Aktuelt

Weras tekster № 4

I mars og april går en serie med stoff om Wera Sæther – gjennom kunst gjort av henne. Noe vil være tekstutdrag fra essays og bøker,…

I mars og april går en serie med stoff om Wera Sæther – gjennom kunst gjort av henne. Noe vil være tekstutdrag fra essays og bøker, annet tekster som ikke har vært trykte, men som Sæther sender og har sendt over internett. I kveld kommer en helt nyskrevet tekst, en fra kvinnedagen. Hun har lett etter kvinnedagen – og har lett med fotoapparatet sitt:

Jeg har lett etter feiring av Kvinnedagen uten å finne den. Antagelig lette jeg på feil sted på feil tidspunkt. For avisene nevner denne dagen. Men alt blir ikke ”nevnt” på gaten.

I dag har jeg lett med leicaen. Det er en trøst. Den tunge gjenstanden, som ikke har noe med plast å gjøre, og ingenting med Kina heller, denne gjenstanden som nesten ikke er en gjenstand men en holdbarhet, en metode, fester meg i konsentrasjon. Jeg behøver den.

En kan ikke tåle Kolkata, i hvert fall ikke innsiden av byen, uten meditativ praksis og villighet til å le. ‹Innsiden av byen›, hva er det. Det er byen slik den røper seg for den som har trasket her i perioder (eller alltid!) i år etter år, med bevisste ledsagere og det lokale språket i munn og øre.

‹The City of Joy› er byen blitt kalt. Den kan kalles alle ting. Alle navn er for små. Jeg trasker her og tåler så vidt å se det jeg ser. Men det er virkelig og jeg tåler det. Det er uforutsigbart. Akkurat det holder jeg av.

Jamir har trasket med meg i dag. Binod har annet å gjøre om dagen. Papirarbeid av forskjellig slag. Med undergrunnsbanen til Mahatma Gandhi Road og innover i det store engros-området, dit dro vi. Appelsinduften, sitronduften. De hybride granateplene. Kolossale og skinnende. Jeg vil ikke spise en frukt som er så vakker. Også guavafruktene er blitt kolossale. Genetisk modifisert, antagelig.

   Om også appelsinene er det, aner jeg ikke. Men duften av appelsin var større enn all avfallsduft sammenlagt.

Boro bazar er et stort område, fra kolonitiden. De fleste handelsmennene her er hindi- eller punjabitalende, fra Rajasthan eller Punjab. Høyere og likesom farligere kropper enn bengalerne. Smilet ligger ikke ute. Hindikunnskapen min er uhyre begrenset. Jeg kan ikke ”leke med” folk fra Punjab. De utfører sin handel med stort og inngrodd alvor.

Med ett så jeg et gammelt halvt forfallent fireetasjers hus på den andre siden av torget og ut fra tredjeetasjen et tre. Banyantreets ”hustru”, altså hunn-banyantreet, sa Jamir. Ut fra den muggslitne husveggen: et tre med stor diameter. Dit, sa jeg. Ja dit, la Jamir til, og vi krysset veien. I tre små bedrifter i det gamle husets gate ble det laget sakser, håndkuttet og håndslipt. Fotografer oss, sa arbeiderne. Jeg gjorde som jeg ble bedt om. Men hvordan kunne jeg komme inn i huset med treet. Dit inn, sa en smilende bengaler og pekte. På gårdsplassen satt en fyr og sorterte klesstrimler i forskjellige farger. En unggutt pekte i retning trappen. Vi klatret opp en etasje, en til, og en til. En eldre kvinne så forskrekket på meg. En eldre mann, ektemannen, var åpenbart i ferd med å gjøre seg klar til å gå ut. Sett deg, sa han. Sett deg her, på skolert engelsk. Så gikk han og hentet et håndkle å tørke seg med. Vi satte oss.

   Treet, sa jeg da han kom tilbake. Taket er under reparasjon, forklarte mannen. Det er ikke mulig å gå dit opp. Om noen måneder, da.

Han hadde mye på hjertet men sa: jeg må gå til Høyesterett. Ja, selvsagt. Hvor skulle han, den hvitkledte advokaten, ellers gå. Fortell meg om det juridiske systemet her, sa jeg. Korrupt korrupt korrupt. Det kan ikke være annet. Se ut. Det fins ikke noe sted å sette føttene, sa han. Tett i tett med kroper overalt! Og her eier femten prosent av befolkningen all jord. De andre er jordløse. Jordløse, sa han med ettertrykk. Men det aller rareste er at folk som vet de skal dø ikke tror de skal dø. Kan du skjønne deg på det. De vet, og så tror de ikke det de vet.

Jeg så ikke et eneste gudebilde i rommet der vi satt. Men den hellige tråden over skulderen, den som er laget av fem tråder, heterpoite, og betyr at du er født to ganger: da du ble født fra morsliv og da du som ti-elleveåring ble ”gjenfødt” eller innvidd som gutt av bramanenes kaste.

   Hustruen, som ikke skjønte engelsk, hørte alt. Jamir også. Ekteskapet, sa høyesterettsadvokaten er laget i himmelen og undertegnet i India. Du gifter deg en gang, bare en. Og det er en himmelsk handling.

Så sees vi søndag, under shiv ratri, den store feiringen Shiva, ved likbrenningsstedet i Nimtala, sa han før vi skiltes. Der ligger de døde legemenene på rekke og rad. Åh, sa jeg. Ja de ligger hver dag, sa han. Altså: før de blir brent.

Med visittkortet hans klatret jeg ned trappene og vi trasket videre, Jamir og jeg. I Rabindra Sarani, som også er musikkinstrumentgaten, satt en burkakledt kvinne, totalt tildekt i blått, og tigget med en plastskål. Et hull til fingeren i plastskålen. En skål med finger. Hun satt der på Kvinnedagen og visste antagelig ingenting om den. Jeg fotograferte og Jamir ga. Noen hundremeter nærmere sentrum i samme gate: enda en burkakledt. Uten skål. Et fang, bare.

Jeg skylder alle å si at det for øyeblikket er mindre voldelig i gatene i Bangladesh. Idag ringte de fra sangskolen på Den sørlige bønnens øy. Mousumi har bare en eksamensdag igjen. Vidunderlige Bipasha sa at telefonforbindelsen var altfor dårlig. Hva Naushad fakir sa kan jeg ikke skrive. Sourabh, som underviser barna, sa at sangskolen er bra men ikke himmelsk. Der på 1998-stedet mitt, det aller første.

Det er en underlig glede forbundet med å skrive disse bloggbrevene.

Hilsen wera