Prisen overrekkes på Forfatterforeningens årsmøte lørdag 9. mars.
Forlaget skriver: «Sju noveller med jenter i hovudrolla. Jenter som vil vekk frå kvardagen og jaktar etter spenning og grenseoverskridingar. Jenter som kjenner på einsemd og utanforskap, og som har mødrer frå Asia og fedrar på sjøen. Jenter som leitar etter meining, men finn ho på feil plass, som er skada og som skadar».
Tarjei Vesaas’ debutantpris blir hvert år delt ut til fjorårets beste unge skjønnlitterære forfatter. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens litterære råd som er prisjury. Juryen består av rådets syv medlemmer, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier.
Prisen ble innstiftet av Tarjei Vesaas i 1964 med pengene Vesaas mottok som vinner av Nordisk råds litteraturpris dette året.
Begrunnelse for Tarjei Vesaas’ debutantpris 2023
Hvert eneste år siden 1964 har Den norske Forfatterforenings litterære råd delt ut Vesaasprisen. I følge statuttene skal den tildeles den beste skjønnlitterære debutanten under 35 år. To ganger, i 1995 og 2009 har prisen blitt delt mellom to forfatter, slik at det før årets tildeling har vært i alt 58 prisvinnere. Forbløffende mange av dem har satt dype spor etter seg i den litterære offentligheten.
Det har alltid vært en god følelse å få lov til å dele ut denne prisen – det ligger noe håpefullt i det å være med på å løfte frem nye stemmer. Det var også Tarjei Vesaas egen begrunnelse da han brukte prispengene han mottok som vinner av Nordisk Råds litteraturpris til å opprette et debutantlegat. I erindringsboken Båten om dagen forklarer hans hustru Haldis Moren Vesaas om hva som motiverte ham: han mintest frå si eiga første skrivetid kor mykje ei oppmuntring kunne ha å seie for ein debuterande ung forfattar.
Håpet er at årets vinner – Monica Goksøyr med novellesamlingen Slemme jenter – blir oppmuntret til å fortsette å skrive, og til å skrive godt.
Aller først litt om noe som sjelden blir nevnt under litterære prisutdelinger, omslaget. Det er dominert av en prangende rosa katt. Først da jeg leste Even Teistungs anmeldelse i Klassekampen, oppdaget jeg at det var noe mer der. Bak det stiliserte og fargerike kattedyret, som ved nærmere ettersyn kan få tankene hen på Asia, finnes et bilde av noe mer hjemlig; fjord, fjell og en grå, vestlandsk fergekai.
Det er en fin observasjon, for det gir novellene både klangbunn og spennvidde. I mange av de syv novellene i Slemme jenter har hovedpersonen thailandsk mor og norsk far. Selv om dette sjelden er forfatterens hovedanliggende, klinger denne annerledesheten med, som en alltid tilstedeværende bevissthet om å bli sett av blikk som inneholder et sett med forventninger og fordommer. Om dette skriver Monica Goksøyr med naturlig autoritet.
Det Vestlandet hun beskriver er gjenkjennelig for alle som har vært der. Hør bare hvor presist og enkelt forfatteren beskriver en øy (som vi kan mistenke er Runde, hvor hun vokste opp), i novellen Stille natt:
Det er ingen fortau på øya, berre eitt stykke asfalt som slyngjer seg fra sør til nord, mellom havet og fjellet. Det er desember, men det er ikkje vinter. Lufta er våt og vegen bar, bakkane ligg nakne i møte med advent.
Det er fint gjort, med en sistesetning som nesten, men ikke helt, er en metafor. Vi kan se stedet for oss. Det vi ikke så lett kan se er sårene hjemstedet har påført hovedpersonen som for lengst har flyktet til Oslo og bare er reist tilbake i anledning bestefarens begravelse. Goksøyr pakker ut bakgrunnshistorien bit for bit, med sikker dramaturgisk teft.
Ikke at livet nødvendigvis er så mye bedre i Oslo. Novellen Saksbehandleren er en helvetesrapport fra forvaltningssektoren, en blanding av dystopi og farse. Blandingen av infantile prestasjonsfremmende strategier, påtvunget positivitet og lammende konformitet på løyvekontoret kan gi, ikke bare hovedpersonen Mi, men også leseren, trang til å slå noen.
I det hele tatt ligger et uforløst voldspotensiale under overflaten i mange av disse novellene, en fornemmelse av at det skal noe drastisk til for å bryte ut av hva det nå er som stenger hovedpersonene inne. Dette skriver Goksøyr frem med både risikovilje og følsomhet.
I Jenter som kjeder seg, samlingens mest oppsiktsvekkende novelle, brøyter hun seg uredd inn på ett av samtidsdebattens mest ømtålige områder. Den handler om møtet mellom en jente som, på tross av at hun har både mann og barn og det meste i livet på stell, ganske riktig kjeder seg, og en profilert psykiater som bruker – og kanskje misbruker – sin stilling og posisjon. Novellen drøfter også spørsmålet om hva som ligger i begrepet samtykke til seksuell omgang, men Goksøyr gjør det med en sans for nyanser og med psykologisk innsikt som gjør det til god litteratur.
Er de egentlig så slemme disse jentene? I grunnen ikke, men de er, hver på sin måte, ufrie. De lider under for trange rammer, for stram regi, og de prøver etter evne å utfordre de begrensninger omgivelsene har påtvunget dem. Tittelen henspiller nok ikke på jentenes etiske eller moralske nivå, men heller på en form for paternalistisk hersketeknikk; det overbærende uttrykket slem jente, som reduserer kvinners forsøk på å rydde seg plass i verden til noe barnslig og i siste instans, håpløst.
Med glassklare observasjoner og stilistisk teft får Monica Goksøyr fint frem slike nyanser. Slemme jenter er en stringent novellesamling som evner å skrive fra flere perspektiver, og gi leserne nye innsikter.
Det er en glede å tildele Monica Goksøyr Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2023.