Aktuelt

Ytringsfrihetsprisvinner Jael Uribe: Poesi er terapi!

Ærede komité og medlemmer av den Norske Forfatterforening! Vennligst ta i mot min dypeste takknemmelighet for invitasjonen til dette vakre landet. Jeg er begeistret over…

Ærede komité og medlemmer av den Norske Forfatterforening!

Vennligst ta i mot min dypeste takknemmelighet for invitasjonen til dette vakre landet. Jeg er begeistret over å være her og for å ha kommet i betraktning til denne flotte prisen.

Da jeg for to måneder siden mottok en e-post som påsto at jeg hadde blitt tildelt en pris i Norge, var den første tanken som gikk gjennom hodet mitt: SVINDEL. SLETT, SLETT, SLETT. Å være online i mange år lærer deg et par sannheter om internett, og dersom noe er for godt til å være sant, så er det jo nettopp det.

Jeg nektet å tro det, men en indre stemme sa meg likevel at jeg bare skulle jatte med, og heldigvis for det, for her er jeg altså et par måneder senere.

Dypt inni meg nektet jeg nok å tro at en belønning for så mange år med hardt arbeid ville komme fra et fjerntliggende sted som Norge. Jeg nektet faktisk å tro at noen kunne komme på tanken å gi meg anerkjennelse for noe, overhodet!

Denne verdenen er røff mot dem som tør å stå ved sine drømmer. De som slåss for sine visjoner venter ikke å få kompensasjon for å ha gitt alt for menneskehetens skyld. De fortsetter bare å gjøre hva de må.

Ordet «Ytringsfrihet» sier meg noe om STILLHET. Det forteller meg om moren til den meksikanske aktivisten Susana Chavez som står på trappen foran rettsbygningen og venter på svar om drapet på datteren. Det forteller meg om så mange kvinner som hvert år marsjerer i andre deler av verden for å kreve sine rettigheter i land hvor GLEMSELEN regjerer.

Noen ganger krever det mer styrke å tie enn å snakke. Det er dette som i dag skjer med så altfor mange kvinner som ikke tør å heve stemmen.

Jeg kom ikke hit i dag for å sette meg selv på pidestall slik at dere kunne forstå hvorfor jeg ble ”belønnet” for å hevde kvinners rett til å snakke. Jeg er her for å fortelle dere hvordan vi har levd og hvor vanskelig det er for oss alle, dersom noen ikke visste det. Hva det vil si å være i våre sko og våkne opp hver eneste dag med et ønske om å bli noe. Ikke å bli brakt til taushet, men bli lagt merke til og verdsatt.

Vel. Nå som jeg har blitt lagt merke til, benytter jeg anledningen til å snakke, og håper at gjennom meg skal også andre stemmer bli hørt. Jeg er her for dem så vel som for min egen sak; for dem som i hemmelighet skriver landay-dikt på pashto i Afghanistan i håp om noen vil høre deres skrik. For de unge kvinnelige dominikanske poetene som forteller meg hvor mye de beundrer meg og sier de vil bli som meg når de blir eldre.

Det er ikke lett å være meg. Det er ikke lett å være kvinne i denne verden, og det er enda vanskeligere å være forfatter i en tunghørt verden som ikke bryr seg om din stemme i det hele tatt. Dette krever dobbel innsats for oss kvinner og ja, litt flaks.

I 1996 ble jeg diagnostisert med flere helseproblemer, blant annet kreft. Jeg trodde at det å få slike nyheter fra legen min var det verste som kunne skje i livet mitt, men jeg tok feil. Fortvilelse, det å gi opp, å miste troen og gleden var de største slagene jeg skulle komme til å måtte overvinne.

Selv om min leges mirakelhender reddet meg og klarte å fjerne noen av skyggene, maktet jeg ikke å bli herre over marerittene. Bare halve kampen for å gjenvinne meg selv ble vunnet. Jeg mistet alt: En godt betalt jobb, venner, penger og stabilitet og satt igjen med følelsen av å være ubrukelig, sår og elendig.

Etter mange sengeliggende måneder med forferdelige smerter, ute av stand til å gå og jaget av minner som holdt meg taus, innså jeg at jeg måtte finne en måte å gjøre noe som betød noe. Men jeg var bare så altfor trøtt.

Å skrive poesi ble en terapi for meg, for i poesien finner jeg mot til igjen å heve stemmen. Internett ble min nye bestevenn, en ikke-fordømmende følgesvenn. Jeg begynte å legge ut diktene mine på en blogg for å lindre sinne og maktesløshet. Ganske så snart fikk jeg tilbakemeldinger fra andre kvinnelige forfattere, hvilket var til stor hjelp for meg. Deres ord og støtte kom som en frisk luftstrøm. Jeg fant ut at mange kvinner lever under lignende eller verre forhold, og likevel ga de meg en tro på ordenes kraft. De ga meg en uventet følelse av verdi og løftet min selvtillit. Jeg kjente at den helbredende energien som kom fra ordene deres var noe helt usedvanlig.

Jeg besluttet å lage en enkel Facebookside for dem, et sted hvor disse forfatterne kunne legge ut sin poesi, møte og lese hverandres dikt på en samleside. Jeg kalte den for Women Poets International  med et ønske om å skape et sted for kvinner med sterke poetiske stemmer og som i likhet med meg var i en vanskelig situasjon. På under ett år ble min vesle side en bevegelse med over 400 bidragsytere, og jeg innså at vi hadde for mye å si til verden til å begrense det til en nettside.

Ei natt kom helt uten forvarsel ideen om å lage en internasjonal poesifestival. Det var nesten som et klarsyn. Navnet Woman Scream hoppet plutselig ut hatten og inn i mine hender, og folkens, jeg må fortelle dere – jeg skalv. Dette var mer enn bare en morsom setning. Det var en kommando.

Woman Scream ble en internasjonal poesifestival, en kjede av samtidige begivenheter koordinert av lokale kvinner i ulike byer over hele verden. Ideen var å slippe fram alle de talentfulle kvinnelige poetene vi støtte på og som ikke hadde ressurser til å presentere sitt arbeid eller la sine stemmer bli hørt på et større poesiarrangement.

Den første festivalen fant sted i mars 2011, og til min overraskelse meldte det seg deltakere fra 17 land og 44 byer. Arrangementene ble koordinert av kvinner som hadde tilnærmet ingen erfaring med slike evenementer.  

I januar samme år ble aktivisten og poeten Susana Chavez drept i Mexico fordi hun snakket for kvinners rettigheter i byen Juarez. Hennes død har gjort oss oppmerksomme på hvor mange kvinner der ute som er mishandlet og misbrukt. Dette eksempelet viste oss den stygge sannheten om dem som forfølges bare fordi de hever sine stemmer.

Woman Scream tok da en ny retning og ble en grunn til å lage en bevissthetsplattform for å motivere poeter over hele verden til å tale saken til kvinner som trues til taushet av vold, lav selvtillit og glemsel. Vi ble forent for å oppnå et større mål.

Noen ganger, når volden hever sin røst, er stillheten det høyeste skriket. Fortell dette til afghanske Nadia Anjuman, som ble drept for å ha brukt stemmen gjennom sin poesi;  fortell det til de to hundre skolejentene som ble kidnappet i Chibok i Kenya, de døde og de overlevende som ble brakt til taushet gjennom voldtekter og menns dumhet. Gå og fortell det til dem som ble lemlestet av syre; dem som har blitt begravd under ørkensola som i Desert Flower, steinet til døde av uvitenhet og kvinnehat; fortell det til kvinner gravlagt som søppel i Juarez city; småjenter verden over som har blitt kjønnslemlestet; si det til den ni år gamle Leyla Mafi fra Iran, som ble voldtatt av sine brødre og deretter solgt som prostituert av sine egne fordi hun brakte vanære over familien; fortell det til Malala, til kinesiske Liu Xia, til San San Nweh fra Myanmar, til kvinner i India, til dem på Haiti; fortell det til de misbrukte småjentene som nylig døde i Guatemala, og fortell alle navnløse kvinner der ute at deres SKRIK og deres lidelse ikke har vært forgjeves, for de skal ikke forbli uhørt. Det er ingen vits i å fortelle dem at TAUSHET er den beste måten å gjenvinne sin makt på. Fortell dem at de må oppføre seg. Fortell dem at det ikke finnes frihet, fortell dem alle løgnene du ønsker å si! Men jeg garanterer at de levendes skrik vil bli høyere. Vi er her fortsatt, og vi lar oss ikke kneble av stillhet. Vi står fortsatt opp for dem.

Woman Scream har til nå funnet sted i over 70 land og har ved hjelp av frivillige kvinnelige poeter og kunstnere – også mannlige – arrangert mer enn 700 begivenheter over hele verden. Vårt budskap blir ikke usagt. Det har blitt hørt!

Forfatterforeningens ytringsfrihetspris minner meg om alle mine tårer og frustrasjoner, om sult og om lange ensomme netter hvor jeg har følt meg etterlatt, anklaget og kritisert av folk jeg trodde var viktige for meg. Men den sier meg også noe om den voldsomme kraften som ligger i motstand og utholdenhet; om aldri å gi opp. Uansett om jeg ikke ved første øyekast så hvor min indre stemme førte meg: Jeg visste at jeg aldri skulle slutte å heve røsten min.

Jeg vil gjerne si at det er en stor ære for meg å få denne prisen som tidligere har blitt tildelt så mange fortjent forfattere, inkludert de fra Latin-Amerika. Og det er en enda større ære å ta imot den ikke bare på vegne av Grito de Mujer/Woman Scream, men også på vegne av mitt land, Den dominikanske republikk.

Jeg deler denne gleden med alle våre samarbeidspartnere verden over for at de har tatt til seg min idé med så mye kjærlighet og mot og gjort det til en kollektiv drøm. Takk til mitt dominikanske team Eduardo, Gennie, Angelica og Erly og så mange andre som har vært med oss og gått igjennom det hele. Jeg kunne ikke ha gjennomført dette uten dem.

Jeg dedikerer prisen til min mor og far for at de har lært meg verdien av stillhet samt evnen til å snakke på vegne av både meg selv og andre, til mine brødre og søstre for å være årsaken til både min skriving og min konstante kamp, og til alle dominikanske venner som kjemper for å få sine arbeider spredt utenfor våre landegrenser. Jeg ønsker at de skal vite at det faktisk er mulig; jeg er her som et levende bevis på dette.

Til slutt takker jeg den allmektige Gud som har all rettferdighet i sine hender.  

Ha en god kveld!

Jael Uribe

Leder for Women Poets international Movement

Stifter av Woman Scream International Poetry and Arts