Runar Mykletun (f. 1980) debuterte i 2015 på Aschehoug med romanen Repetisjonsøvelser, og kom med andreromanen Gormley i 2020. Mykletun er fra Sandnes, bor nå i Oslo, og er et kjent ansikt for mange som har handlet på Cappelens Antikvariat. Han har vært å se bak disken og mellom hyllene i over ti år. Nå finnes også to av hans egne bøker i hyller – om ikke i antikvariatet så i biblioteker rundt om i landet. Begge romanene er kjøpt inn av Norsk kulturråd.
Hvordan vil du fortelle historien om ditt forfatterskap?
Jeg begynte ikke egentlig å skrive før tidlig i tyveårene. Som mange andre i den alderen, befant jeg meg i en eksistensiell krise. Det fantes ingen studier jeg virkelig ville ta, ingen jobber jeg så for meg at jeg kunne utholde. Skriving var det eneste arbeidet jeg opplevde som meningsfylt, på tross av at jeg på det tidspunktet hadde i beste fall temmelig vage forestillinger om hvordan man kunne skrive bøker, hva det innebar å være forfatter.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at jeg begynte på bibliotekstudiet fordi jeg hadde et brennende engasjement for å formidle litteratur, men sannheten er at det eneste jeg ville på det tidspunktet var å skrive. Jeg tok bibliotekstudiet fordi det krevde så lite av meg, rent intellektuelt og med hensyn til arbeidsinnsats – og fordi det ville gi meg jobb.
Mens jeg gikk på bibliotekstudiet ble jeg plukket ut til Aschehougs forfatterskole, første året den ble arrangert. Der skjønte jeg at jeg verken menneskelig eller litterært var i nærheten av moden nok til å kunne skrive en bok verdt å utgi.
På tross av denne innsikten flyttet jeg til Praha så snart jeg var ferdig på bibliotekstudiet, for å bli forfatter. I Praha skrev og leste jeg på fulltid i halvannet år. Jeg fylte tusenvis av sider med skrift uten at jeg klarte å ferdigstille en eneste tekst som holdt mål. Det endte som det vel måtte ende, med sammenbrudd og massiv skrivesperre, en erfaring jeg ikke unner noen.
Etter Aschehougs forfatterskole tok det meg ti år å samle nok mot til igjen å ta kontakt med et forlag. Da gikk det bare et års tid før manuset var blitt til min debutbok Repetisjonsøvelse.
Det endte som det vel måtte ende, med sammenbrudd og massiv skrivesperre, en erfaring jeg ikke unner noen.
Du jobbet i Cappelens Antikvariat samtidig med at du debuterte?
Jeg har nå arbeidet i Cappelens Antikvariat i over 12 år. Jobben har hele veien vært en deltidsstilling som har gitt meg en inntekt å leve av og tid til skriving. Da jeg begynte i den jobben tenkte jeg at bøker, det var skjønnlitteratur. Jeg skjønte raskt hvor snever min tankegang hadde vært. I antikvariatet har jeg kjøpt, solgt og lest i tusenvis av bøker av alle tenkelige slag, fra de siste fire hundre år. Alt kan være av interesse. Uten denne revolusjonen i synet mitt på hva bøker er for noe ville jeg aldri vært i stand til å skrive en bok som Gormley, min andre roman.
Dette må du si mer om. Du fikk et syn på at bøker kan være noe mer enn skjønnlitteratur. Men den andre boken du ga ut var en roman?
Gormley fikk sin form gjennom min lesning av kunsthistorie, kunstteori, lokalhistorie, filosofi, min interesse for leserbrevsjangeren slik den anvendes i avisen og mitt lekmannsnærstudium av en rekke kunstverk. Jeg er temmelig sikker på at den som leser boken vil merke at forfatteren bak ikke har nøyd seg med å lese psykologi og romaner.
I skjønnlitteraturen, samme hvor sjangeroverskridende den måtte være, har alt stoffet, om forfatteren har gjort jobben sin, fått en spesifikk form. Jeg klarte ikke å skrive skjønnlitterære tekster som hadde noe eget før jeg begynte å gå direkte til stoffet og sluttet å lete etter inspirasjon i annen skjønnlitteratur.
Repetisjonsøvelse kom i 2015. Fem år senere kom andreboka. Kan du si noe om prosessen fra debut til andrebok?
Da debutboken var ferdig visste jeg ikke så mye mer enn at jeg ville gjøre noe helt annet. Jeg hadde lyst til å skrive om stedet jeg kom fra, altså Rogaland, med vekt på Jæren og tvillingbyene Stavanger og Sandnes. Jeg ville gjøre stedet til hovedperson, på et vis – men jeg ante ikke hvordan jeg kunne få det til.
Jeg skrev en rekke skisser. En oppmerksom leser påpekte tidlig at noen korte tekster jeg hadde skrevet om en kunstinstallasjon som i 1998-1999 stod på Solastranden, den mest kjente av jærstrendene, skilte seg ut. Gormley ble oppkalt etter Antony Gormley, kunstneren bak denne kunstinstallasjonen, som i sin tid hadde gjort sterkt inntrykk på meg og på hundretusener av besøkende. Å finne ut hvordan jeg skulle bygge en roman rundt Another Place, som var verkets navn, var imidlertid en lang og kronglete prosess. Et resultat av en lang rekke utkast, vilje til å prøve (og feile) og hele veien en dialog med flere gode lesere.
Jeg ville gjøre stedet til hovedperson
Relativt mange debuterer som forfattere, ikke alle gir ut bok nummer to. Hvorfor kom nettopp du så langt som til den andre boka?
Skriving og lesing er fremdeles det eneste arbeidet jeg opplever som meningsfylt. Det finnes fremdeles ingen jobber jeg vil ha (utover jobben jeg har i antikvariatet). Det finnes kort sagt ikke noe jeg heller vil.
Jeg har gode lesere både i og utenfor forlaget. Uten gode og kritiske lesere utenfor forlaget hadde jeg nok aldri hatt et manus å sende inn. Det gjelder for begge bøkene mine. Å kunne spille på flere lesere enn bare en redaktør eller to gjør at ingen av dem ender opp med å lese manuset for mange ganger. Det gjør at jeg alltid har tilgang til noenlunde friske blikk.
Sånn i det daglige har det nok noe å si at jeg ikke har smarttelefon. At jeg skriver for hånd og på skrivemaskin. At jeg er god til å unngå distraksjoner og bevisst på at det skal være rom i livet mitt og i hverdagen til å fordype meg i skriving og lesing. At jeg har eget kontor hjemme. At jeg aldri har jobbet mer enn 50 %.
Å kunne spille på flere lesere enn bare en redaktør eller to gjør at ingen av dem ender opp med å lese manuset for mange ganger. Det gjør at jeg alltid har tilgang til noenlunde friske blikk.
Kommer du til å satse på forfatterskapet? Kommer du til å fortsette med arbeid på antikvariat?
Jeg har hele veien gjort alt jeg kan for å skrive så gode tekster som mulig, og det har jeg tenkt å fortsette med.
Antikvariatene har opplevd økt etterspørsel etter bøker i korona-tiden, så mye tyder på at det finnes en fremtid for antikvariatene (og for meg i antikvariatet). Jeg håper det.
Jeg tror også forlagene har opplevd økt tilfang av manus etter pandemien. Så både lesing og skriving virker viktigere enn noen sinne! Så hva med din skriving: hva ønsker du å fortelle om bøkene dine?
Jeg har bare en vag forestilling om en tematikk når jeg begynner å skrive, og ingenting jeg ønsker å formidle. Tematikken skrives frem i dialog med formgrep, og omvendt.
Mine to bøker er svært ulike, men begge drives frem av ulike fortellerperspektiv og ulike stemmer som settes opp mot hverandre. I Repetisjonsøvelse var det fire perspektiver, i Gormley hadde jeg en hovedforteller og flere titalls stemmer som fungerte som et slags kor. Jeg er ganske sikker på at mitt neste prosjekt også vil være flerstemt, om enn på en annen måte.
Sånn sett har nok formgrep vært viktigere enn å fortelle historier. Mikhail Bakhtin og hans polyfoni-begrep har vært og er viktig for meg, romanformen egner seg særskilt godt til å omsette dette begrepet i praksis.