I et innlegg i dagens Klassekampen, skriver Monica Aasprong: Man vil innvende at Det litterære råd stadig har skiftende sammensetning, og at det er stor uenighet innad. Da er det påfallende hvor enhetlig stipendpolitikken virker utad, og når man har et visst innblikk i det litterære liv, så vet man en del om hvem som kjenner hverandre, hvem som liker hverandre, og hvem som deler estetiske vurderinger. Slik sett fins det en mye større kontinuitet i Det litterære råd enn man skulle tro. Her er innlegget hennes i helhet:
Når jeg har meldt meg ut av Forfatterforeningen, er det et uttrykk for avmakt. Som det har framgått i avisen denne uken, så gjelder ikke denne avmakten bare meg. Når utmeldelsen skjedde offentlig er det fordi jeg vil føre samtalen i offentligheten, da det fins mange i foreningen med stor makt som har interesse av å bevare systemet som det er.
Dette blir tydelig i Stein Verstos kronikk i gårsdagens avis, og også i intervjuet med Anne Oterholm dagen før. Lederne av Det litterære råd og Forfatterforeningen har to ting felles: De vil ha diskusjonen innenfor forfatterforningen lukkede krets, og de vil bevare systemet med Det litterære råd som eneveldig stipendinstans. ”Det er ikkje strukturelle endringar som trengs her”, slår Versto fast.
Om man skal forske om kunst og makt, som man nå visstnok skal, så er det ikke enkeltpersoner man er ute etter, men strukturer. Nepotisme finner man i større eller mindre grad på alle områder, det er så å si naturlig, og forfattere er vel verken bedre eller verre enn andre. Vi tilhører alle ulike kotterier og grupperinger, men det som begynner å bli farlig er når en så gedigen pengesekk ligger hos én og samme instans, som alle er avhengige av.
Man vil innvende at Det litterære råd stadig har skiftende sammensetning, og at det er stor uenighet innad. Da er det påfallende hvor enhetlig stipendpolitikken virker utad, og når man har et visst innblikk i det litterære liv, så vet man en del om hvem som kjenner hverandre, hvem som liker hverandre, og hvem som deler estetiske vurderinger. Slik sett fins det en mye større kontinuitet i Det litterære råd enn man skulle tro.
Med uttrykket ’selvbestaltet elite’, mener jeg forfattere som har vært båret fram av store stipender – noen av dem har gått inn og ut av Styre og Råd – og som seg imellom er skjønt enige om at de er en elitedivisjon som fortjener dette underholdet.
I Sverige er makten til å dele ut stipender spredt på flere instanser, bl a Författarfondens nämnd, som er blandet med ulike yrkesgrupper (f eks bibliotekarer, kritikere), nettopp for å forebygge nepotisme. Forövrig sirkulerer stipendene, slik at man aldri havner i en situasjon der en toboksforfatter kan få tjue ganger mer i støtte enn en treboksforfatter, eller at en femboksforfatter skal kunne unngå å få arbeidsstipend – forutsatt at man snakker om bøker utkommet på noenlunde anerkjente forlag.
Så har man Svenska Akademin som deler ut legater og stipender fra organisasjoner og stiftelser. I Norge ligger alt på Det litterære råd, og man kan jo nesten forundres over at de ikke ønsker å slippe fra seg noe av denne makten, og ansvaret som tilligger den. Kritikerprisen er den mest prestisjefylte litteraturprisen i Norge, hvorfor er forfatterforeningen da så redd for å slippe kritikere inn i rådet, slik kollegaene Linnestå/Nordang/Moro foreslår, – og slik det er tilfelle i billedkunstnernes forening?
Versto skriver at jeg framsetter ’fleire grunnlause påstandar’. Da må han bli konkret. At noen av oss nesten er falt helt ut av systemet, og at tildelingene i andre tilfeller virker ute av alle proporsjoner, ser ikke ut til å bekymre verken Oterholm eller Versto. Heller ikke den åpenbare overvekten av mannlige stipendmottakere. Forfatterforeningen vil lage sin egen statistikk som de skal kikke på med sitt eget blikk, bak lukkede dører. Det er godt at disse holdningene nå er løftet ut i offentligheten.
Monica Aasprong