Tildelingen finner sted i dag, torsdag 19. mars klokken 14, på Sehesteds plass i Oslo. Prisen ble delt ut på ekstraordinært vis, i friluft og uten publikum, på grunn av koronaepedemien.
Forlaget Gyldendal skriver at «Nada er en roman om introspeksjon og selvbedrag, meditasjonsleirer og personlige shoppere. Det handler om å lengte etter renhet i en kaotisk verden – og om hvor fremmed den historien vi forteller om oss selv, kan virke for andre..»
I juryens begrunnelse heter det: «Debutanter skriver ofte med utgangspunkt i sin egen livssituasjon. Årets vinner av Vesaas-prisen har valgt en annen vei. Med betydelig forestillings- og innlevelsesevne skriver hun frem en hovedperson som befinner seg et helt annet sted i livet enn forfatteren selv. Romanen er et relasjonsdrama med et skarpt blikk for nåtidens sosiale fenomen, et generasjonsportrett om forholdet mellom mødre og døtre, men først og fremst innsirkler verket det kompliserte forholdet mellom individuell frihet kontra det å være forpliktet overfor andre. Det er denne evigvarende problemstillingen Hanna Stoltenberg gir en moderne innpakning i den lesverdige og engasjerende romanen Nada..»
Tarjei Vesaas’ Debutantpris blir hvert år blir delt ut til fjorårets beste unge skjønnlitterære forfatter. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens litterære råd som er prisjury. Juryen består av rådets ni medlemmer, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier.
Prisen ble innstiftet av Tarjei Vesaas i 1964 med pengene Vesaas mottok som vinner av Nordisk råds litteraturpris dette året.
Her følger juryens begrunnelse i sin helhet:
Det finnes mange litterære priser, men Vesaas-prisen står i en særstilling. Du får bare en sjanse på den. Det hjelper ikke hvor godt du skriver resten av livet. Det hjelper ikke engang om du vinner Nobelprisen i litteratur, Vesaas får du aldri! Den prisen er forbeholdt debutantene, og derfor er den viktig.
Da Tarjei Vesaas opprettet den i 1964, gjorde han det fordi han brydde seg om litteraturen – og om forfatterne. I en viss forstand er det to sider av samme sak, men aldri hverken før eller siden er forfattere så sårbare som når de debuterer. Alle som utgir en bok, uansett sjanger, deler noe privat og personlig med verden. Å skrive er å avsløre seg. Da kan det være tøft å bli møtt av kritiske, av og til uforstandige eller vrangvillige, røster, men enda verre er det å bli møtt med likegyldighet. Det skjer dessverre stadig oftere.
Det litterære Råd kan man si mye om, men vi som sitter der er aldri likegyldige. Hver ny bok blir lest med stort alvor, hver ny stemme blir møtt med forventning og håp om å finne innsikter, tanker og skrivemåter som kan sørge for at litteraturen vil fortsette å være relevant og viktig i verden. Og hvert år, også dette, finner vi det vi leter etter.
Debutanter skriver ofte med utgangspunkt i sin egen livssituasjon. Årets vinner av Vesaas-prisen har valgt en annen vei. Med betydelig forestillings- og innlevelsesevne skriver hun frem en hovedperson som befinner seg et helt annet sted i livet enn forfatteren selv. Romanen er et relasjonsdrama med et skarpt blikk for nåtidens sosiale fenomen, et generasjonsportrett om forholdet mellom mødre og døtre, men først og fremst innsirkler verket det kompliserte forholdet mellom individuell frihet kontra det å være forpliktet overfor andre. Det er denne evigvarende problemstillingen Hanna Stoltenberg gir en moderne innpakning i den lesverdige og engasjerende romanen Nada.
Det er først og fremst Karins historie som fortelles i Nada. Hun er femtito år gammel, har en jobb hun ikke bryr seg om, og en voksen datter, Helene, som hun bare har sporadisk kontakt med. Karin er rett og slett ikke en særlig engasjert mor, eller bestemor for den saks skyld. Hun har nok med sitt eget liv, som stort sett består av en jobb hun ikke bryr seg om og en rekke tilfeldige forhold til menn som hun treffer gjennom Tinder eller på bar.
Karin lever slik hun gjør fordi hun vil. Det er de tilfeldige møtene og de flyktige relasjonene som gir henne frihet, det er det uforpliktende som tilfører hverdagen hennes nødvendig energi. Når Karin allikevel opplever at slike møter ikke lenger gir det samme utbyttet som før, er det ikke nødvendigvis fordi hun lengter etter noe mer; det er kanskje bare en naturlig konsekvens av tidens gang.
Da hun var yngre, likte hun å reise seg naken fra sengen nesten umiddelbart etter å ha hatt sex med en ny mann, beveget seg med den største naturlighet rundt i rommet, løftet opp gjenstander, bladde i bøker, kokte te. Hun vendte tilbake til emner de hadde diskutert tidligere på kvelden med bedre, mer resolutte poenger, som om akten kun var et avbrudd i et resonnement hun ikke hadde fått gjort seg ferdig med. Hun ønsket å fremstå ubeseiret, lade kroppen med ny energi. Senere hadde hun forsøkt å gjenskape effekten viklet inn i en dyne, eller et pledd, men frivoliteten i det var borte.
Sitatet er et godt eksempel på forfatterens lette, men svært gjennomarbeidede prosa og originale blikk, samtidig som det gir et effektivt og presist bilde av Karin, en kvinne som til enhver tid ser seg selv utenfra. Karin har ett i bunn og grunn ironisk blikk på verden, hun frykter banaliteten mer enn alt, men som forfatteren har sagt i et intervju, det går ikke an å være ironisk omsorgsfull.
Vendingen i romanen kommer da datteren Helene får problemer i sitt tilsynelatende solide ekteskap. Mannen hennes har vært utro med en yoga-instruktør, og Helene søker for en gangs skyld hjelp og støtte hos Karin. Det fører til at mor og datter drar på helgetur til London sammen.
Men det er ikke alltid nok med en weekend for å rydde opp i problemer som har dype røtter i fortiden. Der Karin ser frihet, ser Helene bare manglende evne og vilje til nærhet. En liten scene fra hotellrommet i London oppsummerer det kanskje best. Mor og datter har noe som likner en krangel.
«Jeg krever aldri noen ting,» sier Karin.
Helene svarer: «Og det tenker du er generøst? Det er ingenting. Nada.»
Vi får aldri vite hvordan det går med Helene. Det vi får i stedet, er Karins forestilling om det. Hun ser for seg at Helene kommer hjem, at hun forsones med sin mann, at de elsker sammen og deretter tar seg av et barn som våkner og gråter, kort sagt at de er en familie slik vi drømmer om at familier skal være. Det er en scene som både er rørende og trist, den innebærer et håp om at noen kan gi Helene det hun trenger, men i det ligger også en implisitt erkjennelse av at Karin selv aldri vil kunne klare det.
Vinneren av årets Vesaas-pris har skrevet en tankevekkende, klok og ytterst velformulert roman. Derfor er det en glede og ære å utnevne Hanna Stoltenberg til den femtisjette vinneren av Tarjei Vesaas debutantpris for romanen Nada.
- Forlagets presentasjon av boken finner du her: https://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/Nada
