Kanskje liker vi bedre å bli oversatt enn selv å oversette. Vil heller bli elsket enn å elske. Kanskje orker vi ikke elske, skriver Eiríkur Örn Norddahl i et essay i helgens Klassekampen. Her i Reykajvik er et folk i postkrakk selvransakelse og i full gang med å forberede høstens store hendelse, Bokmessa i Frankfurt. Island er æresgjest. 5. august ble Reykjavik verdens litteraturby av UNESCO. 7. til 11. september holdes Reykjavik Internasjonale Litteraturfestival. Det kommer rapporter fra byen i røyken.
Kanskje tåler vi forfattere ikke å dele oppmerksomheten. Kanskje vil vi ikke at islandske lesere av skjønnlitteratur får noe å sammenlikne "oss" med. (…) Kanskje alle vil være forfattere, men ingen oversettere. Kanskje er Island for lite. Kanskje er islandingene for få. Kanskje er det øy-mentaliteten – verden eksisterer et annet sted, det finnes ingen grenser, og vi kjenner ikke naboene våre. (…) Slik fortsetter Eiríkur Örn sitt essay fra Bokmagasinet. Det handler om fremmedfrykt, om fraværet av utenlanske oversettelser. Etter en oppramsing av viktig verdenslitteratur som ikke er oversatt til islands, gir Eiríkur Örn eksempler på to bøker som er oversatt: bøker om muslimer og "hvor stort problem de er".
Eiríkur Örn uttrykker bekymring for fraværet av oversatte bøker. Men man kan også spørre seg om det er plass til disse bøkene i markedet. Få hovedstader i verden har så stor forfattertetthet som Reykjavik. Og musikertetthet. Vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris for 2005, Sjón, forklarte det til meg på denne måten en gang:
– Det er fra tiden under Danmark, og fra andre verdenskrig: Danskene, britene og amerikanerne har passet på oss, tatt seg av praktikaliteter, og gav oss mat da det var magre tider og sult. Vi var fri til å spille og dikte, sa Sjón, som jeg møtte på en av de kanskje travleste plasser for litteratur i Reykjavik. Den største bokhandelen i byen, Eymundsson. Hvis noen skulle ønske å ta kontakt med verdensforfatteren, ville det være en rett plass å gjøre det. Men bare en gammel kollega fra et kulturhus hvor han jobbet kom bort og ville snakke med forfatteren den gangen. Musikeren Björk har beskrevet sin erfaring som kunstner i hjembyen på denne måten:
– Det var litt sånn "er du kunstner, sier du? Hvem tror du at du er?".
Saksofonisten og fiskeren Óskar, som jeg reiste rundt på Reykjanes med en stund i fjor sommer, beskrev situasjonen sånn:
– Alle er musikere eller forfattere. Og jobber med noe ved siden av.
– Er det tid til å lese alle bøkene og lytte til alle platene? spurte jeg.
– Nei, sa Óskar lakonisk den gangen, mens han kjørte mot Sandsgerdi for å vise meg et sommerhus han leide ut til en polsk fremmedarbeider som hadde fått nok av de dårlige arbeidsforholdene på Island og var på full fart tilbake til Polen. Det var en gang at arbeidsinnvandring var vanlig til Island. Utlendingene som nå bosetter seg på øya er stort sett de som gjør det av kjærlighet. De som har forelsket seg i forelskelsen i Reykjavik by, eller i de varme og åpne islendingene. Men selv om hjertene er åpne, finnes det mange systemer som har gjort det relativt komplisert å bosette seg i byen. En gang i tiden var britene og amerikanerne filteret som holdt tyskerne ute. Britene var redde for at tyskerne skulle okkupere Island av kjærlighet for de såkalt "rent ariske genene" i landet. Senere har navnelovene vært sperra. Da pappaen til musikeren Emiliana Torrini kom til Island på søttitallet, fikk han hverken beholde Torrini-navnet eller fornavnet sitt. Han tok et islandsk fornavn, med sin fars navn som etternavn. Emiliana het Davidsdottir i flere år.
Skal man tro Eiríkur Örn er det også vanskelig for utenlandsk litteratur å få innpass på Island. Samtidig eksporterer landet store mengder litteratur. Når Island er æresgjest på Bokmessa i Frankfurt senere i høst, lanserer de en nyoversettelse av sagaene. Dét har Island tatt seg råd til i en tid av sparing i alle direktorater og departementer. Kulturdepartementet har vært blant de hvis budsjetter har minket minst. Og nå er byen den femte litteraturbyen nominert av UNESCO. Etter Edinburg, Melbourne, Iowa, Dublin. Den første ikke-engelskspråklige byen som får utmerkelsen. Det var på tide.
