Da er Ann Kavlis nye bok sendt fra Sentraldistribusjonen. Ut av Oslo er hennes første bok på bokmål. Hør henne fortelle om byttet av målform, og om forholdet til små og store steder her: Ann Kavli var mitt første, vennlige møte med litteraturmiljøet i Norge. Også andre kom inn i det gjennom henne. Kavli er så mye mer enn bøkene hun har laget. Hun er et bilde, er musikk og poesi. Oslos lyrikkmiljø har vært farget av billedkunstneren, poeten, musikeren. Arrangementer på Josefine Viseklubb har rekruttert adskillige forfattere. Da litteraturhuset åpnet, holdt Kavli arrangementer her. Selv møtte jeg henne på diktkveld hos Det norske Samlaget. Hun lyste opp et mørkt hjørne bakerst i lokalet, åpnet opp litteraturnorge for meg, og viste at det er mer enn bøker. Dette er snart sju år siden. Det er tjue år siden Ann selv debuterte som lyriker med Noko skal hende deg. Siden da har hun gitt ut 4
diktsamlinger, to romaner, og en bok med lyrisk prosa. Seks år etter sin
forrige bok Flytt, kommer endelig en ny diktsamling. Ut av juli er på bokmål, og den første Kavliboka på MargBok.
– Jeg har selvfølgelig gått over til bokmål for å tjene penger på å skrive lyrikk, sier Kavli med et smil. Hun debuterte på Det norske samlaget i 1991, og har på disse 20 årene gitt ut 3 romaner og 4 diktsamlinger på nynorskforlaget. Romsdølen har nå bodd i Oslo lenger enn hun bodde på Vestlandet, siden 1989. Det kan ha gjort noe med språket hennes:
– Jeg forsøkte først å omforme stoffet til denne boka til nynorsk. Men det var
som å forsøke å tvinge en firkant inn i en trekant Jeg måtte være tro
mot den formen som tekstmassen kom ut i først. Rytmen og klangen i språket insisterte på å være bokmål.
– Nynorsk åpner for individuell tilpassing. Hva tenker du om det?
– Jeg synes det blir feil å sette dette opp mot hverandre. Som forfatter må en bruke den formen en ønsker, og som kjennes riktig for det stoffet en skal skrive ut. Jeg har ikke nødvendigvis tatt et endelig farvel med nynorsken. Men for
denne boka var det riktig å benytte formen bokmål. Å stå uten forlag var tungt.
Det er hva jeg mener med ufritt: At jeg måtte bryte opp med et forlag på grunn av den nye formen.
– Den nye formen er ganske fortellende. Hvordan ble det slik?
- Det har nok med rytmen, drivet å gjøre. Tekstur er noe annet jeg forholder meg til. At det er stofflig, det er viktig for meg. Det kjentes frigjørende å skifte målform, å bruke en annen form enn jeg har gjort skjønnlitterært tidligere. Jeg mener at tekst innbyr til å være nær. Jeg er på parti med det menneskelige.
– Med ensomheten?
- Ja, og med lengselen etter å møtes, og jeg skriver om de møtene som i glimt oppstår mellom menneskene . De sekundene , små stundene utenforskapet oppløses. Eller avstanden økes. Det menneskelige er verdt å forsvare. Jeg
er opptatt av tilkortkommenheten, det å ikke kjenne seg hjemme, tilhørt. Det forener oss også. Det er en del av det å være menneske. Jeg ønsker å styrke de modige sidene i oss, – det som gjør at vi fortsetter og fortsetter. Men man stiller seg lett for hugg når man skal forsvare slike verdier.
– Hvorfor er det sånn?
– Vi lever i en verden hvor konflikter får en stor plass og verdi. Og det uten at vi kommer så mye videre av det, kanskje? Vi er omgitt av beskrivelser av faenskap, hat, lidelse og det er konfliktene som står i fokus i mediebildet, og jeg, og mange med meg, kjenner en stor avmakt overfor disse kreftene. Jeg tror 22/7 viser at det er dypt menneskelig å ønske godt. Det skjedde intuitivt i oss, det kom kollektivt, og det var ingen regi på hvordan vi som nasjon skulle takle denne ondskapen. Vi ropte ikke på hevn, gapestokk eller dødsstraff. Vi søkte sammen, tente lys og gikk til de klisjefylte symbolene og fylte de med nytt innhold. Lys, roser og hjerter. Våre ledere og jourmalister mistet og manglet ordene, de gikk til poesien, til Nordal Grieg, til kunstnerne. Kunsten er også hva vi griper til når vi rammes så dramatisk og ondskapsfullt. Jeg tenker at vi som menneskehet er på rett vei når vi velger å bruke hjertekraft framfor hevn og gapestokk.
Oslo
– I hvor stor grad handler skiftet til bokmål om at du bor i Oslo?
- Det er vanskelig å måle, synes jeg. Vi omgis av jo av språk hele tiden som påvirker. Ord er også musikalitet, rytme og klang, og nynorsk og bokmål er forskjellige musikalske uttrykk, sier Kavli, som er av en familie musikere fra indre Romsdal.
– Jeg har bodd mange steder i Osloområdet siden jeg flyttet hit i 1989. Jeg har bodd på Vinderen, Nesodden og Holmlia, – som var en smeltedigel av språk og nasjonaliteter. Da begynte språket mitt for første gangen å ramle sammen. Det har vært et positivt trykk mot språket mitt. Det handler nok ikke bare om østlandet og riksmål, det handler om at det er så mange språk her. Sånn er det når man har ører, vet du, smiler Kavli.
– Tar du for alvor eiendom over Oslo med denne boka?
- Oslo er en kulisse. Som de andre stedene- havet, fjellet , isbreen og lignende. Boka handler mer om å sette steder i relieff til hverandre. Boka er en toccata over steder og tilstander, sier Kavli. For ordens skyld: «Toccata» er fra italiensk, kommer fra «å ta på». Det er musikkstykker for «lett fingerberøring», som arpeggioer, musikk med kjapp rytme, gjerne for strengeinstrumenter.
– Bislet og Theresesgate er poetiske navn. Jeg bor der , har tilknytning til
disse stedene og navnene. Jeg bruker av det som er rett utenfor meg.
– Hva gjør Bislet og Theresesgate litterært interessant, eller interessant for forfattere?
- Kulturen navnene skinner av, historikken knyttet til området. De vakre bygårdene, Fagerborg Kirke, Stensparken og Sigrid Undset-statuen., for å nevne noe.
– Når visste du at tittelen skulle bli Ut av juli?
– For fem år siden. Det er oftest slik med meg: først kommer tittelen, og da vet jeg at det blir en bok, smiler Kavli.
Billedkunstneren
Ann Kavli har gjennom alle sine voksne år vekslet mellom å skrive og å jobbe som billedkunstner, og hadde nylig vernissage på en salgsutstilling i Tvedestrand. På en halv time solgte Kavli sju av tolv malerier. Hun behersker verbale så vel som visuelle formspråk.
– Føler du deg i slekt med Paal-Helge Haugen? Anne?
– Jeg liker nedslagene, og at det ikke er så mye fortelling rundt essensen. Nå er jo punktroman avlegs. Og jeg er lite opptatt av trender i litteraturen. Trender kan fort bli en hemsko, noe man blir forledet av eller forført av. Det viktigste er å være tro selv mot det som er ens eget uttrykk.
– Men en eller annen sjangerbenevnelse må du gi bøkene.
– Jeg skulle gjerne ha sluppet de kategoriene. Men bøker er en del av et litterært system av innkjøp, bokhandlere, bokhyller i biblioteket, og så videre. Da blir «dikt» det nærmeste å kalle boka , for meg.
– Utstillingen din kom rett før boka kommer. Utfyller de hverandre, eller har med hverandre å gjøre på andre måter?
– Når jeg maler kommer det dikt som jeg får lyst til å skrive. Når jeg skriver kommer det bilder som jeg får lyst til å male. Jeg er ganske utålmodig som person.. Det å skrive tar lang tid. Fra man begynner å skrive, til boka kommer, går det veldig lang tid for slike forfattere som meg. Det kan gjøre meg veldig utålmodig. Å male er noe annet, noe håndfast. Det er en glede i å se et konkret og raskt resultat av et arbeid, og jobbe med materialet helt fysisk, grise og rote, strøk og bevegelse, rytme og komposisjon. Jeg bruker akryl , papircollage og kull, som er veldig direkte og spontane medium. Det som blir malt og tegnet, det blir stående. Jeg må stå for hvert strøk.
– Ja, hva står du for som maler?
– Jeg tror at bildene berører. Det er gledelig at folk vil omgi seg med det jeg lager, ønsker å ha det der de bor . Publikum er opptatt av min koloritt, sanselighet, fortellingen som ligger bak, som ikke jeg forteller, men som blir fortalt av de som ser på maleriene mine. Det synes jeg om! Jeg gir noe til deg, som du fortsetter å skape., for å si det sånn. Men dette om hva jeg står for, det må andre si noe om. Uansett: Glede er ikke det verste man kan smitte hverandre med., eller hva?
– Hvem eller hva kan du få noe fra?
– Naturen. Byen. Det kan være alt fra et rottent løv i trikkesporet, til storslagne sjølandsskap, himmel og hav. Blomster. Mennesker. Andres bøker, kunst, musikk. Reiser. Jeg plukker der jeg kan. Jeg henter også mye fra stillhet. Også i byen. Det finnes stille rom i byen også.
– Har du eksempler?
– Domkirken, Fagerborgkirken, en benk I parken, Enkelt, og tilgjengelig.