Linda Therese Utstøl er fra Nes i Hedmark, men kom inn i det store kunstnettverket Trafo.no da hun var 18 år. Der delte hun dikt som allerede da var publiseringsverdige. Skrivekunsten ble finslipt under forfatterstudiet i Bø. Da hun debuterte som forfatter var det med en såkalt splittdiktsamling – Mannen er vakker fra livet og opp – sammen med Unnveig Aas, på Flamme Forlag. I 2019 kom andreboka, også denne på Flamme og også dette dikt: Moderne hengivenhet.
Trafo er en plass der unge kunstnere innenfor alle disipliner kan dele verkene sine, og få mentorhjelp fra etablerte aktører. Du benyttet deg av Trafo. Hva betydde det for at du har satset på skrivingen?
Jeg ble medlem på Trafo da jeg var 18, i løpet av det siste halvåret jeg bodde hjemme på bygda. Det var vel først og fremst et sted å dele det jeg hadde skrevet med andre og få tilbakemelding. Og det var kult med en plattform som gjorde det lettere å komme i kontakt med andre med samme interesser, selv om jeg ikke kan huske at jeg benyttet meg veldig mye av den muligheten. Trafo var et fint tilbud, men jeg tror det var tilbakemeldingene fra lærerne mine og litteraturinteressen, som fikk meg til å ville gå videre med skriving.
I 2011 gikk du også ut fra Forfatterstudiet i Bø, og ble presentert i Forfatterstudiet i Bøs antologi, Ligge nært inntil en tredjeperson. Jeg leser høyt noen linjer fra ditt bidrag..: det farlige var: grå kinn, buskete øyebryn/ vi lekte i bedehusbassenget/ lydene var høyere etter flanellografen
Da var du 20. Nå er du et tiår eldre. Hva tenker du i dag om det 20-åringen skrev?
Jeg liker fortsatt det diktet veldig godt, bare tanken på flanellograf gjør meg oppspilt og nostalgisk. Det er en helt fantastisk måte å levendegjøre historier på! Samtidig er jeg klar over at det kanskje ikke er alle som har denne samme sterke emosjonelle tilknytningen til flanellografer. Det er litt det som er utfordringen med å skrive, det er ikke bare forfatteren som skal forstå fylden og dybden i ordene på papiret, man må finne en måte kommunisere det underliggende. Men det er også dette som er gøy med å skrive, både forsøke å skape en relasjon til det man skriver om og til dem man skriver til.
Bare tanken på flanellograf gjør meg oppspilt og nostalgisk
Så kom den store debuten, i 2014. Men denne debuten – som antologidebutene – delte du med noen – nærmere bestemt Unnveig Aas. Mannen er vakker fra livet og opp het den. Hva har du lyst til å fortelle om det prosjektet?
Etter Bø flyttet jeg og Unnveig inn i samme kollektiv på Frogner og fortsatte å skrive og dele tekster, samtidig som vi forsøkte å gjenopplive Kristiania-Bohemen (bare uten syfilisen og kanskje med litt mer ironisk distanse). Før jeg flyttet til Oslo hadde jeg deltatt på litteraturgalleriet Splittet Kjerne og Volapük, og vi ble inspirert til å ha lignende litteraturkvelder og festivaler hjemme. Vi forsøkte å skape litt av det samme fellesskapet rundt tekst som på folkehøgskolen og Bø tror jeg.
Mannen (som vi liker å kalle boka) ble til fordi vi merket at vi skrev om samme tema, men fra to litt forskjellige innfallsvinkler. Vi tenkte det kunne vært kult å samle diktene i samme samling istedenfor å gi dem ut hver for seg. Dessuten hadde vi ikke sett så mange gjøre det før. Boka ble nok skapt som resultatet av en hel del fjas rundt kjøkkenbordet, men da vi fant på tittelen måtte vi jo bare begynne å ta prosjektet mer og mer seriøst.
Så studerte du idéhistorie, ikke sant? Og ble frilanser for Minerva. Stemmer det? Vil du si noe om de valgene, og om de har sammenheng med bakgrunnen din fra å drive med poesi?
Ja, eller, jeg er frilanser både som tekstkonsulent for forlag og skribent og en av de jeg skriver for er Minerva. Jeg har også vært vikarierende kulturredaktør for dem det siste halvåret. Ellers er jeg redaktør i Mentsch Magazine, som jeg har vært med på å starte.
Jeg kommer fra et hjem med mye leseglede og jeg begynte tidlig å skrive, men hjemme ble jeg ikke akkurat eksponert for verdenshistoriens store litterære verker. Grunnen til at det ble idéhistorie henger kanskje sammen med at da jeg var sånn ni (tror jeg) ble jeg helt hekta på Sofies Verden av Jostein Gaarder. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leste den og hørte den på lydbok. Gjennom skolen ble jeg introdusert for, og ble mer og mer interessert i litteraturhistorie og falt veldig for forfattere som Amalie Skram og Hans Jæger. For å være helt ærlig så begynte jeg å studere idéhistorie fordi det virket som et fint kompromiss mellom filosofi og litteratur. Og samtidig så tenkte jeg at det var nødvendig å få mer kunnskap om både hva som var skrevet og tenkt før meg, og jeg håpte å få et godt grunnlag å skrive ut fra.
Når den andre boka di kommer, sier du til avisen Dagen noe sånt som at sannhet må belyses fra mange sider – og at poesien er en av disse vinklene. Handlet dette om forholdet tro og poesi?
Ja, absolutt, men det handler kanskje mer om kunstsyn. Jeg er ikke med på en forståelse av kunst eller litteratur som “kunst for kunstens skyld” hvor det estetiske uttrykket bare trenger å vekke en følelse, være nyskapende eller oppnå en viss grad av kompleksitet. Da blir kunst bare en form for snobberi. Jeg hadde aldri kunne forsvare det å bruke så mye tid på å skrive om jeg bare trodde det var tom estetikk.
Kunst og litteratur kan gjøre disse tingene jeg nevner over, og det er viktige aspekter ved kunsten, men mer fundamentalt må god kunst, eller “det skjønne” kombineres med det som er sant og godt. Litteratur er meningsfylt og har potensiale til å vise oss noe viktig om virkeligheten. I likhet med at litteratur forsøker å ta stilling til, eller oppdage hva som er sant, er enhver tro forsøk på det samme. Denne likheten ser man også mellom litteratur og bønn. Begge er avhengig av man ser og lytter oppmerksomt og lar seg forundre over hvor skjønn, meningsfylt og helhetlig verden er. I hver minste detalj kan man alltid oppdage nytt innhold. Begge er en form for kontemplasjon.
I intervjuet med Dagen siktet jeg sikkert også mer spesifikt til kristen tro som alltid har hatt en sterk tilknytning til litteraturen og dens evne til å vekke forestillingsevnen og kommunisere hva relasjonen mellom Gud og menneske går ut på. Innsikten man kan få gjennom litteratur, vil om den troende har rett, også føre til en dypere relasjon med og innsikt i Gud. Så slik er det også et praktisk forhold mellom tro og poesi.
Hva det er med katolisimen som ser ut til å trekke til seg relativt mange forfattere og andre intellektuelle?
Er det lov å svare fordi det er sant? (Og fordi god litteratur må si noe sant for å være god litteratur?) Neida (joda), men jeg tror kanskje det er fordi det kreves en praksis og en virkelighetsforståelse med en ganske radikal og bred sannhetssøken. Ideelt sett om man tror på en Gud og at mennesket er født i Guds bilde, burde vi bruke alle verktøyene vi har fått for å forsøke oppdage verden slik den er. Det er et ansvar som ligger på alle troende. Kombinert med en overbevisning om at vår fornuft faktisk er fornuftig, ikke bare tilfeldige eller deterministiske innskytelser og instinkter. Da har man større grunn til å ta den på alvor. Det samme gjelder vår intuisjon for skjønnhet og historier. Derfor har alt fra vitenskap til kunst vært viktig for kirken, man har en tro på at menneske har potensiale til å nærme seg Gud gjennom både sannhet og skjønnhet generelt. Man skal bruke alle verktøy, talenter og kunnskap for å søke Gud.
Kirken har også en veldig lang tradisjon som både inkluderer fremveksten av universitetene og aktivt finansiering av kunst, som kanskje gjør det mer nærliggende for folk å ta del i dette selv. Det skader jo heller ikke at det er et verdensomspennende kirkefellesskap, som bare i antall gjør det ganske sannsynlig at man i hvert fall kan peke ut noen geniale medlemmer. Så ikke misforstå meg, jeg tror ikke det er en kausal sammenheng mellom å være katolikk og å være begavet (det er nok av eksempler på det motsatte og det er dessuten heller ikke det som er det viktigste), men jeg tror det er en tro som legger til rette for at man får utvikle sine individuelle talenter innenfor disse feltene. Ser man på variasjonen blant de som blir regnet som helgener ser man noe av det samme. Det er en radikalitet og hellighet hos dem alle, men de er veldig forskjellige.