Adjø, sier den gamle og småspringer videre til et hjørne av en park ved en kirke Marta aldri har sett. En østkantkirke uten treverk. Det ligger en innhegning der. Helt fra han var barn, har han visst om innhegningen med graver fra århundreskiftet. Smijernsporten er låst. Han tukler med låsen, Det er ikke noe å stjele der inne, ikke annet enn gamle gravsteiner. Han smyger kameraet inn gjennom en åpning i smijernet og holder det så stille han kan.
(Fra A for ansikt, s. 109)