“Det er bedre å sveve mellom to planeter enn å falle mellom to stoler,” lyder et vers av Triztan Vindtorn; Triztan Vindtorn: Drammens store sønn og en av Norges største sønner i ordkunstens verden. Den første norske nasjonale poesi-prisen kunne neppe hatt et mer poetisk navn enn Triztan Vindtorns.
Vindtorn var rausere enn de fleste også i kunstsynet sitt; han likte det meste, bare det var godt. Kvalitet har også vært juryens kriterium. Men hva er poesi? Poesi skal kunne synges, men snarere til ukjente enn kjente melodier. Uten musikalitet, ingen poesi. Men heller ikke uten gode tanker: Diktets rytme er tankens bevegelse, som skal bevege oss, ut over det kjente, i et annet språk.
Den første vinner av Vindtorn-prisen er derfor: Terje Dragseth. Det svinger av sangene hans, de setter oss i svingninger, fra bass til diskant: Terje er en trubadur! Som til og med skriver håndbøker, om vi skal ta den siste boka på ordet: Bella Blu. Håndbok for verdensrommet. Poesi, fra 2012. Ambisjonsnivået her har imponert juryen. Det er dikt det bokstavelig talt er flukt over: Ut i verdensrommet, hinsides fallhøyde, tyngdekraft og sjanger-konvensjoner, svever vi inn i poesien. For å sitere et jurymedlem: ”Her jaktar poeten på det paradoksale og paralogiske i språk-strukturane på si reise ut i språkuniverset.” Bella Blu er et høydepunkt i forfatterskapet, og i nyere norsk poesi. At en poet etter 16 bøker fortsatt kan fornye seg slik! Og om vi her er tvunget bort fra jorden og lever i et slags samspill i en rakett i rommet, tar poesien også av i en ny himmelflukt, slik Terje Dragseth siden Kvitekråkas song, i 2005, dikter i en ny diksjon på sørlandsdialekt.
Terje Dragseth debuterte med Offerfesten, dikt og tekster i 1980. Han har utgitt over 20 bøker: 17 diktsamlinger, dikt for barn, og gjendiktninger av bl a Leonard Cohen, han har produsert 18 filmer, videoer og CD’er med poesi og musikk. Han er utgitt på flere språk. Da hans utvalgte dikt Du kom ut i 1995, ble den poetiske kvaliteten framhevet av Henning Hagerup. Ifølge Hagerup beveger Dragseths dikt seg mellom det sorgtunge, elegiske, og ekstatiske hymner. Både i rus og kjærlighet er Dragseth en ekte dionysisk poet! Han våger seg både ned i mørket og opp i himmelsk ekstase. Samtidig er han en tenker, en poetisk filosof eller en filosofisk poet. I Jeg tenker, lik en pike som tar sin kjole av, i 1982, leser vi:
Og når jeg tenker på regn
blir jeg en våt mann i virkeligheten
tenker på mat og graviditet
rå klam luft langs kysten
Som dikter er Terje Dragseth kompromissløs, egenrådig og modig. Han skifter stadig ham, fornyer seg, både i dikt og som filmskaper. Og det er neppe uten humor når han transformerer seg til det fenomenet han behandler, for eksempel i Kvitekråkas song, der han avbilder seg selv som en asymmetrisk storfugl.
HIMMELENS HESTER ER AV JERN
HELVETES HESTER ER AV SMØR,
Slik lyder et Dragseth-vers. En poet som skriver slikt er det vel best å gratulere med en av hans egne linjer, i Bella Blu: ”Forklaringer er intetsigende”!
Drammen, 21. Mars, 2013:
(Kristin Berget, Edvard Hoem, Mette Karlsvik,
Arild Linneberg, Torgeir Rebolledo Pedersen)