Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris for 2012 ble under DnFs årsmøte tildelt forfatteren og dikteren Wera Sæther, for – som det heter i grunngivelsen fra lederen av Internasjonalt Utvalg – hennes usedvanlige innsats for å fremme ytringsfrihet og toleranse i videste forstand. I dag publiserer vi Sæthers hittil siste rapport fra noe av dette arbeidet;
fra Hatgobindapur – om ashramgongonger som slår inn til yoga, lek og linsestuing på bananblader, og om silkeormens offer for at mennesket ikke skal være uten klær:
Hatgobindapur, 23. februar 2013
Ashramens lyder: fuglesang. Samt lyden av vann fra folk som vasker seg. Noen snakker, noen nynner. Poran Rab fra Kusthia er kommet hit for å lære å spille khamak, eller anando lahiri. Et vidunderlig tromme-strengeinstrument. Det fins visstnok ingen mester i Bangladesh og han har fått utstedt ettårs-visum for å studere i ashramen. Melllom trappen og taket, der fant jeg ham øvende.
Ikke øv for mye, gutt, tenkte jeg da jeg hørte ham øve på tredje time. Alle hender og armer blir slitne. Ikke minst de som er langt hjemmefra.
Det fins visstnok ingen mester i Bangladesh og han har fått utstedt ettårs-visum for å studere i ashramen. (Wera Sæther om musikeren Poran Rab)
Vi kom hit i går kveld, fra Bankura via Bishnupur, en gammel tempelby med silkevevere. Der så jeg tråden bli spunnet direkte fra silkeormens kokong. Kokongen til venstre for den unge spinnerskens lår, som lå nakent for at tråden skulle skli uhindret, ved siden av en bolle med rismel blandet i vann til å gjøre tråden myk med; jenta var totalt oppmerksomt spinnende i dust lys.
Jenta var totalt oppmerksomt spinnende i dust lys. (Wera Sæther om silkeveversken)
Jeg filmet med andakt noe jeg aldri har vært i nærheten av å se. Som å se en begynnelse og være i nærheten av en taus offerhandling.
Silkeormens offer for at mennesket ikke skal være uten klær. Og spinnerskers og vevernes tause hengivenhet gjennom århundreder. Silkeveverne i Bishunupur utgjør likesom en ”kokong” av folk med gammel kunnskap. Kanskje er dette århundre det siste med slik kunnskap. Dette er et århundre for mangfolds forsvinning.
Silkeveverne i Bishunupur utgjør likesom en ”kokong” av folk med gammel kunnskap
Jeg satt på huk ved terskelen til rommet med lite lys, brukte høye ISO-verdier og tenkte på norske seere. Ja jeg skulle gjerne vise dere dette. Men uten å krenke jenta som blottet låret, ikke for å bli sett, men for trådens skyld. Menn: ingen adgang. Onkelen sa det.
Fotografen som er kvinne slipper til på flere steder enn fotografen som er mann. Det menn ikke får se, på grunn av gammel blyghet, kan en kvinne, om hun så fotograferer, få se. Kjønnet har realitet. To jat, sang Lalan. Bare to. Og det er kvinne og mann.
På tunet i Bishnupur ble kokt silkeorm tilbudt meg. Jeg oppfattet bare halvbevisst hva det dreide seg om. En mann spiste, jeg spiste. Det er underlig å ha spist et ”offerinsekt”.
Kjønnets sanne og store realitet utviskes i klærne her for tiden. Indiske ungjenter med jeans, uten sjal. Det er så lettvint, sier de. Det er som i Vesten. Det er fashion, sier noen. Og jenter trakasserer jenter som ikke følger samme fashion. De vil ikke lenger ha den gamle blygheten og blottstiller brystenes former og armenes nakenhet i all offentlighet, slik europeiske og amerikanske kvinner har gjort i noen årtier. Det er selvsagt ikke jentene som trakasserer seg selv når de blir trakassert – eller voldtatt.
Unge menn jeg kjenner vet ikke hvor de skal se. En kan ikke kreve at mennene skal bli uten begjær. Begjæret er i blikket, sier en til meg. Mennene kan ikke rive ut øynene sine. De kan ikke traske i Kolkata og alltid se ned. De kan selvsagt ruse seg, meditere eller gjøre seg halvblinde på andre måter. Så kan de skjønne at dette også er et opprør mot århundreders undertrykkelse.
Så kan de skjønne at dette også er et opprør mot århundreders undertrykkelse.
Jeg vet ikke om det kan være sant at klær med sjal blir altfor dyre på grunn av prisene på tekstiler, og at jentene derfor kler seg lettre enn før. Altså: minst mulig stoff = billigst mulig.
Senere. Sadhuen i Hatgobindapur, Sadhan das Bairagya, fikk operert inn en stent i en blodåre i desember. Gå, sier jeg. Gå hver dag, gå fort. Legen sier det samme.
Vi trasker over rismarkene sammen, de tre japanske disiplene, sadhuen og jeg. Slyngplanter vokser på tamarindtreet og lager en gynge, foran en samadhi, en muslimsk ”hellig manns”, grav mellom åkerstykke og åkerstykke. Tilbake til ashramen med nedgående sol og oppstigende måne. Den nyopererte er lykkelig.
Vi drakk te da telefonen ringte. Norsk stemme i røret. Jeg satte meg på en trapp bortenfor de andre. Bønneropet fra moskeen lød i nabolaget. Trappen ble kald. Madhob la en stråmatte under baken min. Jeg sa det jeg i det øyeblikket kunne si, til ”Norge”. Uredigert.
Hvordan si ”seg selv”.
Det ble stor sang den kvelden. Jeg krøp på knærne med Panasonic Lumiz GH2 og filmet. Bruk stativ, sier noen. Men jeg er ikke i stand til å overlate kameraet til stativet. Isteden blir hånden, armen og hele høyresiden et vrak.
Sove, sove.
Neste morgen: ashramgongongen. Og deretter: til ”elvestedet”, nadi nagar, ved Damodarelven. Dit kommer cirka førti ganske små gutter og jenter for å tegne: deretter yoga, lek og linsestuing på bananblader.
Hilsen Wera