Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg vet ikke om det er helt riktig å si at jeg ville «bli forfatter» – det har alltid forundra meg at folk vet hva de vil gjøre med og i livet – men jeg forsto en eller annen gang i slutten av tenåra at jeg elsker litteraturen: Bøkene, det som står i dem, at de i det hele tatt finnes, hele verdenen de inngår i, det historiske suset som kan høres i enhver god bokhandel.
Etter hvert meldte det seg et slags behov for å prøve, å se om det lot seg gjøre å bidra til denne verdenen. Og det gikk! Men altså, for å si det med Buzz Lightyear: Jeg har ikke fløyet inn i litteraturen, men heller falt med stil.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Etter et halvt år med elendige forsøk på å imitere Kafka etter at jeg leste ham første gang da jeg var 19 la jeg den litterære skrivinga på hylla. Men jeg fortsatte å skrive, alt fra sangtekster via blogginnlegg (om norsk pønk og nyveiv, må vite) og studentoppgaver til det som etter hvert ble min foretrukne form: Kritikken. Ergo har jeg lest og tenkt og skrevet masse.
Og underveis i masteren, mens jeg bodde i Freiburg im Breisgau sørvest i Tyskland, tok et prosjekt form mer eller mindre momentant en natt jeg ikke fikk sove: Jeg ville skrive en flanerende, handlingsfattig reiseskildring i konstant dialog med litteraturhistorien!
Akkurat det gikk så som så, men gradvis begynte min reelle, tyske morfar å blande seg inn i materialet. Han ga det form så å si, eller en beveggrunn. Ikke dermed sagt at boka det ble til er «virkelig», men å tenke over besteforeldregenerasjonen reiste en rekke spørsmål om tilhørighet, arv og historie som jeg innså at jeg har tenkt på i, ja bortimot alt annet jeg har skrevet også, nesten fra begynnelsen av. Også akademisk, også kritisk.
Hvilke forfattere har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
En liten smørbrødliste: W.G. Sebald, Jenny Erpenbeck, Walter Benjamin, Pål Norheim, Günter Grass, Karin Haugane. Og på en annen måte enn ved innflytelse: Ulla Svalheim.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Jeg har en lei tendens til superlativer. Jeg mener dem som regel, men det kan bli mange. Men så er lutter begeistring blant mine fremste kvaliteter, om jeg selv får si det.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Hater det. Misliker generelt å bearbeide tekst, skjønt det må til.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
I litterær sammenheng: Aner ikke! Jeg begynte i en krok, og så ekspanderte det til en hel masse digresjoner som min nådige redaktør og jeg rydda i sammen. Men jeg tror jeg trenger et bilde, et orienteringspunkt hvorfra alt det øvrige kan springe ut. Litt som med kritikken: De beste tekstene er de hvor åpningen står klar for meg, og hvorfra jeg kan kaste ut tråder som jeg siden kan samle. Ellers er det vel vanlig, hardt arbeid: Sitte ned, knastre, rive seg i håret, være frustrert – inntil det løsner.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Hele tiden. Det gir liv både til tekst og tanke.
Hva liker du å lese?
Det aller meste. Jeg er svak for det europeiske kontinent i perioden 1875–1950, romaner derfra. Men i år har noen av mine største leseopplevelser vært å møte Vesaas (Fuglane!!!) og Øyvind Rimbereid. Og så hører det med: Om jeg kan le, er det en bonus. Derfor, et verk jeg kommer tilbake til både i tanke og i praksis: Kenneth Moes ufortjent oversette Kandida, en herlig idiotisk roman om å være et kreativt menneske.
Og dessuten: Papiraviser! Morgener med beina på bordet og te med melk og papiraviser, det nærmeste jeg kommer noe hellig. Om jeg ikke får disse morgenene, blir jeg gretten.
Even Teistung har utgitt romanen Endestasjoner (Gyldendal, 2024).