Ja, herjingene deres også. Og som vet mye om kjærlighetsleken mellom Radha og Krishna og synger om denne kjærligheten – om de så er muslimer.
Aldri før nå har jeg sagt et eneste ord fra min egen ”troshistorie”. Denne tausheten har vært nødvendig og er fortsatt nødvendig. Jeg skal gå inn i disse barnas, ungdommenes og musikernes univers. Uten (egen) religiøs resonansbunn ville jeg ikke kunnet gå dit inn.
Det er mulig å ”si skjærtorsdag” men ikke påskedag. Jeg har nevnt fotvasken og fellesmåltidet men ikke forræderiet og korsfestelsen. Fantasien, ikke minst bengalsk fantasi, er utembar. Så vet jeg jo at folk har fortalt ungdommene i internatet, da de var barn og før de kom hit, at de ville bli korsfestet om de sang foran ansiktet mitt.
Lar derfor korsfestelsen være unevnt. At alle tjener alle, det kan disse barna og ungdommene forstå. Og igår, i en sangskole, ble føtter vasket. I hinduenes tradisjon er fotvask en radikal hengivenhetsgest. Da vasker noen noens føtter men alle vasker ikke alles føtter.
I en av de første sangskolene, den som var Sharifas og Ripons, dukket Shyamoli opp. Som gift kvinne. Hun kan være seksten år. Åh som hun sang for to-tre år siden. Så ble det forbudt for henne å synge, og deretter ble hun giftet bort. Den yngre søsteren hennes synger med oss nå: Kankuli. Hun sa at foreldrene har skjønt at de gjorde en feil (med storesøsteren Shyamoli) og ikke vil gjøre samme feil på nytt.
Hva Shyamoli, som satt på en krakk noen meter borte fra meg, tenkte da hun hørte de andre, også søsteren, synge, er ukjent. Hun satt der med rød sindur i midtskillen; gitt bort.
º
Vi har vært i ”Femlandsbyen”, tross generalstreik. I to sykkelrickshawer, på små veier bakenfor de store veiene, utenfor demonstrasjonsområdet. Jeg sa: hvem skal bære de to kameraveskene. Bær dem du, svarte Badsha. For deg vil ingen angripe.
Forbi potetplukkere og hvetetreskere: hvete ble slått mot et steinbrett slik at kornet løsnet fra det som ikke er korn. For ikke å nevne tobakksbladene som henger til tørk. Det er et sterkt formelement i landskapet .
Selvsagt blir matjord ødelagt og selvsagt er tobakk helseskadelig. Om bare matjord kunne snakke…
Sangskolen i ”Femlandsbyen” er vår aller første. Tynne Momina sang dansende med ektara. Faren satt henrykt og så på. En anen far, en som sykler rickshaw som yrke, tar to ganger i uken med s sin egen datter og to jenter til; så sitter han og venter og kjører dem hjem etterpå. Arbeidsfortjenesten blir sterkt redusert de to dagene. Shahanaz, Rehanas lillesøster, sang vidunderlig. Hun kom syklende med storebroren sin. Han er i stemmeskiftet og vil lære å spille tabla.
Da vi kom tilbake var Tazul kommet hit. Også han i stemmeskifte. Tazul sier lite og gjør ingen fortred. Hadde han bedt om det han behøver ville han måttet si mye. Han ble invitert til å overnatte her og er lykkelig. Men skolebøker har han ikke kunnet kjøpe ennå. Innkjøp av skolebøker for de eldre barna og ungdommene er en pågående ”pine”; det er ikke budsjettert for slik. Barna har slik en læreiver; et stort og konsentrert alvor.
Bodil ringte fra Oslo. Rehana sa how are you; Anando sa how are you og løp deretter, flau og forbløffet, og gjemte seg hos storebror Sahanur; Sharifa sa how are you og smilte stort.
De må jo lære å si mer enn det! De lærer og lærer, men ikke engelsk. Grunnen er enkel: mangel på engelsklærere.
Vi har for lengst begynt å tenke langsiktig: hvem kan ta seg av regnskapet når John ikke lenger kan det: hvem skal undervise i musikk når Shyamol ikke lenger kan, eller Narayan og Sujan; hvem kan ta seg av det formelle papirarbeidet når Badsha er blitt gammel; og hvem kan dokumentere, i fotografier og små videosnutter. Når jeg ikke lenger kan gjøre det.
For ikke å nevne: hvem kan bruke datamaskinen, også i lydstudioet. Slik kompetanse fins (ennå) ikke innenfor organisasjonen. Den øvrige kompetansen fins.
Det er skjærtorsdag. John er i kirken. Alle de andre er på sine hvile-og arbeidssteder. Her på den store sengen lades batterier og snart kommer søvnen.
I morgen blir det ikke generalstreik. På søndag drar vi til sandøyene. Anando, som kommer derfra, blir med. Det første jeg der skal gjøre er å ”sitte med” barna fra de to, en smule skrøpelige, sangskolene våre der. Da blir Anando medarbeider.
Badsha, Narayan, Shyamol og Sujan skal da drøfte tingenes tilstand med komitemedlemmer og andre.
Strømbrudd. Og jeg avslutter brevet.
Hilsen Wera