Virkelighetsmateriale

I dette intervjuet med Hanne Ramsdal, leder av DnFs Internasjonale Utvalg, snakker Yaryna Grusha om det viktige arbeidet til sin avdøde kollega Victoria Amelina og om situasjonen til forfattere i Ukraina.

Yaryna Grusha

Under årsmøtet til Den norske Forfatterforeningen i 2024 mottok oversetter Yaryna Grusha Ytringsfrihetsprisen for 2023 på vegne av den ukrainske forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Victoria Amelina som døde av skadene hun fikk da restauranten hun befant seg på ble truffet av et missil i 2023.

Den andre prisvinneren var Salman Rushdie som takket for prisen via en forhåndsinnspilt videohilsen. I dette intervjuet med Hanne Ramsdal, leder av DnFs Internasjonale Utvalg, snakker Yaryna Grusha om det viktige arbeidet til sin avdøde kollega og om situasjonen til forfattere i Ukraina.

Du er bosatt i Milano og jobber som forfatter, lærer i ukrainsk språk ved universitetet i Milano, oversetter fra ukrainsk til italiensk og arbeider for å bygge bro mellom Italia og Ukraina. Du har et både privat og kollegialt forhold til Amelina, og har oversatt tekster av henne til italiensk. Hvordan møttes dere?

Vi møttes på et skrivekurs for unge ukrainere i Karpati i Ukraina. Amelina var i ferd med å publisere sin første roman etter å ha sluttet i jobben sin innen IT og bestemt seg for å bli forfatter. Hun tok tidlig noen viktige og store valg i livet sitt. Da hun var fjorten flyttet hun til faren sin i Canada. Men noen år senere flyttet hun tilbake for ikke å miste det ukrainske. Det og valget om å forlate en trygg og godt betalt jobb innen IT for å bli forfatter er store valg.

Vil du si litt om ditt forhold til bøkene hennes?

Jeg elsker den andre boken hennes. Dom’s Dream Kingdom (Et hjem for Dom) handler om hennes kompliserte fødeby, Lviv. Amelina er en av de første unge forfatterne som skrev om historien og fortiden, om sovjettiden og den etterfølgende uavhengigheten til Ukraina. I Sovjettiden kunne vi ikke skrive om oss selv. Det var ulovlig. Det var så mange sider ved det ukrainske samfunnet som vi ikke hadde undersøkt. Amelina undersøkte denne delen av historien gjennom å skrive om sin egen by, Lviv.

Hun forsøkte å jobbe seg inn i og rundt historien for å se innover i, og mot fremtiden. Hun var så ung da hun gjorde det. Trettien år gammel. Det var i 2017. Jeg ble henført av denne romanen. Å bruke historiske hendelser krever ansvarlighet. Men hun lot oss bli kjent med Ukrainas historie gjennom en fiktiv familie i Lviv. Boken var innovativ og Amelina mottok flere litterære priser for den, men det tok tid for det ukrainske samfunnet å oppdage den. Hun skrev også barnebøker og inviterte unge skrivende til å samarbeide med henne om slutten på bøkene. Når jeg leser disse bøkene, tenker jeg på Tove Jansson som også snakket til unge lesere, men behandlet dem som voksne.

Amelina skrev også poesi?

Ja, det begynte hun med først i 2022. Diktene hennes er svært vakre. Da jeg oversatte dem til italiensk, forstod jeg hvor gode de var. Jeg tror at hennes tospråklighet hjalp henne. Hun skrev på både engelsk og ukrainsk. Hun klarte alltid å finne de rette ordene. Kanskje tok hun med seg «mattehodet» sitt og erfaringer fra arbeidet innen IT, for diktene hennes er både åpne og poengterte. Hun kunne beskrive det essensielle med få, presise ord.

Kan du fortelle litt mer om arbeidet ditt med å oversette/gjendikte tekstene hennes til italiensk?

Jeg jobbet i en redaksjon mot en utgivelse av den første antologien med moderne ukrainsk poesi. Vi valgte to av Amelina’s dikt til denne antologien. De var så gode og lot seg enkelt gjendikte, og italienske lesere elsker diktene hennes. Jeg ble overasket over det italienske publikummet. Da hun døde fortsatte jeg å gjendikte flere dikt.

Jeg kunne ikke komme i begravelsen hennes, så på selve dagen jobbet jeg med diktene hennes. Det ble min måte å være der på. Og nå ønsker et forlag å publisere hennes samlede dikt. Det kommer også ut en ny bok som hun skrev på engelsk. Hun rakk ikke å fullføre den, men siste versjon vil bli publisert med kommentarer fra en redaksjon.

Hun arbeidet også med menneskerettigheter.

Ja. Hun jobbet med etterforskning og dokumentasjon av krigsforbrytelser via organisasjonen Truth Hounds. Hun deltok på feltoppdrag og snakket hovedsakelig med kvinner i tidligere okkuperte områder.

Hvordan er det å være her og ta imot ytringsfrihetsprisen på Amelina sine vegne?  

Det er den tredje prisen jeg tar imot på hennes vegne. Det eneste ønsket jeg har er at det var hun som var her og tok imot prisen og at jeg kunne hørt henne holde takketale. Men selv om hun ikke er her, fortsetter hun å knytte mennesker sammen. Det er viktig for meg å snakke om henne. Hun fortsetter å fortelle historier. Jeg er takknemlig for prisen, for hennes stemme må fortsette å snakke, og fortsette med å få ting til å skje.

 I 2023, like før hun døde, var det Amelina som var i Norge for å ta imot en pris på vegne av en annen.

Ja, i fjor var det hun som var her. På litteraturfestivalen på Lillehammer. Hun tok imot prisen på vegne av den avdøde forfatteren Volodymyr Vakulenko.

Hvordan påvirker krigen ukrainsk kulturliv og forfattere?

Ukraina er på et viktig sted, historisk. Endelig er folk interessert i Ukraina. Men ukrainere forbereder seg på en kald verden. Vi vet ikke, men det finnes en mulighet for at krigen sprer seg til Europa og vi forsøker å forberede oss på det. Å dypest sett forstå tragedien med en krig og føle empati med andre mennesker, det er det ukrainske forfattere jobber med. De fleste arbeider med å innhente virkelighetsmateriale. All fiksjon som skapes knyttes til virkeligheten. Det er som om det ikke er plass til ren fiksjon nå.