Forfatteren, oversetteren og musikeren Øivind Hånes (f. 1960) er tidligere leder for Internasjonalt utvalg i Den norske Forfatterforening. Han har også vært Forfatterforeningens representant i Norsk PENs Komité for Fengslede Forfattere. Hånes var også redaktør for en gjendiktning av lhan Sami Çomaks poesi til norsk, Elvene renner ut av kartene, som utkom på Gyldendal i fjor.
*
Året var 1993, og Den norske Forfatterforening fylte 100 år. I den forbindelse mottok foreningen en gladmelding: Kulturdepartementet bevilger 100 000 kroner i året øremerket en ytringsfrihetspris som skal deles ut av DnF. Etter hvert har dette beløpet blitt oppjustert til 200 000 kroner.
Øvelser i ambivalens
Å sitte i Forfatterforeningens internasjonale utvalg er et verv som både er meningsfylt og deprimerende. Man får øynene opp for hvor ille det står til med ytringsfriheten rundt om i en verden hvor nesten 90 % av jordas befolkning lever i land hvor retten til å ytre seg enten er helt fraværende eller sterkt begrenset. Journalister, skribenter og forfattere knebles, trakasseres, arresteres, tortureres og likvideres. Det er livsfarlig å publisere sine meninger i det offentlige rom. Deltakelse i Internasjonalt utvalg kan derfor være en introduksjon til en virkelighet som er milevidt unna vår fredelige norske hverdag. Men den gode nyheten er at man faktisk kan være med og gjøre en liten forskjell. Vi har muligheten til å rette oppmerksomhet og søkelys på forfattere som er i en vanskelig eller kritisk situasjon.
En grunnleggende forutsetning
Uten ytringsfrihet er vi lite verdt som forfattere, og nettopp derfor er det så viktig at vi som lever og bor i land hvor vi faktisk har denne friheten bruker stemmene våre til å forsvare den. Vi skal ikke lenger enn til Europas største demokrati, Tyskland, for å finne betydelige begrensninger for hva man kan si og ikke si. Kulturarbeidere og institusjoner som mottar statlige tilskudd tvinges der til å forplikte seg til å avstå fra å ytre bestemte ting i det offentlige rom dersom de vil beholde støtten, og myndighetene overstyrer fagjuryer ved tildeling av litterære priser og kansellerer internasjonalt anerkjente forfattere som avviker fra den offisielle injen. Og det er ikke bare statlig sensur som setter begrensninger. Spesielt i Asia og Afrika er religiøse og etniske grupperinger en mektig faktor som utgjør en stor trussel mot ytrere som artikulerer meninger som i motstandernes øyne er kontroversielle og avvikende fra den rette tro.
Det fastlåste Midtøsten
Det er lett å bli både oppgitt, resignert, frustrert og forbannet over tingenes tilstand, men la oss heller se på hva vi faktisk har oppnådd på disse årene hvor prisen har blitt delt ut. Selv om prisen tildeles en bestemt forfatter, som derigjennom kan få en bedring i sin tilværelse, handler det også om å gi oppmerksomhet til de utfordringene som bestemte land og regioner til enhver tid står overfor. Den første prisen, utdelt i 1994, gikk til den palestinske forfatteren Izzat al-Ghazzawi. Han var formann for Palestinsk forfatterforening, og en forkjemper for dialog mellom palestinske og israelske forfattere. Dette var et problematisk og farlig standpunkt både i Israel og Palestina, hvor situasjonen var – og er – sterkt polarisert. Han var kandidat til ledervervet i PEN International, men døde bare 52 år gammel i 2003. Etter hans død organiserte noen norske forfattere en omfattende innsamlingsaksjon som strakte seg over flere år, slik at sønnene hans kunne skaffe seg høyere utdanning. I 2001 gikk prisen til israeleren Amos Oz, som i likhet med al-Ghazzawi tok til orde for dialog mellom Israel og Palestina, og i 2018 var det palestinske Dareen Tatour som var mottaker. Felles for disse tre var en søken etter en vei ut av en ødeleggende virkelighet der posisjoner virker helt fastlåste og ingen løsning synes mulig.
Landet mellom øst og vest
Et annet land som har vært gjenstand for stor oppmerksomhet fra Internasjonalt utvalg, er Tyrkia. Tyrkiske og kurdiske forfattere og menneskerettsforkjempere har fått prisen hele seks ganger: İsmail Beşikçi i 1995, Yaşar Kemal i 1997, Ragıp Zarakolu i 2004, Muharrem Erbey i 2013, Aslı Erdoğan i 2017 og i 2021 ble prisen delt mellom Ahmet Altan og den kurdiske forfatteren İlhan Sami Çomak. Eugene Schoulgin, som sannsynligvis er den av våre medlemmer som kjenner tyrkiske forhold aller best, sa følgende under utdelingen av prisen til Muharrem Erbey: «Tyrkia er i ferd med å oppleve et rettshavari av dimensjoner. Det er ingen likhet for loven, det felles politiske dommer på løpende bånd, og folk idømmes grotesk lange fengselsstraffer på mildt sagt løst grunnlag. Dette er svært dårlige nyheter for alle som har hatt forhåpninger om at Tyrkia, med sin strategisk viktige rolle som brobygger mellom Asia og Europa, kunne bli et godt fungerende muslimsk demokrati, og dermed et forbilde for de moderate og forsonende kreftene i denne regionen. Oppi alt dette kommer så det kurdiske problemet. Kurderne er en stor befolkningsgruppe på rundt 30 millioner mennesker som ikke har sin egen stat. De har blitt utsatt for systematisk forfølgelse, og mange kurdiske forfattere, journalister og aktivister har blitt fengslet og drept.»
Debatt og diskusjon
Det har siden starten vært grundige diskusjoner og debatter om hvem som kan og bør få denne prisen. Skal man gi den til en internasjonalt høyt profilert forfatter som allerede får mye oppmerksomhet, eller bør den tildeles mer ukjente forfattere for å rette fokus mot deres skjebne? Skal man gi den til skribenter som sitter fengslet med lange dommer, eller bør man heller søke forfattere som kan utrette ting i sitt daglige virke? Og ikke minst: Kan også norske statsborgere få den som en anerkjennelse for sin innsats for ytringsfriheten? Fire norske statsborgere har til nå fått prisen: Joar Tranøy i 1996, Axel Jensen i 1998, Wera Sæther i 2012 og Sumaya Jirde Ali i 2018.
Prisen for prisen
I ett tilfelle har også navnet på prisvinneren blitt unntatt offentligheten. Det skjedde i 2015, og årsaken var at det ble vurdert som altfor risikabelt å gå ut med navnet på mottakeren. En offentliggjøring kunne medføre at regimet i det aktuelle landet ville gjennomføre kraftige represalier mot vinneren. Under slike omstendigheter skal man trå varsomt, og da ville prisen virke mot sin hensikt. Slike hensyn må alltid ligge til grunn for de tildelingene som foretas.
Ytringsfrihet og handlingsplan
I foreningens handlingsplan for 2024 står følgende å lese under avsnittet Ytringsfrihet og internasjonalt arbeid: «I Forfatterforeningens § 2 er det nedfelt at Forfatterforeningen skal arbeide for å styrke og verne om forfatteres ytringsfrihet. Forfatterforeningen skal jobbe for norske forfatteres ytringsfrihet, men også ta et internasjonalt ansvar.» I dette ligger det at Forfatterforeningen vil forsvare ytringsfrihetens vilkår, at man vil søke å synliggjøre prisen og det arbeidet ytringsprisvinnerne representerer, samt følge opp tidligere vinnere av prisen. Man vil også se på muligheter for at foreningens internasjonale utvalg, som primært arbeider med tildeling av Ytringsfrihetsprisen, kan utvide arbeidet i enkeltsaker og i tråd med foreningens handlingsprogram.
Mange dråper små gjør en stor å
Ingen kan redde alle, men alle kan bidra til å gjøre tilværelsen litt bedre for noen. Overgrep mot ytringsfriheten er et nærmest endeløst langt lerret å bleke, og selvsagt kan man til tider bli motløs, men all erfaring tilsier at det faktisk nytter. Vi må velge oss ut noen saker som vi til enhver tid jobber med, for om mulig å påvirke prosesser der forfattere er utsatt for trakassering og knebling fra regimer og fundamentalister. Med de sosiale medienes inntog har det blitt skremmende enkelt å spre hat, og dette merker også vi som lever og bor i et land med høy grad av ytringsfrihet. Skittkasting og trusler har blitt en del av hverdagen for dem som stikker hodet fram og fronter meninger og synspunkter, og det er vår plikt som forfattere å stille opp som motkraft der dette skjer. Uten en sivilisert offentlig samtale kommer vi ingen vei, og Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris har gjennom 30 år gitt et svært verdifullt bidrag til dette.