Takk for invitasjonen, og takk for denne betydelige oppgaven jeg har fått – altså ikke bare å gi en status for ytringsfrihet i dag, men også å oppsummere det frie ords kår de siste tretti år – livsløpet til Forfatterforeningens ytringsfrihetspris.
Jeg er nettopp kommet tilbake fra Tyrkia, og våre kollegaer som blant annet jobber med rettssikkerhet for forfattere, journalister og andre frie ytrere i landet. Og siden jeg nå er invitert inn til de skrivendes høyborg Forfatterforeningen, vil jeg starte med å låne ord fra ett av Norsk PENs æresmedlemmer, Can Dündar, som har vært forfulgt og arrestert for sine kritiske ytringer om regjeringen.
Om sin tid i fengsel, skriver Dündar:
… There were many things forbidden in jail – computers, typewriters, phones. And I understood that. Communication tools are the nightmare of authoritarian regimes.
But what I found bizarre was the ban on color pens.
I believe that this ban is symbolic of intolerance to diversity. The government is trying to paint everything in a single, dark color. It is aiming to get rid of all otherness – in information and expression.
My cell had a tiny garden, but it was made of concrete. Soil and flowers were forbidden.
I guess that made sense – soil is a symbol of nourishment, and flowers, of hope. Neither is welcome in prison.
I resisted the ban on colors by making my own paints.
I pressed fruits in my cell and used their juices to color the flowers I had drawn with a black pen. I secretly smuggled these paintings out of prison.
I wanted to prove that color can exist even in the darkest of places.
På mange måter er dette også noe forfatterforeningens ytringsfrihetspris til fulle bærer et sterke vitnesbyrd om.
Farger kan eksistere på de mørkeste steder.
Blant prisvinnerne finner vi mennesker som har måttet flykte fra sine hjemland for å kunne ytre seg fritt. Forfattere som har maktet å leve et liv i stormen, som har stilt upopulære spørsmål eller hatt upopulære meninger, som har kjempet for minoriteter og for dialog, løftet frem blindsoner og nyanser, ofte under strenge og farlige ytringsrammer.
Det er mennesker som har hatt en posisjon, og brukt den i ytringsfrihetens tjeneste, og mennesker som gjennom stemmen sin har kjempet seg til posisjon mot alle odds.
De er fra vidt forskjellige steder og har ulike utgangspunkt, men det de alle har til felles, er insisteringen på verdien av å «arbeide for ytringsfrihet og toleranse i vid forstand», og litteraturens og forfatteres evne til å hente ut farger fra de trangeste hjørner av menneskehetens mørke.
Derfor er det – med visshet om deres positive bidrag til kampen for fri ytring verden over – at vi i dag også tar oss tid til å feire prisen som sådan; En pris vi stadig skal være takknemlig for at Forfatterforeningen ønsker å vie tid til og bruke krefter på, og som vi dessverre fortsatt sårt trenger i tiden vi lever i.
For ytringsfriheten står overfor økende trusler verden over. Sensur, sanksjoner og frihetsberøvelse har alltid vært virkeligheten for dem som utfordrer autoritære regimer, men også i vestlige demokratier er ytringsfriheten under press.
Krig, terror, samt en galopperende digital utvikling er viktige årsaker til at ytringsfriheten møter stadig nye utfordringer.
I Norge står ytringsfriheten sterkt, og i internasjonale sammenligninger kommer vi ut på topp. Men selv om den prinsipielle oppslutningen om ytringsfrihet er høy, viser ytringsklimaet i offentlig debatt svakhetstegn det er grunn til å ta på alvor.
Enkeltpersoner og grupper trekker seg tilbake fra det offentlige ordskiftet på grunn av netthets, rasisme og trakassering, mens andre klager på at takhøyden for utfordrende synspunkter har blitt for lav.
Ikke minst blir ytringsfriheten stadig satt på prøve av algoritmer og KI som påvirker informasjonstilgang, skaper ulike virkelighetsforståelser, og svekker tillit – til institusjoner og mellom folk.
Samtidig er det verdt å merke seg at de fleste av oss aldri har hatt større muligheter til å tilegne oss informasjon om verden vi lever i, ei heller flere kanaler å ytre oss i.
I tidligere styreleder i Norsk PEN, Kjersti Løken Stavrums nye bok UHØRT, utgitt i høst, er fokuset nettopp at vi har et gjennomgående problemorientert syn på ytringsfriheten, uavhengig av hvorvidt dens egentlige status. Hun skriver:
«I ytringsfrihetsdebatten er vi i alle fall stadig like ensidig opptatt av de vanskelige sidene ved den nye, digitale offentligheten. Vi legger sjelden, nesten aldri, vekt på at vi i det store og hele har fått større tilgang til informasjon og bedre muligheter for å meddele oss. Hvorfor er det slik?»
Dette kommer vi tilbake til. Men først – hva kjennetegner egentlig utviklingen i ytringsfrihetens kår de siste tre tiårene?
I forberedelsen til dette innlegget har jeg fulgt både tradisjonelle og nyvunne muligheter til informasjonsinnhenting. På den ene siden har jeg hatt et gledelig gjensyn med boka Rabalder, om 100 år med kontroversielle ytringer, utgitt i forbindelse med Norsk PENs 100-årsjubileum.
Men jeg har også tatt i bruk nettopp KI, som jeg ikke ennå er avklart venn eller uvenn med, men som stadig flere av oss må innrømme at uansett representerer er et nyttig hjelpemiddel.
Og på spørsmålet «Hvordan kan man oppsummere ytringsfrihetens kår de siste 30 år?» svarer ikke min ChatBox så verst. Hør her:
De siste 30 årene har vært preget av en økende digitalisering og globalisering, noe som har ført til både nye muligheter og utfordringer for ytringsfriheten. På den ene siden har internett og sosiale medier gjort det lettere for enkeltpersoner å uttrykke seg og nå et stort publikum med sine meninger. På den andre siden har det også ført til spredning av desinformasjon, hatefulle ytringer og trusler mot ytringsfriheten.
I enkelte land har vi sett en økning i sensur og begrensninger på ytringsfriheten, enten gjennom lovgivning, overvåkning eller trusler mot journalister og aktivister. Samtidig har det vært et økende fokus på å bekjempe netthets og beskytte sårbare grupper mot hatefulle ytringer.
De siste 30 årene har også vært preget av store endringer i mediebransjen, med nedgang i tradisjonelle mediehus og en økende konsentrasjon av mediemakt i hendene på noen få aktører. Dette kan ha konsekvenser for ytringsfriheten ved å begrense mangfoldet i mediebildet og kontrollere hvilke meninger som får slippe til.
Samlet sett har ytringsfriheten de siste 30 årene vært både utfordret og styrket på ulike måter, og det er viktig å fortsatt jobbe for å sikre en åpen og fri debatt i samfunnet.
Ganske greit oppsummert, eller hva?
Det ChatBoxen derimot ikke evner å si noe om her, er selvfølgelig den historiske konteksten disse endringene har skjedd i, eller de enkeltkampene og sakene som har preget ytringsfrihetsfeltet i Norge og verden i tiden siden Kulturdepartementet i sin tid ga Forfatterforeningen en årlig ytringsfrihetspris i jubileumsgave.
Historien til DnFs ytringsfrihetspris følger de tiårene som kanskje har sett noen av de største historiske omveltninger i nyere tid.
I Norge så vel som i verden ble murens fall og Sovjetunionens oppløsning definerende for nittitallet.
På tross av at tiåret også innebar borgerkrig på Balkan og folkemord i Rwanda, ble tiåret skrevet inn historien som frihetens tiår, en End of History som statsviter Francis Fukuyama berømt formulerte det, hvor de såkalte liberale vestlige verdiene hadde nådd først frem til målstreken og demokratiseringen av alle verdens land skulle seile inn i evigheten. Bakteppet farget åpenbart også ytringsfrihetens vilkår i land over store deler av kloden.
Befolkninger som tidligere hadde vært underlagt jernteppets harde grep fikk endelig den store verden skylt innover seg, på godt og vondt – for ytringsfriheten først og fremst godt. I norsk kontekst sa vi endelig farvel til partipressen og tok et oppgjør med de illiberale sidene av den kalde krigen som også hadde rammet norske borgere, som ulovlig og irregulær overvåking.
Internasjonalt var fred og forsoning i vinden, i kjølvannet av den kalde krigens slutt, men ikke minst med historiske gjennombrudd som Apartheids slutt i Sør-Afrika og et til da tilsynelatende gjennombrudd for fredssamtaler i Midtøsten.
Forfatterforeningen var på ballen, og ga sin første pris til den palestinske forfatteren Izzat al Ghazzawi. Han var formann for palestinsk forfatterforening og en tydelig talsmann for å bruke det frie ord til å komme i dialog og for en likeverdig samtale.
Han var en modig forkjemper for kontakt og samtaler mellom palestinske og israelske forfattere, noe som var et til dels farlig standpunkt, også i Palestina. Selv om mange var uenige med ham, ble han gjenvalgt som formann gang på gang.
Men nittitallet og starten på årtusenskiftet var også preget av nye ytringstider og nye ytringsstrider.
Mens det tyvende århundre også i ytringsfrihetsspørsmål først og fremst hadde vært preget av store og dramatiske endringer, av før- og etterkrigstid, var det nå, både i Norge og internasjonalt, duket for konfrontasjoner i kjølvannet av en stadig mer sammenvevd og globalisert verden.
På den ene siden kom dette til syne gjennom møter mellom konservative og liberale verdier, religiøse krefter og sekulære samfunn, og på den andre gjennom nye grupper og stemmer som krevde sin rettmessige plass i samfunnsdebatten.
Prisen til kurdiske Yaşar Kemal fra Tyrkia og Wole Soyinka fra Nigeria i 1997 var en pris til to fengslede forfattere som belyste nasjonale minoriteters vanskelige situasjon som frie ytrere. Med prisen til Anna Politovskaya i 2002, som særlig var beryktet for sin utholdende journalistikk i forbindelse med krigen i Tsjetsjenia, var igjen bakteppet kampen for å gi stemme til de stemmeløse.
1998 gikk prisen til Axel Jensen, blant annet for sin utrettelige kamp for oppmerksomhet rundt attentatet på William Nygaard i kjølvannet av fatwaen mot Salman Rushdies Sataniske vers.
Ikke mange år gikk før krigen mot terror skulle intensivere de selvforsterkende konfliktlinjene mellom religiøse fundamentalister på den ene siden, og nasjonalister og anti-globalister på den andre. Karikaturstriden er kanskje den enkeltsaken som har satt sterkest spor i den hjemlige offentlige debatten om fri ytring i løpet av den tiden vi legger bak oss.
Ytringsfriheten ble den tapende part. Det rammet først og fremst dem som sto bak de upopulære tegningene, men også de mange nordmenn som ufrivillig ble slått i hartkorn med ekstremister.
2010-tallet ble et nytt vendepunkt. Her hjemme opplevde vi Norgeshistoriens mest brutale angrep på ytringsfriheten da 77 mennesker, de fleste ungdommer på AUFs sommerleir, ble drept for sitt politiske syn og sin overbevisning 22. juli 2011 – av en høyreekstremist som mente den norske offentligheten kneblet meninger som hans.
Den arabiske våren samme år lanserte for fullt internett og sosiale medier som demokratiserende og mobiliserende ytringsplattform, før tilbakeslaget kom – for demonstrantene i Libya, Egypt og Syria gjennom god gammeldags undertrykkelse – og i verden for øvrig gjennom at frykten for ekkokamre og hatefulle ytringer overtok diskursen om de nye mediene.
Også i løpet av denne perioden har Forfatterforeningens pris holdt stand. Mens karikaturstriden stormet her hjemme gikk prisene til forfattere og menneskerettsforkjempere i land som Etiopia, Iran, Tibet, Cuba, Eritrea og Myanmar, hvor frie ytrere stadig har vært truet på livet.
Nye ytringstider og et annerledes ytringsrom, er italesatt av Forfatterforeningen gjennom priser som den til poet og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali i 2017, hvor begrunnelsen lyder:
«Sumaya Jirde Ali har de siste to årene mottatt så mange alvorlige trusler, særlig via nettet, at hun i dag går med voldsalarm. Det å stå i slike stormer er en voldsom belastning, spesielt dersom du er ung og fersk på ytringsfrihetens arena. Når noen likevel velger å stille seg til hugg på denne måten, er det både beundringsverdig og veldig viktig. Det handler ikke bare om dem som blir hetset, men om hele vårt nasjonale debattklima, om vår selvsagte rett til å artikulere våre tanker i det offentlige rom.»
Årets utdeling til Salman Rushdie og ukrainske Viktoria Amelina som ble drept av et russisk missil i fjor, er en pris både til et prinsipielt forsvar for ytringsfriheten, og for det å fortsette å fortelle historier og stå opp for menneskerettigheter i møte med noe så altoverskyggende som krig.
Mange flere begrunnelser burde vært nevnt. De tretti utnevnelsene siden etableringen av Forfatterforeningens ytringsfrihetspris har alle blitt gitt til verdige prisvinnere.
De har først og fremst gått til mennesker med ordet i sin makt, på tross av den avmakten de på ulike måter har blitt forsøkt tvunget inn i.
At prisene både følger, og ikke følger de historiske linjene er bra. Slik holder Den norske Forfatterforenings Ytringsfrihetspris fast ved sin lovnad om å fremme ytringsfrihet og toleranse i bred forstand.
Det er også viktig å huske hva denne prisen kan bety for individene som mottar dem. Her fra intervjuet Forfatterforeningen gjorde med vinneren av prisen i 2008, Normando Hernández González:
«Jeg kan imidlertid forsikre deg om at det å dele ut en pris til noen som er fengslet for å forsvare ytringsfriheten er en måte å fortelle vedkommende at de ikke er alene, at de bør fortsette, at deres kamp ikke har vært og ikke er forgjeves. Det er å fortelle den personen at de er et forbilde. Det er å fortelle den personen at det er verdt å tåle lidelse for å forsvare denne umistelige rettigheten som vi alle har krav på.»
Min forsøksvise gjennomgang av ytringsfrihetens kår de siste tretti årene er både anekdotisk og for generell på samme tid. Sånn er våre historier om fortida. Men hva med fremtiden – hva vil være ytringsfrihetsutfordringene da?
I Norge er i dag den felles prinsipielle oppslutningen om ytringsfrihet stabil. Men Fritt Ord-studier av status for ytringsfriheten viser en polarisering i oppfattelsen av ytringsrommet. Unge kvinner, som i større grad sympatiserer med den politiske venstresiden, oppgir mer bekymring for, og ønsker å begrense, ytringer som sårer og krenker minoriteter. Mens unge menn i større grad sympatiserer med den politiske høyresiden og mener politisk korrekthet legger urimelige begrensninger på offentlig debatt.
Vi i Norsk PEN ser en polarisering og politisering av offentlig debatt som en reell utfordring for et sunt demokrati og ytringsklima. Derfor vektlegger vi ikke bare retten til å ytre seg, men samtidig retten til å bli hørt, eller vår felles plikt til å lytte, uten å latterliggjøre, stigmatisere eller usynliggjøre synspunkter vi måtte mislike.
På lik linje som det er nyttig å følge med på sakene som skaper rabalder, er det slik sett også viktig å se etter blindsoner og lete etter hvor og fra hvem det er stille. For alle de vi ikke hører fra, er også et sentralt ytringsfrihetsproblem i et mangfoldig samfunn.
Det er avgjørende å øke bevisstheten om den positive verdien av fri ytringskultur, ikke minst blant unge.
Når Kjersti Løken Stavrum peker på det hun kaller ytringsfrihetsdiskursens problemindustrielle kompleks, handler det også om at vi i for liten grad snakker opp det som er bra med ytringsklimaet her hjemme, men også de positive utviklingene ute i verden. Vi må ta på alvor ytringsfrihetens sterke stilling i Norge og legge større vekt på hvordan den kan styrkes og videreutvikles.
Sammen må vi stille opp for dialog og ordenes kraft: For retten til å ytre seg og evnen til å lytte. For fravær av ytringsfrihet har alvorlige konsekvenser. Det hindrer enkeltpersoners utfoldelse, et aktivt kultur- og samfunnsliv og truer demokratiet som sådan.
Og er det noe tilbakeblikket på tretti år med ytringsfrihetskamp viser, så er det hvor ufrie samfunn vi får uten at det er plass til alle samfunnets ulike stemmer.
Uten et ytringsklima som har plass til ulike folk, stemmer og ytringer – uten å slippe til fargene, har vi bare mørket.