Grep inn i sitt eget lands og verdens utvikling

Helge Rønning er professor emeritus ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Rønning er tidligere leder av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og medlem av den første ytringsfrihetskommisjonen 1996 – 1999. Han har forsket på afrikansk litteratur, kultur og politikk siden slutten av 1960 tallet, og har skrevet denne teksten om Wole Soyinka.

I 1995 var Zimbabwe International Bookfair den viktigste internasjonale litterære møteplassen i Afrika. Dette var før Zimbabwe opplevde økte økonomiske og politiske problemer og undertrykkelse fra år 2000 og framover. Et frampek om den videre utviklingen i landet fant imidlertid sted på bokmessen. The Gay and Lesbian Association of Zimbabwe hadde booket en stand. Denne var blitt forbudt av myndighetene, og i sin tale ved åpningen av messen kom president Robert Mugabe med et rasende angrep på skeive i allmennhet, og spesielt på dem som lot dem fremme sine rettigheter.

Dette var dobbelt ironisk fordi det overordnete temaet for bokmessen var menneskerettigheter og rettferd, og temaet for konferansen – indaba – som var innledningen til bokmessen, var ytringsfrihet. Blant dem som deltok på messen, var de to afrikanske nobelprisvinnerne i litteratur Nadine Gordimer og Wole Soyinka. Til stede var også Abdulrazak Gurnah som ble tildelt Nobelprisen i 2021. Indabaen var støttet av Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening og Kopinor. Jeg var en av to ordstyrere. Den andre var den zimbabwiske juristen John Manyarara.

I foredraget på indabaen berettet Soyinka om sin kamp mot undertrykkelse i sitt hjemland Nigeria. Der hadde han vært fengslet flere ganger, og i 1995 var han i eksil fra militærdiktaturet til den beryktete generalen Sani Abacha. Soyinka konsentrerte seg særlig om tre temaer. Det første var forholdet mellom individuelle og kollektive rettigheter. Han vendte seg mot oppfatningen om at menneskerettigheter var en vestlig oppfinnelse, noe som blant annet Mugabes regime hevdet. Han sa at det ikke var mulig å sette kollektive rettigheter over de individuelle. Å gjøre dette var en fornærmelse mot dem som over alt i verden kjempet for menneskelig verdighet og frihet og for like rettigheter for alle.

For det andre sa han at det å bli undertrykt av sine egne, er verre enn noen annen form for undertrykkelse. Det å oppleve tyranni fordrer krav om frihet, og her er det grunn til å referere til hans fengselsdagbok The Man Died fra 1972. Der skrev han: «The man dies in all who keep silent in the face of tyranny.»

For det tredje med direkte referanse til Mugabe og skeives rettigheter beskrev han seg selv som «unrepentant and politically incorrect».

Han avsluttet innlegget sitt med å si: «When you deny people freedom of expression, especially political expression, you deny them the most basic of human rights».

13 juli 2024 fylte Wole Soyinka 90 år. Han var fremdeles aktiv som forfatter og som offentlig intellektuell. Forfatterskapet hans er et verdens samtidslitteraturs mest mangslungne og utfordrende. Det omfatter alle litteraturens genrer. Han er en fremragende og nyskapende poet. Han er en dramatiker som er blitt oppført på scener over hele verden. Han har skrevet oppfinnsomme, satiriske og desperate romaner. Han har gitt ut selvbiografiske bøker. Hans mange artikler og essays handler om kulturmøter, politikk, religion og sosiale utfordringer. Han har grepet inn i sitt eget lands og verdens utvikling. Hans liv og verk er et eksempel på hvordan gjennomleve og tolke kulturelt mangfold og dramatiske politiske forandringer. I forfatterskapet bygger han på sin egen bakgrunn i yorubafolkets kunst, dikning og mytologi, som han kopler til verdenslitteraturen – Shakespeare, greske tragedier, Brecht og magisk realisme.

Det er umulig å behandle hele det rike verket hans i et lite essay som dette, derfor er denne omtalen fokusert på hans rolle som kritisk offentlig intellektuell og som forkjemper for det frie ord. Det er for denne innsatsen Forfatterforeningen hedret ham. Nobelprisen fikk han for det litterære verket sitt som «i ett brett kulturellt perspektiv och med poetiska övertoner gestaltar tillvarons drama».

Da Nigeria ble selvstendig i 1960, etter å ha vært britisk koloni, ble det utlyst en konkurranse om et drama som skulle framføres i anledning av selvstendighetsfeiringen. Wole Soyinka var vendt tilbake Nigeria etter å ha studert i England. Han hadde også arbeidet med teater blant annet på Royal Court sammen med folk som Arnold Wesker og Anne Jellico. Han hadde også skrevet sine første stykker. Soyinka bidro til konkurransen med A Dance of the Forests.

Det ble ikke belønnet med førstepris. Det var ikke helt overraskende, for stykket er ingen hyllest til en heroisk afrikansk fortid eller til en ny nasjon som skal videreføre gammel storhet. Han kritiserte illusjonene om at uavhengigheten i seg selv vil sikre et anstendig samfunn. Isteden kaster stykket et kritisk blikk på en mulig framtid preget av strid og utfordringer. Soyinka skapte en dramatisk vev som involverer guder, ånder og mennesker i en syklisk framstilling av dårskap og maktmisbruk. I dette, som i mange av sine andre dramaer, er han inspirert av og omarbeider klassisk dramatikk – i dette tilfellet Shakespeares A Midsummer Night’s Dream – men legger handling og bildebruk til nigeriansk mytologi.

I sine verk åpner Soyinka for refleksjon over modernitet og endring, samtidig som han ironiserer over hvor ødeleggende det er å ikke forstå verdien av kulturarv og tradisjon. Det betyr at han er kritisk til kolonialismen og dens fortsatte innvirkning på det moderne Afrika samtidig som han ikke er blind for det tradisjonelle samfunnets motsigelser. Dette kommer til uttrykk blant i hans meste berømte drama Death and the King’s Horseman (1975) der han viser at kolonialismens blindhet for hva kulturell identitet betyr, kan føre til at et samfunn faller fra hverandre. Stykket er også blitt filmet for Netflix og hadde premiere i 2022.

I mange av dramaene sine forbinder Soyinka inspirasjonen fra yorubafolkets mytologi og rike forråd av ordspråk med samtidige politiske og sosiale kommentarer. Ett eksempel er Kongi’s Harvest (1966) om en afrikansk diktator som forsøker å skaffe seg uinnskrenket makt ved å utnytte forvridde versjoner av afrikansk kultur. Det ble først oppført ved det som ble kalt Festival Mondial des Arts Nègres i Dakar, og vakte oppsikt for sin kritikk av afrikanske ettpartistaters presidenter.

Et annet eksempel er Soyinkas bitende ironiske versjon av Alfred Jarry’s Ubu Roi som han kalte King Baabu (2002), og som han i et intervju har sagt var rettet mot blant annet «[…] the former president of Zimbabwe, Robert Mugabe, and other African dictators who have sacrificed their people for their stupid ambitions».

I Opera Wonyosi (1977) bygger han på Brechts Tolvskillingsoperaen. Stykket er fullt av musikk og sang og er en framstilling av et gjennomkorrupt samfunn. Stykket handler om en mytisk og beryktet tyv som blir folkehelt ved å stjele fra de rike og mektige. Skikkelsen Wonyosi representerer kampen mot undertrykkelse og ønsket om rettferdighet, samtidig som handlingen i dramaet viser komiske og grusomme eksempler på undertrykkelse og maktmisbruk.

I januar 1966 fant det første av en rekke militærkupp sted i Nigeria. Det ble fulgt av en serie med militærdiktaturer og kupp fram til 1999. Det første kuppet, som førte til et annet, var med på å utløse borgerkrigen, som også ble kalt Biafrakrigen etter at den sørøstlige delen av landet hadde brutt ut og tatt navnet Biafra. Soyinka forsøkte å bidra til at krigen ikke utviklet seg til en katastrofe. Han spådde at krigen ikke ville føre til noen seier, bare til lidelse. Han fikk dessverre rett. 2,5 millioner mennesker døde som følge av krigen som varte fra 6 juli 1967 til 15 januar 1970.

Soyinka reiste til Biafra for å advare ledelsen i utbryterrepublikken, og han skrev en svært kritisk avisartikkel mot den føderale militærregjeringen, og ble så arrestert. Han satt innsperret under hele krigen. Referanser til fengselsoppholdet og til følgene av krigen for Nigerias og Afrikas historie, spiller en viktig rolle i forfatterskapet. Først og fremst i The Man Died. Prison Notes og i diktsamlingen A Shuttle in the Crypt (1972), men også en senere bok om Nigeria The Open Sore of the Continent (1996). Det hører med til historien at da jeg var i Nigeria i 1974, var The Man Died forbudt, men den ble smuglet inn i landet og lest.

Helt fram til apartheids fall i Sør-Afrika spilte kampen mot raseskillet en viktig rolle i Soyinkas politiske arbeid og i hans tekster innenfor alle genrer. En av hans mest kjente diktsamlinger er Mandela’s Earth and Other Poems (1988). Soyinkas poesi omfatter klart politiske og ironiske dikt. Men framfor alt forbinder han eksistensielle og personlige problemer med refleksjoner over kulturmøter, historie og tradisjon. En av hans viktigste poetiske inspirasjonskilder er den rike dikteriske og mytologiske tradisjonen til yorubafolket. I denne mytologien er det én guddom som Soyinka særlig bruker som bilde på sin egen rolle som dikter, men som han også betrakter som et uttrykk for utfordringene i et afrikansk samfunn i forandring. Det gjelder «Ogun» som er guddommen for kunst og krig i yorubaenes mytologi. Det kommer av at Ogun er jernets gud, og har både skapende og destruktive egenskaper.

Yorubamytologien og dette folkets lange historie spiller også en viktig rolle som bakgrunn for Soyinkas prosaforfatterskap. I debutromanen The Interpreters fra 1965 som bygger på hans studietid ved universitetet i Ibadan, er skikkelsene framstilt med referanser til gudene i yorubaenes panteon. Erfaringene hans fra Ibadan danner også sentrum for den tredje av fire selvbiografiske bøker – Ibadan. The Penkelemes Years. Hvor Soyinka for øvrig omtaler seg selv i tredje person. («Penkelemes» er nigeriansk pidgin for «peculiar mess», og innebærer et politisk system som er korrupt og uten styring.)

Og «penkelemes» er en treffende beskrivelse at det Nigeria som Soyinka presenterer i sitt hittil siste storverk, romanen Chronicles from the Land of the Happiest People On Earth fra 2021. Det er en beretning om korrupsjon og brutalitet – drap, handel med menneskelige organer, terror – om hvordan politikere, banditter, mordere og religiøse ledere sammen bedrar og undertrykker et folk som i en spørreundersøkelse ironisk nok skal ha svart at de er de lykkeligste i verden. Hele romanen er et bittert og fortvilet satirisk oppgjør med et Nigeria der respekten for menneskets grunnleggende rettigheter er gått i oppløsning. I en annen sammenheng har Soyinka beskrevet at disse innebærer «[…] the restoration and reinforcement of the dignity of the individual – weak, strong, young, and old, and thus, the collective re-humanisation of our much abused communities.» (Wole Soyinka Interventions. Volume One. Ibadan 2010. s. 95.)

Kilder