr-jippo bekrefter det tesen om at du ofte er avhengig av flaks for å bli en snakkis og begynne å selge mye bøker. Med årene er bøkene mine oversatt til 25 språk, det siste er bengali. Det blir ikke mange kronene, boksalget i Bangladesh er ikke noe å skryte av, men du verden så fantastisk gøy det er å bli lest i fremmede land.
Du har også vore engasjert i DnF som styremedlem, kvifor har du ynskt å gjere det ved sidan av ein travel og suksessrik forfattarkarriere?
Jeg så vel på det som en slags «verneplikt» – når du er ønsket til et verv kan du ikke bare svare nei. Dessuten tenkte jeg at DnF hadde godt også av stemmen til en kommersiell krimforfatter i styre og stell.
Korleis har det vore å vere nettjournalist for DnF?
Jeg har storkost meg! Med ansvaret for nettsiden har jeg både hatt en liten tå i mitt gamle yrke, journalistikken, men først og fremst har jeg fått en enestående oversikt over utviklingen i litteraturfeltet. Og fått bli kjent med mange gode kolleger og ikke minst fire flotte og engasjerte ledere: Anne Oterholm, Sigmund Løvåsen, Heidi Marie Kriznik og nå deg, Brynjulf Jung Tjønn. Samt alle de flinke i administrasjonen: Hege, Gunvor og Mette i sin tid og nå Elin, Kerstin og Jeanette.
Korleis starta denne oppgåva for deg?
Da jeg kom inn i styret under Anne Oterholm i 2010, fordelte hun et sett med spesialoppgaver til alle styremedlemmene. Da var det naturlig at jeg påtok meg et ansvar for DnFs nettside. Snart ble også Mette Karlsvik tilknyttet nettsiden som fast journalist. Vi fordelte ansvaret slik at jeg holdt i den løpende nyhetsdekningen av små og store hendelser i litteraturfeltet, mens Mette hadde et spesielt ansvar for intervjuer med medlemmer og reportasjer fra arrangementer.
Har stillinga som nettjournalist endra seg over tid?
Da Mette Karlsvik måtte slutte fordi hun fikk fast jobb i Kulturrådet, sammenfalt det med store budsjettkutt. Heidi Marie spurte derfor om jeg kunne fortsette uten en makker. Jeg hadde ikke kapasitet til å være utegående journalist, slik Mette var, men jeg sa ja til å fortsette som en slags nyhetsdesk som kunne fange opp smått og stort fra litteraturfeltet. Arbeidet har jo utviklet seg i pakt med utviklingen i samfunnet for øvrig, ikke minst har mye av publikums fokus flyttet seg over på sosiale medie-plattformer.
Du er jo ein forfattar som kan leve av boksalet, kva tenkjer du om forfattarøkonomien i Norge og normalkontraktsforhandlingar som no har blitt brotne?
De siste tjue årene har jeg vært privilegert – jeg utkommer i store opplag og tjener godt. Men jeg og mine bestselgende kolleger er ikke representative for forfattergruppen! Tvert imot. Vi er kanskje tjue–tretti forfattere som lever godt av å skrive bøker her til lands. De fleste er jo ikke så heldig, men de er kjempeviktige for norsk litteratur! Les bare Helene Guåkers kronikk: https://www.forfatterforeningen.no/artikkel/hvert-ar-spor-jeg-meg-sjol-blir-neste-ar-mitt-siste-som-forfatter/
Det er for forfattere som Helene at foreningene kjemper for bedre royalty og betingelser. I alle år har hefteavgiften på 15 prosent både forundret og ergret meg.
Jeg har jo selv sittet i noen forhandlingsutvalg for forfattersiden og vet hvor langt inne det sitter for forleggerne å styrke forfatterøkonomien. Men som jeg pleier å si: Uten forfattere, ingen bokbransje.
Litteraturen er avhengig av nye stemmer – også stemmer som ikke av seg selv selger i bunker og stabler – og stipender og royalty er nå engang det som muliggjør en slik utvikling. Forleggerne forhandler på vegne av selskapets bunnlinje – forfatterne forhandler på vegne av sin egen lommebok.
Tom har ikkje berre for styremedlem og nettjournalist, han har også engasjert seg offentleg i fleire ulike litteraturpolitiske saker. Det kjem tydeleg fram i helsingane frå tre av leiarane han har jobba med.
Heidi Marie Kriznik:
Selv om det nå er som nettjournalist Tom skal takkes av, så vil jeg også takke Tom for innsatsen de sju åra han satt i Forfatterforeningens styre. Tom engasjerte seg blant annet aktivt for å få fjerna merverdiavgift på e-bøker. Og gjør du et nyhetssøk på momsfritak og e-bøker, så får du mange treff knytta til Tom Egeland og det helt tilbake til 2010 og så fram til mva på e-bøker omsider ble fjerna i 2019. Takk for den innsatsen Tom!
Jeg vil også fremheve at Tom stiller seg solidarisk til avtaleverket. Det at bestselgende forfattere, som Tom, gjør det, er helt avgjørende.
For når forfattere som kunne ha forhandla bedre vilkår for seg selv, stiller seg solidariske til avtaleverket, gir det alle forfattere like vilkår og et minstemål av betaling for bøkene – noe som muliggjør at det skrives frem en mangfoldig litteratur.
Og sist, men ikke minst, så vil jeg takke den kjappe, tilstedeværende, oppdaterte, oppfinnsomme og fleksible journalisten som Tom har vært gjennom alle de åra han har vært Forfatterforeningens nettjournalist.
Sigmund Løvåsen:
Med si erfaring frå både TV og avis, og som forfattar og styremedlem, har Tom vore av uvurderleg verdi for Forfatterforeningen. Ikkje berre som nettjournalist, men også som rådgjevar når vi skulle ut media med ei sak eller ein bodskap. I sitt arbeid med nettsida viste han seg som presis, effektiv og kunnskapsrik. Tom har også sjølv bidratt mykje i det offentlege ordskiftet om litteraturpolitikk og forfattarane sine kår. Da har han alltid stått solidarisk i lag med heile forfattarstanden og støtta opp om ordningar, avtaleverk og litteraturpolitiske verkemiddel han sjølv ikkje er avhengig av for å klare seg, men som litteraturen som heilskap er avhengig av. Og så er han ein veldig hyggeleg fyr!
Anne Oterholm:
Da Tom Egeland ble valgt inn i DnF-styret i mars 2010. 20. mai (hvilket sannsynligvis var det andre styremøtet Tom var med på) sto hjemmesiden på sakslista. Hjemmesiden hadde eksistert noen år allerede, men systematikken i hva som ble lagt ut og hvor ofte og antallet som faktisk leste det som sto, var ikke på topp, selv om DnF jobbet med saken. Siden bidro i liten grad til å sette saker som var viktige for Forfatterforeningen på agendaen. Med Tom Egeland i styret åpnet det seg rett og slett en mulighet som ingen helt hadde sett for seg. Det vil si, om Tom kunne tenke seg å bli brukt … Jeg husker at noe av det første han forklarte meg var at vi ikke kunne gå rundt og kalle nettsiden en Hjemmeside, at det var noe helt annet enn det vi egentlig var ute etter. Og vi/jeg lyttet og med Tom endret da også siden seg fullstendig. For å få trafikk på siden, måtte det nemlig legges ut innhold mer eller mindre kontinuerlig, slik at folk fikk med seg at de hadde en grunn til å oppsøke siden. I notatet som ble forelagt styret 20. mai 2010, ble Tom foreslått som styrets nettsideansvarlige og det sto at denne funksjonen ville innebære daglig oppfølging og arbeid. Det ble foreslått at honoraret for perioden frem til juli 2011 skulle være kroner 30.000 (i tillegg skulle det engasjeres en nettsidejournalist som kunne skrive de litt lengre sakene).
Det er helt åpenbart at Tom har vært en av de mest kompetente og underbetalte nettsideansvarlige noensinne … En revolusjon? Antallet brukere økte med tusenvis og nettsiden ble en side DnF og styret kunne bruke strategisk.
Anne, skal ikke du skrive en kommentar om det ene eller det andre i forbindelse med det ene eller det andre, nei, Anne, ikke om en uke, nå! Jeg lærte virkelig så mye av å jobbe sammen med Tom! Samtidig som det alltid var hyggelig, muligens kan han bli irritert og sur, men det vet ikke jeg noe om. Det er utrolig hyggelig å få lov til å takke Tom for en helt fantastisk innsats for Forfatterforeningen.
DnF ynskjer med dette å takke Tom for det viktige arbeidet og den strålande innsatsen for foreninga!