Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg har tenkt en god del på hva jeg skulle svare på dette spørsmålet, og jeg kunne helt sikkert sagt noe vidløftig om å ønske å uttrykke seg, noe om å skape. Jeg har lest hva jeg har svart tidligere, når jeg har blitt intervjuet, for eksempel av forlaget i forbindelse med utgivelsen av debutboka mi, Passasjerhistorier, og det sto noe om at historiene bare kom til meg, eller noe slikt.
Og det var sikkert sant. Når jeg leser det igjen nå, synes jeg bare det er pretensiøst. Dessuten, som psykolog må jeg si meg skeptisk til enhver forklaring jeg selv kommer med om hvorfor jeg ville bli forfatter. Vi lager oss alt for lett fortellinger om hvorfor vi skriver, som passer med hvordan vi ser på oss selv som forfattere. Kanskje vet vi ikke den egentlige grunnen selv. På den annen side er det ikke meningen å psykologisere bort min og andres fortellinger om hvorfor vi vil bli forfattere.
Kanskje nettopp det å spinne en slik fiksjon om hvorfor man vil bli forfatter, er selve svaret på hvorfor man vil bli forfatter? Og at det at hver og en av oss finner på vår egen lille historie om å ville bli forfatter, til sammen inngår i en kollektiv vev av små, skinnende tråder av forfatter-ønsker.
Nei, nå skriver jeg meg helt bort her, de vil sikkert ha korte svar til denne spalten. På den annen side er jo dette tross alt Den norske Forfatterforening, og de består jo av en medlemsmasse som er kjent for å bruke god plass på å svare på ting, ofte opptil flere bind. Og hvis de er poeter, og svarer kort, kan du banne på at svaret ikke inneholder et klart svar likevel, men noe ullent og eksperimentelt som får deg til å tenke over det riktig lenge.
Et dikt om hvorfor noen ville bli forfatter, inneholder neppe setningen «fordi jeg ville skape noe», eller «fordi jeg ville være en stemme for slik og sånn», eller kanskje det nettopp kunne inneholde noe slikt, fordi det var et dikt og derfor tåler et slikt ironisk metaperspektiv.
Nei, svaret på «hvorfor ville du bli forfatter» kan man ikke forvente at er kort. Folk skriver hele bøker om det, fordi det er umulig å destillere ned til noen få setninger. «I wanted to write fiction because I saw something in Duras’ Lol Stein», skriver Amina Cain, og det er jo en interessant nok setning, som kanskje ikke trenger så mye mer forklaring, den inviterer til ettertanke, inspirasjon, kanskje til og med et smil. Men setningen står ikke alene, den er en del av en samling tekster som fyller en hel liten bok, den også.
Kanskje spørsmålet fra Den norske Forfatterforeningen er den egentlige opptaksprøven til foreningen, og nå som jeg ikke klarer å svare, blir jeg kastet på hue og ræva ut igjen. Dette med hvorfor forfattere skriver, får meg til å tenke på en Carls Barks-historie, hvor Donald eller nevøene, eller hvem det nå er, lurer på hvorfor fuglen synger, og Donald (tror jeg det var) foreslår at svaret er så enkelt som «kanskje er den er trist, kanskje er den glad, kanskje er den rett og slett litt sprø.»
Men Petter Smart er ikke fornøyd med dette svaret. Han tror det må ligge noe dypere bak, så han finner opp en fugletankelesermaskin, får Lille Hjelper til å fange en fugl ved å strø salt på halen dens, og plasserer den i maskinen med søte små hodetelefoner på det lille hodet. Når han så spør fuglen om hvorfor den synger, svarer den «kanskje jeg er trist, kanskje jeg er glad, kanskje jeg rett og slett er litt sprø.»
Ylva Berger har utgitt sakprosaboka Å dykke etter sjøhester (Cappelen Damm, 2016) med Hilde Østby. Hun har også utgitt novellesamlingen Passasjerhistorier (Cappelen Damm, 2019).